Hjem / Fiske / En velsmakende og historisk viktig fisk!

En velsmakende og historisk viktig fisk!

Det er sommer, og flere steder i landet er berggylte en fisk mange vil komme i kontakt med under fisket sitt. For en stund tilbake, skrev Øystein Davidsen (Egersund)  dette innlegget om berggylte. Verdt å lese!

Forfatter: Øystein Davidsen

Å stå i en vakker, norsk elv og svinge fluestanga etter nyoppgått laks – det må vel være noe av det norskeste som finnes? Å, neida. Å fiske laks med stang var noe engelskmennene i sin tid brakte til Norge. Men hva med å kjøre en torsk fra båt i en vakker fjord, da? Det må vel være den norske sportsfiskers opprinnelse? Joda, både torsk og laks har vært viktige fiskeslag for nordmannen opp i gjennom tidene, men skal man snakke om sportsfiskets – fiske med stang – opprinnelse her i landet, må man lete en annen plass. Fra brådype svaberg har man her til lands alltid fisket etter den «unorske» – nærmest tropiske – leppefisken berggylte. Denne proteinrike karen har sannsynligvis mettet norske ganer i tusener av år. Om ikke jernaldermannen hadde snelle, hadde han i alle fall en lang pinne, en eller annen form for snøre og en krok var det han trengte. Agnet, som var skjell og snegler, fantes det jo allerede på fiskeplassen.

I områdene rundt Egersund har denne formen for matauk vært viktig også i «nyere» tid. Faktisk helt frem til 1945. Fiskemetoden kalles for «sædefiske», og fiskeplassen kalles for «sædå». Selv om fiske i sjøen egentlig skulle være fritt for alle, hadde gårdene sine egne «sæder». Når man ankom «sædå», begynte man – som den moderne meiter – å fôre. Man knuste skallene av skjell og snegler og kastet dette like utenfor svaberget. Denne blandingen spredte lukt på plassen, og lokket til seg fisk. Så var det frem med den lange pinnen som var toppknytt med en tråd. Så senket man ned den agnede kroken. Da man kjente at fisken var bortpå agnet, slengte man den rett og slett på land. Kroking og landing på en gang. Nærmest en tidlig versjon av «hook and hold»..

Tradisjonen med å knuse skall har satt sine spor. Det har dannet seg tydelige groper i fjellet. Og en ting er sikkert – disse historiske plassene med slike ‘hakkehull’ er fortsatt gode berggylteplasser.
Berggylta ble enten kokt eller stekt. Men helst skulle den ligge i salt et døgn.

HAKKEHULL: Gjennom generasjoner har utallige slag med stein dannet disse gropene – ‘hakkehullene’ – for å lage fôr av snegler, krabbe og andre godsaker for berggylta. (Foto: Øystein Davidsen)

 

Berggylta er en piggfinnefisk i leppefiskefamilien (av og til kalt berggyltfamilien). Leppefiskene teller godt over 500 arter, de aller fleste med tilhold i tropiske korallrev. I Norge har vi seks arter (berggylte, blåstål/rødnebb, gressgylt, bergnebb, grønngylt og brungylt), alle med Norskekysten som sin nordgrense. Og skal man ha noen forhåpning om å fange berggylte, bør man ikke befinne seg særlig lenger nord enn Bergen.

Berggylta begynner sitt liv som hunn. Inne på grunna bevoktes den av sin store, kraftige far. I hvert fall til eggene klekkes. Deretter lever larvene pelagisk. I en alder av fem år blir de fleste hunnene kjønnsmodne, mens resten blir hanner. Når disse hunnene blir 10-14 år, blir også disse hanner. I mai-juni kan man være heldig å se paringsdansen til berggylta inne på grunt vann. I denne tida er berggylta så opptatt av videreføring av gener at den er vanskelig å få på kroken. Den kan bli så sint på en sluk at den truer den, men går sjelden til angrep. Da er det bedre å la berggylta bli ferdig med det den holder på med, og heller begynne å fiske etter den i august/september og gjerne i oktober om vanntemperaturen skulle holde 10-12 grader.

