I Kongens fotspor i Lærdal

Jeg har lenge hatt en drøm om å oppleve og få stor sjøørret på flue i elv. Mange ganger har jeg vært inne på tanken å reise til Island for å oppfylle dette ønsket. Der er det milevis med krystallklare elver og mye stor fisk. Men norgesvenn som jeg er så har jeg latt Island vente. Det må jo være mulig å ta en stor fisk her hjemme i Norge. 

Skrevet av: Thor Oddvar Havn Soma – Torogthor.no

I sommer var jeg ute å kjørte meg en tur på Vestlandet da jeg fikk en telefon fra Anders Vekve i fjellsport. Han hadde tidligere fortalt meg mye om det idylliske sjøørretfisket i Lærdalselvi. Anders er i Lærdal vært år for å fiske. En uke i juni etter laksen og en uke i august etter sjøørreten. Denne gangen hadde flere av fiskerne trukket seg i siste liten og han hadde plutselig plass til en sjøørretfisker til på laget. Det var en uke til avreise, jeg hadde bare to dager igjen av ferien, men denne muligheten kunne jeg ikke la gå fra meg! Jeg sa det som det var til Anders og at jeg skulle gi han tilbakemelding så fort som mulig. Jeg tok straks et par telefoner og gjorde er desperat forsøk for å få dette i boks. Etter litt om og men gikk det i boks og jeg skulle endelig få være med på noe som ikke er hverdagskost for en vanlig sjøørretfisker i ytre Oslofjord, å fiske med flue i Kong Haralds fotspor i Lærdal!

Jeg kjørte over til Østlandet, pakket bilen og gjorde meg klar til å legge ut på eventyr.  Etter en lang arbeidsdag hoppet jeg i bilen og satte kursen mot Lærdal. Klokken var allerede sent på kveld da jeg begynte på min reise, men når man gleder seg så mye til noe at man ikke kan sitte stille, så er en fem timers kjøretur peace of cake! 

Anders og Vidar er klare for nattfiske!

Sent på natt ankommer jeg Sogn og fjordane. Jeg ringer Anders for å fortelle at jeg er i nærheten. Han svarer, men har lite tid til å snakke. Det et nemlig om natten det skjer. De store sjøørretene trekker inn på grunt vann og er lettere og lure enn om dagen. Anders er selvfølgelig ved elvebredden for å lure en av beistene. Etter en lang dag på jobb og mange timer i bil skal jeg innrømme at tanken på å krype under dyna streifet meg, men jeg kunne ikke annet enn å møte gutta langs elvebredden. Jeg tok frem lommelykta og gikk etter lyden av rennende vann. Først møtte jeg på et par karer som satt ved en gapahuk og snakket stolt om storfisken som hadde blitt tatt bare minutter før jeg kom. De viste meg et bilde og allerede da skjønte jeg at man ikke skal kimse av Lærdalsevi. På bildet så jeg en stolt fisker som holdt frem en av de flotteste fiskene jeg har sett noen gang, en sølvblank og sortprikket torpedo. Slike bilder hadde jeg sett mange av i magasiner og på Internett, men at jeg faktisk nesten var vitne til å se en, føltes litt spesielt. Til slutt møtte jeg på Anders. Lyset fra lommelykten tegnet konturene av fluefiskeren der han sto å kastet. Jeg fikk beskjed om å slå av lyset og å være stille. Det var ingen tvil om at han hadde peiling på hva han drev med, så jeg fikk bare gjøre som han sa og prøve å være mest mulig stille. 

Senere på kvelden ble jeg tildelt et sted å sove. I et bittelite uthus på en gammel Lærdalsgård skulle jeg tilbringe nettene mine. Det føltes ekstremt godt å legge seg etter en lang dag på farten. Forventningene for den neste dagen var skyhøye etter å ha sett bildene av en ekte Lærdalsørret.

Solen lyser inn gjennom de små vinduene i det jeg våkner. Det er tidlig morgen og jeg er fiskeklar etter noen timer med søvn. Når jeg åpner døren får jeg se vakre Lærdal i dagslys. Jeg er omkranset av de høye og bratte fjellsidene. For å se blå himmel må man faktisk se rett opp. Dalen er rammet inn med fjell på alle kanter. De grønne bakkene og mengdene med bringebærbusker maler sitt preg på det jeg betrakter som et kunstmaleri. Det merkes at jeg har vestlandsblod i årene. Jeg føler meg faktisk hjemme og føler meg ekstremt heldig som skal få fiske på et så vakkert sted. 

Jeg er rigget og klar for eventyrlig fiske i Lærdalselvi!

Etter en kjapp frokost er Anders klar til å vise meg en lur plass i elva, kronprins Haralds mur. Dette er en av godplassene til selveste kong Harald og strekket er til og med oppkalt etter han. Ikledd vadebekledning følger jeg etter Anders på traktorveien som leder over jordet mot elvebredden. Vi lister oss mot kanten. – Der! En stor ørret et par meter fra land, peker Anders. Jeg får øye på den og skjønner med ett at de ørretene jeg fisker hjemme i oslofjorden er dverger i forhold til Lærdalsfiskene. Et par meter foran meg står en feit ørret på fem-seks kilo stand by i hølen. Anders ønsker meg lykke til og trasker videre nedover elvebredden. Jeg setter meg på huk og beskuer fisken litt. Det er ikke hver dag jeg ser sånne kubber, så dette må nytes litt.

