I nattens mulm og mørke

Det er gått 10 år siden jeg fikk min første havål, og det har uten tvil gitt mersmak. Utallige turer hver høst har resultert i flere krokede fisker, men ingen på land. Under drillkonkurranse på Askøy ble det endelig uttelling og nærkontakt med havets anaconda igjen.

Av Lasse Bøe

Yngstejenta i familien (12) er en svært ivrig driller, og en forbannet god en også. Helt siden jeg ble sammen med moren hennes, har jeg med stor iver fått med meg de aller fleste konkurransene hun har deltatt på. Mye fordi jeg mener at støtte og det å vise tilstedeværelse er viktig elementer, men også fordi jeg synes det er svært underholdende å se på! Ikke minst blir jeg forbløffet over alle triksene som etter mitt skjønn burde vært umulige etter alle fysiske lover. I helgen deltok drilljentene fra Stangaland Drill på den årlige konkurransen i stavdrill på Askøy.

Reisefølget på 41 utøvere og foreldre dro fra Karmøy i innleid turbuss på fredag – fullstappet med drillstaver, overnattingsutstyr, plakater, drilldrakter og sminke. Det er ikke til å stikke under en stol at utstyret jentene drar med seg overgår selv karpefiskerne, men jeg klarte å få sneket med meg en stangtube med et par surfstenger likevel. Drillkonkurranse er drillkonkurranse, selv om mine drillstenger er noe lengre enn jentene hiver opp i lufta. 

I lengre tid har jeg hatt kontakt med Norges ubestridte havålkonge, Artur Klavins. Han har stadig vært frempå med en åpen invitasjon om å prøve havålfisket på en av hans plasser i Bergensområdet, og denne helgen klaffet det godt for å kunne ta et pass mellom drilløktene. For min del kunne jeg like gjerne kalt havåløkten for en studietur, da jeg er først og fremst er interessert i å lære havålplassene å kjenne. Erfaringene vil jeg ta med meg hjem til Karmøy og bruke i søken etter mine egne havålplasser. 

Etter at drillkonkurransens første dag var over på lørdag, ble jeg plukket opp av Artur. Planen var å fiske frem til 0300-tiden, for så at jeg skulle få et par timers søvn før siste konkurransedag begynte. Med på turen var også Arturs gode fiskekamerat, Dag Tore. «Jaja, alltid kjekt å blanke etter havålen når man er flere», tenkte jeg.

Vel fremme på plassen går vi i gang med å rigge opp utstyret. Jeg stilte med lånt tripod for anledningen, og hadde fått klarsignal om at Arturs agn er mitt agn. Han prøvde til og med å lure meg til å bruke haspelutstyr, men ett sted går grensen. Mine 12-15 år gamle Penn 525 Mag Extra-sneller kombinert med ombygde Shimano Beastmaster surfstenger ble mine valg.

Jeg kjørte safe, med glidetackler med 1,0mm mono knytt fast til hver sin Sakuma Manta Extra 8/0. En halv makrell fikk æren av å få et stikk og litt strikk før tacklene ble kastet ut.

Den første timen løfter vi stort sett bare på krabber, og jeg velger til slutt å prøve et pulletackel for å løfte agnet litt opp fra bunnen. Det eliminerte krabbene, men samtidig skjedde det lite spennende på de andre stengene også.

I 2300-tiden runner endelig det på på den ene stanga mi, og når tilslaget sitter, levnes det liten tvil om hva som befinner seg i andre enden. Havål!

Når jeg kjenner tyngden fra fisken, kjenner jeg samtidig rygghårene reise seg og en ilter varme brer seg oppover nakken og jeg kjenner gliset komme krypende. Og etter et par mindre utras og pumping, kommer fisken til syne. 

Fisken blir landet mer største presisjon og samarbeid mellom Dag Tore og Artur. Hele landingsprosessen var et kapittel for seg selv, der håven ble holdt bak halen på havålen og den rygget automatisk inn av seg selv. 

Jeg digger å jakte stor fisk fra land, og et av øyeblikkene jeg verdsetter høyest, er selve gjenutsettingen. For mitt vedkommende handler det om et øyeblikk med respekt, glede og takknemlighet, og det er er alltid stort å gjenutsette en fisk som har gitt meg store øyeblikk. 

Ut over natten går det kast i kast med piping fra nappvarslere, spising av pølser, skitpreik og sveiving på fisk og krabbe. Særlig Artur var borti flere havåler, men hans sirkelkroktesting gav lite resultater.

Dag Tore kroker til slutt en havål også, som ble avkroket i håven.

Havålen som Dag Tore fikk, hadde en veldig knivskade på halen, som var regelrett kuttet av. Dette vitner om respektløs behandling fra hva man antar er en eldre linefisker med gamle, motbydelige og frastøtende holdninger om “ufisk”. Fisken var i tillegg blind på det ene øyet, sannsynligvis etter en linekrok. 

Etter en stund driller Dag Tore sin andre havål for kvelden, en liten sak på 3-4kilo. Her fucker jeg opp landingen som en grønnskolling, og presterer at kroken fester seg i håvnettet og fisken er fri etter et byks med hodet. (Beklager så mye, Dag Tore – jeg skylder deg en…)

Artur får til slutt en brukbar fisk også, og det er tydelig at han er vant med å håndtere disse fiskene. 

På mine stenger har det vært forholdsvis stille de siste timene, hvis man ser bort fra et par lyr i matstørrelse. Og jeg må si meg svært fornøyd med kvelden likevel. Hittil har vi hatt 4 havåler på land, om vi ser bort fra Dag Tore’s, som jeg klarte å rote bort og sannsynligvis vært borti like mange. 

Kvelden blir komplett når jeg gjør tilslag på et krabbenapp, og det svarer tung nede i dypet. Denne er stor! For andre gang har jeg kroket en havål, og denne er ikke interessert i å bli løftet på. Jeg bruker mye makt på å presse fisken oppover, før den tverrsnur ned mot bunnen igjen. Slik holder vi på en stund før jeg føler jeg har overtaket. Og for en fisk som kommer til syne! 

Stengene ble pakket ned, og hjemturen tilbake på skolen vi overnatter på begynte. Armene verket og kulden var tydeligvis kaldere enn jeg hadde inntrykk av. Når jeg til slutt sloknet på det søte liggeunderlaget mitt under tavla på klasserommet til 5. klasse, hadde jeg knappe to timer før frokost og en ny dag med drill begynte. 

Det hører med til historien at yngstejenta mi endte på pallen i flere av grenene hun deltok i, blant annet vant hun og troppen førsteplass i drilldans…