Hvordan fiske sik på isen

Prøv sikfiske på isen

Isfiske etter sølvblank sik byr på flere utfordringer, men løser du kodene kan det være spennende og hektiske tider i vente.

Artikkelen er skrevet og hentet fra: Henning Lindseth – Fishking.no

Sik er spennende å fiske etter på isen. Om sommeren kan siken ofte gå pelagisk og langt ute, og med sin lille munn er den for mange sportsfiskere derfor vrien både å nå ut til og kroke. Nå derimot har man vegg til veggteppe av is å bevege seg på og utstyrt med smått og fristende isfiskeredskap er oddsen kraftig forbedret. Sik er sprek sportsfisk, kan oppnå fin størrelse, den er god matfisk og er en utbredt art i vann, innsjøer og elver rundt omkring i landet. Sik er også stimfisk, så finner du fisken kan fangsten bli god.

Siken er en artig vinterfisk å jakte på.

Hvordan finne siken

Siken er en utrettelig vandrer og ser alltid ut til å være på vei et sted. Med andre ord er det en utfordring å finne den. Det første man derfor bør bruke tid på er å resonnere seg fram til hvor i vannet siken finnes og dermed hvor man bør bruke energi på å bore hull. Det er ikke alltid en enkel oppgave ettersom siken kan opptre svært forskjellig fra vann til vann. Dermed er lokalkunnskap en viktig faktor. For eksempel på et kjent sikvann som Jarenvannet på Hadeland tas mye sik inne i vasspestområdene, der man fisker mellom vasspesten og iskanten, ofte på den første stålisen.

Man bør ha de rette forbindelsene for å vite om slike steder. Altså kan det være avgjørende å snappe opp tips fra lokalkjente eller andre isfiskere om forholdene i vannet.

Les også: Innføring i isfiske

Likevel finnes noen småtriks for å lete opp siken. På senvinteren er grunne områder med mudderbunn stedet å forsøke. Når sollyset slipper mer gjennom isen våkner insekter til liv og lokker siken inn. Også det å fiske i grunne områder eller oppunder isen har generelt gitt mer fisk enn andre steder i vannet. På grunner og ned til en fire til seks meter er førstevalget. På dypere vann bør man være tilbøyelig til å fiske høyere i vannet ettersom siken ofte går pelagisk. Under kikkfiske har jeg ved flere anledninger observert sik tett oppunder pilkehullet selv der dybden har vært tosifret.

Virker imidlertid grunnene og de høyere vannlag fisketomme bør du avfiske dypere vann. Nær inn- og utos og i trange sund vil ofte strømninger skape sirkulasjon og høyere vanntemperatur, og ha et godt næringstilbud som lokker sik. Utenfor odder og rundt øyer, er andre steder siken kommer innom på sine vandringer, og er gode fiskeplasser.

Fôring

En annen taktikk er å la siken finne deg, eller rettere sagt bruke fôr som slippes ned i pilkehullet og deretter vente på at fisken skal innfinne seg. Det er viktig at siken ikke spiser seg mett på fôret og blir vanskelig å få på kroken. Fôringen skal mer være en appetittvekker som sørger for at når redskapen din fires ned så oppfattes den som hovedretten og biter på.

Til sik er enkel løsfôring med oppkuttet mark eller frossen fjærmygg, som kan kjøpes i akvariebutikker, effektivt. Maggot kan også benyttes, men kan under trege dager ha en tendens til å mette for mye. På grunt og stille vann kan man gjerne strø en liten håndfull ned i ett eller flere hull innefor et lite areal, ettersom fôret ikke blir dratt av sted av strømninger eller sprer seg for mye. Ved denne måten å fôre på vil man også lage tydelige duftspor til sik lengre unna fôringsplassen.

Løsfôring er effektivt.

På store og uoversiktlige vann, eller i elver, kan det være fornuftig med mer utpreget fôring. I dag finnes ferdige fôrposer som tilsettes kun vann og noe av agnet du skal fiske med. Fôret er svært finmalt og i grunn ikke særlig til mat for fisken, men det lokker på grunn av sterk lukt. Fjærmygg, som er vanlig å tilsette fôret til sikfiske, kjøpes i frosne plater. En plate frossen fjærmygg er nok til ca. 1 kg fôr.

Er det strømninger i vannet eller dypt der du skal fôre, kan det være nyttig å benytte en fôringsboks, eller sweemfeeder, slik meitefiskere bruker til målrettet fôring om sommeren. Ulike modeller finnes. Ved å bruke fôringsboks vil du ved å låre boksen ned til bunn for så å slippe ut fôret, unngå at strømmen tar tak i fôret og frakter det til andre steder, eller at det på dypt vann blir spredt utover et stort område utenfor hullets omkrets. En lukket fôringsboks med lokk og åpningsmekanisme beregnet for isfiske er et godt valg til dette fisket.

Fôrboks med frosne fjærmygglarver.

Smått og godt

En avgjørende faktor for fangst er hva slags redskap siken fiskes med. Ettersom siken ikke er av de grådigste fiskene under isen, bør du tenke lett utstyr og små kroker. Her må det tas i betraktning at siken har liten munn og også brødfør seg av ørsmå organismer og insekter. Det fordrer et lite, men samtidig lokkende redskap.

Siken har en liten munn.

Personlig er en mormyshska førstevalget. Mormyshkaens størrelse og form avhenger av dypet det skal fiskes på, størrelsen på fisken og ”dagshumøret” dens. Et godt utgangspunkt er en mormyshka på ca. 5 mm, en størrelse som egner seg ned til dyp på 4-5 meter. For småvokst sik eller på trege dager bør man forsøke mindre størrelser.