SNADDER: Stekt berggylte er flott middagsmat. Stek den litt mer enn du ville gjort med andre fisker. (Foto: Øystein Davidsen)

Så hvor finner man berggylta? Dersom du ikke vet om noen «sæder», får du finne dine egne. Finn et sted hvor svaberget fortsetter bratt ned i sjøen noen meter. Om dette svaberget har noen undersjøiske sprekker, er du på rett vei. Se også etter berggyltemat – rur, blåskjell og snegler. At det er en brukbar strøm langs dette svaberget, er en god ting. Man finner gjerne de største berggyltene ved de ytterste svaberg, selv om man også kan ha et brukbart fiske i mer beskyttede miljøer – våre fjorder innkludert.

Slik fisker du den:

Mange sportsfiskere, undertegnede inkludert, liker å utfordre fisken med lett utstyr. Men når det gjelder berggylte blir dette bare frustrerende. Bruk heller en kraftig slukstang, f.eks med kastevekt opp til 60 g. Karpestenger rundt 1,5-2,5 lbs er kanskje førstevalget til dette fisket for mitt vedkommende. Bruker du multifilament, knytter du på en lang fortom av monofilament, f.eks. 0.45 mm. Grunnen til dette er at multifilamentet har kort levetid i møte med stein, rur og andre gjenstander som er vanskelige å unngå når man bedriver dette fisket.

Bind et paternostertakkel med kun en krok og søkke nederst. Avstanden mellom krok og søkke bør ligge et sted mellom en halv til en meter. Bruk gjerne rundt 0,50 sene til dette. Avstanden ut til kroken bør være 5-15 cm. Krokstørrelse rundt 2. Kroken kan med fordel være langskaftet og av det kraftige slaget. Går du ned i krokstørrelse, f.eks 10-14, har du gode muligheter til å fange noen av de mindre leppefiskene. Dette gir faktisk et artig fiske for barn – for fisk får de.

FAST FISK: Når berggylta tar, sveiver man inn til man kjenner tyngden av fisken og gir deretter et solid tilslag. Nå bør fiskeren komme seg på beina… (Foto: Øystein Davidsen)

Takkelet kan godt forsynes med noen knapper og perler for å reklamere for agnet. For å kunne fiske effektivt må agnet surres fast med en elastisk surretråd. Gjør man ikke det, kan fisket bli en frustrerende affære. De mindre slektningene vil ofte rense kroken for agn. Man har vel ikke gått på fisketur for å stadig sette på nytt agn på kroken? Iallfall ikke uten å få fisk.

Hva setter man så på kroken for å lokke til seg en berggylt? 

Albueskjell er en snegleart som trives ved de ytterste svaberg mot kysten. Mange gode berggyltplasser sammenfaller med dette – og gir oss tilgang på et lett tilgjengelig agn på fiskeplassen. Muskelfibrene til denne sneglen er muligens det sterkeste fiberet som finnes i dyreverden – og gjør at dyret kan klamre seg fast til underlaget med forbausende styrke. Nå er det jo selvsagt ikke slik at albuesneglen klamrer seg fast med full styrke hele tiden – det ville vært å sløse med energi. Musklene aktiveres ikke før du berører den. For å løsne den fra svaberget, gjør du følgende: Før en kniv mot den lille åpningen mellom skallet og underlaget. Med en rask bevegelse stikker du inn kniven, og vipper den opp. Du får bare en mulighet. Er du for treg, kan du igrunn bare se deg om etter en ny albuesnegle. Det pleier sjelden å være et problem, så du får mange muligheter til å finspisse teknikken. En dreven berggyltfisker behersker den til fulle. Når albuesneglen er løs, skjærer du ut dyret. Del den på midten, og du har to glimrende agn. Disse sitter godt på kroken, og surretråd kan unnlates.

