Når ørreten tenker mest på å formere seg, er harrfisket på noe av sitt beste. Nå er tiden inne for å fiske det som kanskje er den fineste fisken vi har i Norske elver.
Tekst og bider av Joakim Chavez Seldal
Mange tenker nok på harr som bifangst i jakten på ørret i prikkete gulldrakt. Men man skal ikke undervurdere harren. Den kan gi deg en ordentlig kamp, og den magiske ryggfinnen gjør den i mine øyne til en av de vakreste fiskene i norske elver.
De aller feste møtene mine med harr har skjedd i Pasvikelva i Finnmark. Dette området er noe av det råeste man får av natur i Norge. Her kan du være heldig å se bjørn, sjeldne fugler, urørt urskog, men ikke minst oppleve et fantastisk fiske. Pasvikelva huser kjempeørreter, svære gjedder og diger harr. Sistnevnte er lett å finne der vannet er i bevegelse, gjerne steder med litt turbulent vann.
Mitt favorittstrekk i elva er egentlig et stort stryk, med mange store steiner fordelt omkring, grus/steinbunn og mellom 1-2 meter dypt. Perfekt habitat for harren. I motsetning til de fleste andre laksefisker gyter harren om våren, når vannet har passert om lag 5 grader. Når jobben er gjort er den på jakt etter mat – mye mat.
Min favorittmetode er tørrflue. Harren er en opportunist og er ikke redd for å prøve seg på store insekter. Alt fra stankelbein til store døgnfluer. På de rolige partiene i en elv har jeg ofte sett at harren gjerne velger de litt mindre tørrfluene – gjerne mygg, mindre døgnfluer og små landinsekter.
Forrige tur i Pasvik startet jeg med å binde på en artikulert streamer, en såkalt Circus Peanut i fargen oliven på om lag ti centimeter. På første kastet smalt det ordentlig i sjuerstanga, og hugget var så kraftig at jeg var overbevist om at en pen ørret hang på i andre enden. I den strie elva slåss den som en liten okse, og tok faktisk litt snøre. Da den kom inn så jeg et stort seil på ryggen dens. En flott harr på 1,6 kg. Selv om dette er en høvelig stor harr har den ikke en stor munn, men likevel banket den på den kraftige streameren. Ingen pysefisk hadde gjort det.
Den kanskje sikreste metoden for å få harr er nok nymfefiske. Noe som er fascinerende med harren er at den ikke er redd fiskeren, slik andre fisker er. Når man vader kan man ofte se at harren stå like ved deg. Når man nymfer er et godt triks å sparke litt i grusen, for så å la flua drive med den lille skyen av grus og bunnstoff som dannes. Harren ser på det som å få servert en mattallerken og hugger til flua.
Fiskere som ikke går med en fluestang i hånden, skal ikke fortvile. Harren elsker små spinnere, wobblere og sluker. Det gleder bare å finne dem. De bryr seg ikke all verden om presentasjon, så lenge agnet kommer i nærheten av munnen deres.
Hver tur i Pasvik pleier vi å ofte å ta et par harr til en bedre middag på kvelden. Den er en fin matfisk – hvit og fast i kjøttet. Minner kanskje litt om sei på smaken, men har konsistens som ørreten. Skjelldrakten er tøff å hanskes med, og du vil ikke få skjellene i munnen. Det beste er å gjøre opp fisken så fort man får den på land. Da er den lettest å filetere.
Tiden vi er inne i nå ut utover høsten, er en fantastisk tid å jakte på harr. Den er bitevillig og relativt enkel å finne når elvene er litt lavere. Man trenger heller ikke å reise til Finnmark for å få den. Bor man i Oslo har man gode muligheter hvis man kjører 45 minutter rett øst. Glomma huser pen harr helt fra Askim i sør til Trøndelag i nord. Ikke minst er fisken Insta-vennlig (fotovennlig) med høstfargene i bakgrunnen.