Hjem / Fiske / Hvordan fiske steinbiten fra drivende småbåt

Hvordan fiske steinbiten fra drivende småbåt

Foto: Privat

Med drivende småbåt etter steinbit

Skrevet av: Øystein Davidsen

Det er sol, det er sommer og jeg befinner meg i en fjord i Vest-Finnmark. Jeg styrer den lille båten mot et sted hvor jeg for to år siden hadde et godt fiske etter steinbit. Posisjonen settes etter hukommelsen. Etter litt grubling mener jeg at jeg har funnet stedet mitt. Motoren stanses og et paternoster-tackle agnet med en lang og tynn seistrimmel senkes ned. Båten driver, og jeg kan kjenne at bunnen er helt slett. Jeg driver og driver – men bunnen forblir helt slett. Husker jeg feil? Jeg kjører opp igjen, og legger meg lenger ut fra land. Jeg drifter på nytt, og her er det fortsatt sand, sand og sa…Der! Det dunker og rister i stanga – jeg driver over steinrøysa som jeg fant for to år siden. Stangtuppen bøyer seg lett i takt med at jeg driver over stein for stein. Så kommer tre kjappe og harde nykk – dette var ikke stein. Jeg gir ut litt snøre og gir fisken noen sekunder. Såsveiver jeg inn til jeg kjenner tyngde fra det som fattet interesse for seistrimmelen min, og gir et kontant tilslag. Fisken holder hardt igjen, og jeg gjør mitt for å løfte den opp fra bunnen. Den kommer opp, og følger fint med oppover i vannet. Så er det bråstopp og et kort utras. Joda, denne adferden kjenner jeg igjen – ikke tvil om at vi her snakker steinbit. Fisken blir igjen som et lam, og det er bare å snelle den inn. Jernkjeven kommer til syne på sin vanlige maner. Åpen munn og spredte brystfinner. Et imponerende syn. Jeg ser meg om i båten etter kleppen som jeg som vanlig ikke har lagt klar. I overflata foretar også denne steinbiten standard prosedyre: rulling og plasking, etterfølgt av en tverrvending og et forsøk på å nå bunnen igjen. Med stanga i den ene hånda og stående på en fot, strekker jeg meg etter kleppen. Kleppen slås mot hode, og fisken løftes kjapt ombord. Etter bløggingen er det bare å kjøre opp igjen og prøve et nytt drift over steinrøysa på 20 meters dyp.

Gråsteinbiten er som fisker flest – man finner dem i nærheten av maten og skjulesteder. En steinrøys som beskrevet ovenfor blir som en stående buffet. Skjell, snegler, krabber, kråkeboller og sjøstjerner er en smal sak å finne på slike steder. Er man i tillegg godt gjemt, er jo muligheten for å komme innpå en mindre fisk absolutt til stede. Ingen grunn til å flytte på seg når man bor så fint.
Steinbiten er av denne grunn veldig stasjonær. Finner man en, kan du være sikker på at det er flere i nærheten.

Lokalitet er altså alfa omega for et suksessrikt steinbitfiske. Vet du ikke om en steinbitspot, får du dra ut og lete. Og akkurat leting er jo den drivende båtens styrke. Men før man kommer så langt, er det noen ting som det kan være greit å vite.

Foto: Privat

Hvor?

Det er ingen hemmelighet at det er i nord i Norge steinbiten er vanligst. For dem som har fisket i fjordene i Finnmark, Troms og Nordland er nok ikke steinbiten ukjent.
Å få steinbit i sør er en vanskeligere utfordring, men på ingen måte umulig. Jeg kan garantere at det er mange steinbit-lokaliteter som venter på å bli oppdaget av ivrige fiskere i fjordene også i sør- Norge. Det viser seg også at det eksisterer kjente lokaliteter for arten i mer åpent farvann. Like utenfor Egersund har man eksempelvis et sted som gamlingene kaller for ”Havkatthålå”. Det er godt mulig at en innsats på slike steder kan resultere i en velsmakende ”katt”.
Steinbiten holder ofte til i tilknytting til sand. En stor eller liten ansamling med større stein på sandbunn er en absolutt vinner. Dykkere kan også fortelle at vrak på sand huser mye steinbit.