Snegler er et annet alternativ. Disse kan være vanskelige å finne om du fisker ytterst ute ved kysten, men kanskje du passerer en bukt på veien slik at du kan ta en god forsyning med deg? Husk også å ta med en passe stein til å knuse skallene – da løse steiner gjerne er mangelvare der bølgene herjer store deler av året. Knus sneglene og tre dyret inn på kroken gjennom den harde foten. Fyll opp kroken med så mange snegler du får plass til. Omstendelig, men absolutt verdt det.

Kokte reker er igrunn det agnet jeg synes er det best i denne sammenhengen – og også det mest lettvinte. Pill reka og tre den på kroken og surr godt med surretråd. Av og til treffer man folk fra ‘en annen tid’. I min ungdom traff jeg en eldre kar som kunne fortelle at i hans ungdom samlet de inn saueull fra gjerdene. Jada, sauene er også av den oppfatningen at gresset er grønnere på den andre siden. Resultatet blir jo at innhegninger med sau er fulle av ull. Videre trengte man en taskekrabbe. På fiskeplassen åpnet man krabben, og lot en passende ulldott romstere inne i skallet. Denne ulldotten surret man så på kroken – og fisket berggylte. Selvsagt måtte jeg teste dette – og jeg går god for at dette funker som bare det.

Fôring:

Joda – man kan gjerne fiske berggylt uten å fôre. Man vil likefullt oppleve at lukt og partikler i vannet lokker til seg fisk. Det enkleste er å ta vare på skall og andre rester etter et bedre krabbemåltid. Selv har jeg alliert meg med folk som gjerne fryser ned den slags til meg. «Hvem vil vel ha slikt i søpla i sommervarmen», argumenterer jeg.

MIDDAGSRESTER: Rester etter gode måltider i form av hummer, krabbe og reker er et godt utgangspunkt for å fôre inn berggylta – og andre leppefisker. (Foto: Øystein Davidsen)

På fiskeplassen er det bare å knuse dette og lempe det på sjøen en meter og to utenfor svaberget. Personlig er dette det første jeg gjør på en slik fisketur. Så kan godsakene i sjøen gjøre jobben sin mens jeg rolig rigger utstyret. Når man fisker berggylt, kan man nesten ikke snakke om kasting. Man vipper ut tacklet en meter og to utenfor svaberget. Senk til bunnen og hold snøret stramt – og vent.

Det første man sannsynligvis vil merke er forsiktig risting som forteller deg at bergnebb og andre småfisk har funnet agnet. Da får man bare vente litt til. Berggyltas napp kan oppleves på to måter – enten ved et hardt drag nedover eller det motsatte – at snøret løftes. Sveiv da bestemt inn og gi et solid tilslag. Kjør fisken så hardt du tør – får den for frie tøyler kan den fort sette seg fast i tangskogen. En langskaftet håv kan være godt å ha for å løfte fangsten på land.

Berggylta tåler oppstigningen dårlig, selv om det bare er snakk om få meter. Å slippe den ut igjen fungerer veldig ofte ikke. Den er imidlertid er godt brukbar matfisk – og den har slett ikke så mange bein som ryktet tilsier. Fileter den og stek den – gjerne litt mer enn du ville gjort med andre fisker. Jeg tror ikke du vil bli skuffet. Kraften du koker på det som er igjen etter fileteringen – til bruk i fiskesupper og fiskesauser – er helt i toppen. Enkelte franske kokker hevder faktisk at den eneste fisken som er god nok til å lage sin elskede bouillabaisse av er – nettopp – berggylte.

En skikkelig kraftkar! Berggylte: Foto: Øystein Davidsen

Om Raphael Pedersen

Raphael er En aktiv sports/arts-fisker fra Stavanger. Som artsfisker foregår det meste av fiske i sjø og hav, men alle arter skal krokes - derfor blir det hyppige turer i ferskvann også. Les mer på rpfiske.com