Jeg fikler frem en tørrflue, trekker pusten og gjør meg klar. Vannet er krystallklart. Det ser nesten ikke ut som om det er vann der i det hele tatt. Mens fluen knyttes til fortommen legger jeg en plan. Jeg må presentere flua så langt oppstrøms som mulig for å ikke skremme fisken. Jeg gjennomfører planen. Hjertet slår hardt meny jeg nøye følger med på flua søm flyter med stø kurs mot beistet i hølen. Det er direkte nervepirrende. Her står jeg alene, men en liten ørrethåv og femmerstang. Det kan bli ganske brutalt hvis planen funker.  Flua flyter perfekt rett over fisken, men ørreten reagerer ikke i det hele tatt. Jeg senker skuldrene, trekker pusten og prøver igjen. Flua drifter akkurat som den skal over fisken. Jeg teller til tre inni meg og plutselig så snur ørreten. Den har sett flua. Jeg står anspent som en stokk med hjerteinfarkt klar til å gjøre tilslag, men fisken snur igjen. Pokker.

Jeg skjønner straks at dette ikke kommer til å bli enkelt. Det er nydelig vær, blikkstille på vannet og alt for klart vann. Jeg finner meg en stor sten jeg kan stå på for å få litt oversikt. Midt i elva står det enda flere fisker. Det er nesten sånn at man må klype seg i armen. På et strekk på hundre meter står det tjue til tretti fisker og alle er store. Jeg har reist mye rundt, men aldri sett noe liknende. Dette er rett og slett sykt. Det er nesten sånn at man ikke trenger å legge noen plan i det hele tatt. Det er bare å kaste oppstrøms og la flua drive nedover . Det er så mye fisk på elvestrekket at en av dem er nødt til å se flua.

Anders prøver å lure en av de store fiskene med tørrflua!

På andre siden av hølen har Anders plassert seg. Jeg står på steinen og forteller han hvor han skal kaste. Etter flere flyt over de store fiskene flytter han seg lenger opp i elva. Mens jeg står der og speider får jeg besøk av Vidar Paulsen, flere ganger norgesmester i fluekasting. Han blir stående sammen med meg og se på ørretene. Mens han speider trekker han frem tobakkspipa si, stapper den med tobakk og tenner den. Det er fascinerende å se hvordan en gammel fluefisker klarer å holde roen når det står et titalls store sjøørreter rett foran han ute i elva. Selv har jeg vært nær hjerteinfarkt flere ganger i løpet av denne dagen. En liten regnskur gir oss litt håp. Da er vi fiskere plutselig litt mer usynlige og kan prøve å lure en av dem til å ta flua vår. Vi står noen meter unna hverandre og kaster. I løpet av en time har vi prøvd det meste i boksen, både tørt og vått. Vi får melding av Anders om at middagen er klar og vi gir oss for dagen.

Vidar speider etter vakende fisk.

Når kvelden kommer samles gjengen ved gapahuken. Der sitter vi å prater til mørket har lagt seg helt. Det er viktig at himmelen er helt sort før vi prøver oss på de store ørretene.  Sakte men sikkert sniker vi oss ned til elvebredden. Vi blir enige om å rullere. Vi begynner på hver vår plass med ganske stort mellomrom mellom oss. Etter så og så lenge bytter vi plass. Jeg begynner øverst i elven. Det er mørkt, så jeg må gå forsiktig på de store steinene. Man skal bruke så lite lys som mulig for å hindre fisken i å bli skremt. Mens jeg gjør meg klar til å ta det første kastet ser jeg lys som blinker lenger nede i elva. På forhånd hadde vi planlagt å avgi noen blink med hodelykta vår hvis vi fikk fisk. Jeg la stanga forsiktig ned, slapp det jeg hadde i hendene og begynte å småløpe ned dit hvor Anders sto. Da jeg kom frem hadde Anders en fin sjøørret i håven. Den var ikke av de største fiskene, men et nydelig eksemplar av en feit Lærdalsfisk. Sølvblank, feit og sterk.

Anders har fast fisk i hånden!

Jeg forter meg opp igjen til plassen der jeg så vidt hadde begynt å fiske. Jeg kastet ut midt i elva og lot strømmen føre flua nedover. På kast nummer to kjente jeg ett eller annet som dunket borti flua, men det var vanskelig å si om det var fisk eller en stein på bunnen av elva som flua hadde kontakt med. Plutselig fikk jeg øye på det blinkende lyset igjen. En av gutta hadde fisk! Jeg sveivet inn snøret, la stanga fra meg og satte kursen ned mot de Andre. Lenger nede i elva satt Vidar på kne i vannet med håven foran seg. Oppi håven lå den vakreste og største sjøørreten jeg noen gang hadde sett. Sansynligvis den største Vidar noen gang hadde fått. Anders målte fisken og anslo et sted mellom fem og seks kilo. Jeg tok frem kameraet og tok bilder av fisken. Da jeg skulle filme den måtte jeg holde kameraet med begge hendene fordi jeg skalv intenst på hånden. Dette fordi jeg var både sliten og glad. Fisking tjuefire timer i døgnet tar på, men det er så absolutt verdt det når man får slike fisker. Vidar løfter den store sølvbaren ut av håven og setter den forsiktig ned i vannet. Etter en stund skyter den fart med halen og forsvinner nedover den mørklagte Lærdalselvi.

Vidar Paulsen med den fantastiske Lærdalsørreten!

Dagen etter pakker jeg sammen sakene mine og gjør meg klar til å reise hjemover til Østlandet. Denne gangen uten fisk. Lærdalfiske er ekstremt vanskelig. Det klare vannet gjør fisken sky og man må virkelig vite hva man driver med. Allikevel har jeg hatt en helt fantastisk tur jeg sent kommer til å glemme. Jeg har lært mye og fått være med når det har blitt tatt stor fisk. En ting er iallefall helt sikkert, jeg skal tilbake hit en gang!

Tekst og foto:

Thor Oddvar Havn Soma