Sund og andre steder med god strøm gir oskjell og blåskjell gode livsbetingelser. Ikke så overraskende at man også treffer steinbiten her?

Når?

Mange hevder at våren er tiden for steinbitfiske. Det er for så vidt riktig, men jeg vil påstå at man i hele sommerhalvåret har gode muligheter for fast fisk.
At man om våren kan finne ganske fin steinbit forbausende grunt, har nok flere enn meg opplevd.

Det virker som om steinbiten i stor grad er dagaktiv. Fine netter under midnattssola i nord kan fort gi en og annen, men for min del har nattfiske jevnt over levert betydelig mindre enn fiske på dagtid. Det beste fisket har jeg helt klart hatt på fine sommerdager – sol og blå himmel.
Flo og fjære synes ikke å ha noe å si for bitelysten.

Foto: Privat

Tackle

Jeg har prøvd ut det meste, og kommet til en relativt klar konklusjon. Det skal være lett å kjenne hva som skjer med agnet og det skal kunne bevege seg over vanskelig bunn uten at kroken setter seg fast. Det som oppfyller disse kravene, er et godt, gammeldags paternoster.
Jeg binder det på en kraftig otersvivel. 70 cm 0,50 sene ned til søkke og 40 cm 0,70 sene ut til kroken er passe. Ved å la senen til søkke være litt svakere enn den til kroken og hovedsnøre, vil du i en kritisk situasjon med en stor steinbit kunne dra av søkket, og fortsatt ha fisken på kroken.

Vekten på søkket bør man også tenke på. Det må være såpass tungt at du lett holder bunnen fra en drivende båt uten at snøret ditt blir ”hengende igjen”. En grei huskeregel er at du hele tiden skal ha kortest mulig snøre mellom deg og søkket. Et for tungt søkke fører til litt for mange bunnapp, og selv synes jeg det går litt utover selve fiskeopplevelsen. Vanligvis er søkker på 100-300 gram passende. Dersom strømmen er sterk, kan det være nødvendig å gå ytterligere opp i vekt.

Mitt krokvalg til dette fisket er en vanlig J-krok i str.4/0. Krokfortommen kan godt pyntes med ti-femten cm med perler eller gummislange. Det er selvsagt ikke feil å reklamere litt ekstra for agnet. Men med hånden på hjertet – det ser ut for at tacklet fisker like godt med eller uten pynt.
Valg av krokstørrelse henger sammen med valg av agn:

Foto: Privat

Aktuelle agn

En lang, tynn strimmel (2 X 30 cm) av sei er et veldig godt agn. Sett dette på en 4/0 krok.
Også andre typer fisk fungerer, men sei er som regel lett å skaffe på stedet. Dette er nok hovedgrunnen til at mine aller fleste steinbiter er blitt tatt på akkurat sei.

Akkar er et klassisk steinbitagn. Den åpenbare fordelen er at den sitter godt på kroken. Bruk en tentakel, eller skjær en strimmel av kroppen. Også her vil nok 4/0 være et greit valg i krokstørrelse.

Hel reke fungerer også bra. Denne kan med fordel surres fast til kroken med elastisk tråd. Passende krok for en enkelt reke er 2/0. Man kan også agne med flere reker, men da må man gjerne gå litt opp i krokstørrelse.
Agner du med reke, er det en god ide å gjøre fristelsen større ved å pynte krokfortommen med perler eller gummislange.

Er du av typen som gjerne legger litt arbeid i agnet, er oskjell eller blåskjellkjøtt et sikkert kort. Ta kjøttet ut av skjellene, og legg det i fingerbandasje. Knytt sammen, og du har en fin agnpølse. Krokstørrelsen tilpasses størrelsen på agnpølsa.
Selv om skjellkjøtt burde være det opplagte agnet til steinbit, er mine erfaringer at dette ikke fisker bedre enn den klassiske seistrimmelen.