På dypere vann og etter større fisk vil en mormyshka mellom 5 og 10 mm kunne være det riktige valget. På dybder over 5 meter bør mormyshkaer av wolfram prioriteres. Wolfram-mormyshkaen er svært hard å forme og resultatet er oftest en forholdsvis enkel dråpeform.

Les også: Sikkerhet på isen

Ulempen er at den ikke får samme forførende gange i vannet som en mormyshka med flat bunn, og fordrer derfor noe mer aktiv bruk av pilkestikka.

Fordelen er at man oppnår svært god kontakt med et lite lokkeredskap selv på betydelige dyp. På grunt vann bør man ikke overdrive bevegelsene og unngå “å bråke” for mye med mormyshkaen. En mormyshka med flat bunn vil uansett gjøre små utslag, som ofte er nok til at siken lar seg lokke.

Mormyshka er førstevalget til sik.

Fargevalg er et annet spørsmål. Personlig har jeg fått mye sik på ulike rødfarger, men også svart, kobber, sølv og gull har gitt fine fangster. Imidlertid er det nok vel så viktig å gjøre et fargevalg ut i fra lysforholdene under isen, der snødekt is fordrer sterkere kontraster tatt i betraktning at siken har undersiden av grådekt is som bakgrunn, mens det under blank is kan benyttes mer gilde og klare farger. Mormyshkaer med øyne kan under enkelte forhold se ut til å fiske bedre enn de uten.

Mormyshka med grelle farger og øyne.

Et godt alternativ til mormyshka kan være å benytte en krok med skarp spiss i ca. størrelse 10-14, avhengig av potensiell størrelse på siken. Over krokøyet klemmes så et litt større splitthagl fast. Blykula bør monteres slik at kroken peker litt nedover i vannet. Da får man en fin kroking i overmunnen på siken. At siken reagerer positivt på ei grå blykule er kjent blant annet fra det såkalte sprælefiske i Glomma ved Alvdal og Tynset.

Forsøk også små søkker med gjennomgående hull. Kroken vil nå henge mer rett under søkket, men både runde og dråpeformede søkker vil gi små, men ulike utslag i vannet. Uansett metode bør hensynet til at det bør fiskes med forholdsvis tynn sene vektlegges.

Ei tynn sene bidrar til økt følsomhet ned til agnet, og avslører dermed forsiktige napp bedre enn ei tykkere sene. Også om det skulle gå på stor fisk som må kjøres, er det en fordel med god følsomhet gjennom ei tynn sene. På vårisen kan også fiske med mormyskha og en opphengerflue være effektivt på litt dypere vann.

En opphengerflue kan være det lille ekstra.

En mormyshka kan også festes i fortommen til en blink eller i en fortom under en pimpel der lyskroken er fjernet.

Nappindikator

For å registrere små og forsiktige siknapp bør nappindikatoren være tilpasset vekten av mormyshkaen eller redskapen som brukes. En mormyshkastikke for sikfiske bør derfor ha justerbar nappindikator ettersom vektforskjellen kan gjøre utslag på følsomheten. Et alternativ er å ha stikker med ulike stivheter i nappindikatoren tilpasset tyngden på redskapen som brukes. Øyet på indikatoren skal være lett, men såpass stort at det ikke fryser igjen.

Nappindikator med stort øye.

Agn

Levende maggot og fjærmygglarver er gode agn. En mormyshka agnet med en rød og en hvit maggot har ofte gitt uttelling. Maggot festes ved å stikke krokspissen inn mellom de to små prikkene i den butte enden av larven og ut igjen. Dette for å forhindre at magotten punkteres. Fjærmygglarver festes ved at kroken stikkes inn litt bak hodet og så træs framover til spissen nesten stikker ut gjennom larvens forpart. Redskapen får dermed en hale av fjærmygg som blafrer i vannet.

Fjærmygglarver og maggot.

Biter av mark er annet agn som lager mye liv til å begynne med, og som lukter sterkt, og kan være meget effektivt til sikfiske. Biter av mark festes på kroken som fjærmygglarver. En annen erfaring, er at rognkorn fra eksempelvis røye eller ørret som festes på kroken har gitt god uttelling på plasser sik har kommet inn for å meske seg med rogn. Altså kan det være lurt å spare på eventuell rogn fra annen fisk.

Sik(re) tips

• Sikfiske er svært følsomt, så vær nøye med å rense hullet for is og sørpe for best mulig kontakt med mormyshka og agn, og for lettere å registrere napp.
• Fjern snø, slaps og is rundt hullet da sena lett henger seg opp i dette.
• Eventuell fôring bør starte straks du ankommer fiskeplassen, slik at fôret får tid til å lokke inn fisk. Har du mulighet for å starte fôringen kvelden i forveien kan det morgenen etter være mye bitevillig fisk under hullet.
• Kikkfiske kan være effektivt på grunne områder eller om fisken går høyt i vannet, og kan hjelpe deg med å oppdage fisk, registrere småbitt og sette tilslag i rett øyeblikk.
• Vær kjapp med å få redskapen i vannet igjen etter fiskefangst, slik at stimen holdes aktiv. Ofte kan du oppleve en hektisk halvtime, etterfulgt av en og annen fisk som ofte er vanskelig å få. Bytt da hull.
• Stabilt høytrykk eller fra lav- til høytrykk gir generelt mer aktivitet.
• Om morgenen og i en periode om ettermiddagen er bittet ofte mest intenst.

Vær aktiv når stimen er på plass.

Artikkelen er skrevet og hentet fra: Henning Lindseth – Fishking.no