Noe av det mest spennende med å fisk på sjøisen, er at man aldri vet hva som biter på.
Slik var det også for Knut Håvard Raen og kona, for lite visste de at en havabbor på 3,54 kilo skulle hugge til på agnet.
– Jeg var på tur med kona, og målet for turen var litt diffust, men vi ville gjerne ha stor torsk, hyse, sei og lignende. Vi hadde 2-3 stenger hver, hvor alle fisket ved eller på bunnen, bortsett fra én. Siden den ene elektroniske nappvarsleren min fusket, ble det satt bjeller på den stanga som ikke skulle fiske på bunnen, forteller Raen til Fiskeavisen.
Raen anget opp med relativt stort agn, hvitting på ene stanga, og satt den nokså grunt, i håp om det skulle komme en brukbar fisk å sluke agnet.
– Jeg sattE den rett ved “basen” vår, siden lyden ikke bærer så godt fra bjellene. Jeg agnet opp med et relativt stort agn, og plasserte det ca 5 meters dyp. Etter å ha fått en del hvitting og knurr på de andre stengene, gikk det på en torsk som var noe større enn fiskene vi så langt hadde fått (ikke at det skulle mye til). I det jeg lobbet torsken opp på isen hørte jeg klinging i bjeller, forteller Raen.
Raen har blitt vant til de elektroniske nappvarslerene, og forstod ikke helt med engang hva den klirringen av bjeller var i det fjerne.
– Det tok meg et lite sekund å innse at det var en nappvarsler, siden jeg hadde vent meg til pipingen til de elektroniske. Og siden agnet var stort og plassert pelagisk, skjønte jeg at det måtte være en ok fisk, og la på sprang for å sette tilslaget. Jeg rykket til og kjente motstand i den andre enden – det måtte være noe på flere kilo. Det var en fight i den andre enden! Jeg sveivet fisken flere ganger opp til hullet i isen, men hver gang raste den ut igjen, forteller Raen.
Her måtte det endringer i planene til, om fiskeren skulle lykkes med å få opp det som hadde tatt det store anget.
– Jeg bestemt meg for å slite den ut i stedet for å prøve å presse den opp hullet ved første mulighet. Etter flere utras og turer til og fra overflaten ble den roligere, og jeg fikk guidet hodet til hullet, forteller Raen.
Fortsatt var Raen veldig usikker på hva som hadde tatt agnet, og som ikke ville opp hullet. Kunne det være en brukbar sei?
– Til nå hadde jeg kun sett raske glimt, og visste ikke noe mer enn at den var grå og vilter. Hyse og sei var i tankene mine, men jeg tippet sei ettersom agnet var et stykke fra bunnen. I det hodet nærmet seg overflaten utelukket deg sei, og hyse var det i alle fall ikke.
Helt uvitende om hva som befinner seg i andre enden, stikker Raen hånde ned i hullet etter fiske.
– Jeg hadde null idé om hva det kunne være stakk jeg hånden ned i hullet, huket tak i gjellene og lempet den opp på isen. Jeg hadde aldri sett havabbor før, men skjønte med en gang at det var det det var, forteller den lykkelige fiskeren til Fiskeavisen.
Det tok litt tid før fiskeren forstod hva han hadde fått på kroken. Havabboreren veide 3540 gram, og turen ente opp som uforglemmelig.
– Etter veiing, måling og bildetaking sank det sakte inn at dette var en skikkelig bra fisk! Størrelsen og arten var én ting. Å ta den på isen var noe annet. Turen var reddet med god margin, avslutter Raen til Fiskeavisen.