Krabbe kan også fungere. Selv om steinbitens mage ofte er full av krabber, har dette som agn vært merkelig lite effektivt.

Husk at krokspissen skal være fri. Drukner du kroken din blir det blir det vanskelig å kroke fisken.

Foto: Privat

På leit.

Når båt, tackle og agn er klart, begynner det møysommelige arbeidet å lete etter passende biotoper. Fisket foregår grunt. Selv konsentrerer jeg meg på dybdene 5-30 meter. Fra den drivende båten slipper du tacklet i bunn. Pass på å ikke ha mer snøre ute enn du trenger for å holde bunnen. Kjenn godt etter mens båten driver. Her kommer de stumme multisnørene til sin rett. Av og til må du slippe ut snøre, av og til sveiver du inn igjen. Dette er et aktivt meitefiske hvor du sitter med stanga i hendene. På flat bunn vil du neppe få steinbit, men når du kommer over en steinur, kjenner du tydelig hvordan søkket hopper og slår bortover. Det er slike steinurer, gjerne de som ligger på sandbunn, som er min favoritt. I disse urene vil du ofte sette deg fast. Slipp da ut såpass med snøre at du får en liten slakk, før stanga mot snøret og løft. Dette fungerer, og dette er faktisk en ting du må gjøre mye når du driver over slike plasser. I tillegg kan det lønne seg å skaffe seg oppmerksomhet ved å dunke søkket i bunnen fra tid til annen. Mye pes? Langt ifra – på slike steder er det bare et tidsspørsmål før du merker suget og kraftige rykk av en steinbit der nede. Gi den litt snøre, sveiv til du kjenner tyngden av fisken og gi et tilslag. Et av steinbitens kjennetegn er at den stritter knallhardt imot. Hold imot det du tør, og prøv å løfte fisken. Når du får den opp i vannmassene følger den fint med et stykke. Midt i sjøen vil du nok oppleve at den igjen dunker imot, og kanskje til og med tar et utras ned mot bunnen. Etter dette følger den fint med opp til overflata. Så begynner spetakkelet. Steinbiten plasker og vrir seg, og noen tar faktisk sikte mot bunnen igjen. Jeg har opplevd steinbiter som har svømt helt ned igjen.
En kort klepp er tingen når man har en plaskende steinbit ved båten. Slå til mot hodet, og løft den inn i båten i en bevegelse. Her bør man ha en kasse liggende klar – en sprellende steinbit i bunnen av båten føles gjerne litt skummelt.
Ønsker man et bilde av fangsten, er en levende steinbit et finere motiv enn en død. Med litt forsiktighet, er det fullt mulig å posere med en levende steinbit.
Steinbiten avlives ved å slå den i overgangen mellom nakke og hode. Her kan du f. eks bruke baksiden av kleppen eller en annen stump gjenstand.
Bløgg den og fileter den – steinbitens kjøtt er fast, saftig og velsmakende. Den tåler fint 5-6 måneder i fryseboksen. Disse filetene egner seg ypperlig til steking, i wok eller i pasta – for å nevne noe.
Prinsippet om å ikke ta mer enn man trenger gjelder særlig ved steinbitfiske. Fisken er stasjonær, og dermed sårbar overfor den dyktige steinbitfisker som har avslørt dens oppholdssted. Får man mye steinbit, bør man derfor alltid vurdere å slippe ut de mindre fiskene – eller aller helst gi seg mens leken er god.
Kjente steinbit-steder som Fedje og Saltstraumen har fått merke at sportsfiske faktisk har redusert bestanden betydelig.

En fin steinbit (eller flere) er sjelden et resultat av flaks og tilfeldighet. Her må man lete, og selvsagt få fisken til å bite. At fisken fort kan bli noen kilo, og fanges på grunt vann, gjør at steinbiten absolutt sorterer under ”bra sportsfisk”. Dersom du enda ikke har prøvd dette fisket, er det kanskje på tide? Jeg skal i hvert fall fiske mer etter den.

Skrevet av: Øystein Davidsen

Om admin