Hjem Fiskeguider Overflateaction i mørket

Overflateaction i mørket

Av Lasse Bøe

Mens mørket skrider frem i takt med en stigende fullmåne, forvandler ørreten seg fra en finspist fjærmyggspiser til en toppredator med småfisk i sikte. I slutten av mai var det klart for årets første guttetur med fatter, der fluefiske, øl i solsteika og grilling stod i fokus.

Av: Lasse Bøe 

Jeg har ikke før dratt nøkkelen ut av tenninga på bilen før jeg står midt i skauen og forbanner meg selv. Det jeg trodde var en snarvei mellom buskene og over knausen viste seg å være en vegg av skarpe greiner og stikkende mygg. Mellom buskene får jeg likevel synet av noe som gir meg blod på tann, og forsetter ferden gjennom busker og kratt.

Skyer av fjærmygg møter meg fremme ved brekket. Jeg må trekke t-shirten over munnen for å ikke svelge en bunke med flygende proteiner. Likevel rekker jeg å svelge en fjærmygg som fester seg irriterende nok fast i drøvelen og jeg blir stående og harke for harde livet.

Fjærmygg er en viktig del av ørretens vårmeny. Som regel er de små, mens denne på nærmere 15mm skilte seg ut. Foto: Lasse Bøe

En velkjent hosting bak meg forteller meg at fatter har opplevd samme greia, og vi blir til slutt stående og le av hverandre. Vi smyger oss ned til brekket for å spotte etter vakende ørret i ei gedigen svart suppe av klekkende og klekte fjærmygg. Jeg blir stående og myse mot sola, mens fatter med polaroid-brillene sine er den som først legger merke til den første ørreten.

“Den står foran steinen der”, sier han og peker. Jeg får brillene hans, og straks ser jeg den klart som dagen.  Den er ikke av de største i elva, men for to karer som ikke har rørt fluestengene siden i høst, er dette som smertestillende mot dunkende hodepine.

“Hva tror du – rundt åtte hekto?”, estimerer jeg forsiktig. Fatter nikker samtykkende. Han begynner å ymte frempå om hvor vanskelig det blir å få fisk blant all fjærmyggen, og jeg må si meg enig.

Ørreten bak steinen lar vi være, og går heller tilbake til campen, der teltoppsetting og lunsj begynner å melde sin besøkelsestid.

De første kastene

Noen timer senere sitter vi og speider ut over elva. Fjærmyggfiske kan enten være en velsignelse eller en forbannelse, og med de mengdene som henger over oss nå, virker det sistnevnte som nærmeste realitet. Plan B blir å finne ut hva annet som klekker, og det gjøres på gamlemåten ved ta vannprøver med insektshåv for å plukke insekter med strømmen.

Entomologi er langt i fra min sterkeste side, men en steinfluelarve er lett å kjenne igjen. Foto: Lasse Bøe

Fatter går raskt i gang med å lete i flueboksen, og bestemmer seg for en mørk Copper John når jeg forteller at jeg har fått flere steinfluer i insektshåven.

Foto: Lasse Bøe

Selv har jeg klokketrua på at jeg skal lokke en ørret opp i overflata med vårflue-imitasjon. Caddiser funker ofte svært godt som rene attraktorfluer som har reddet meg utallige ganger.

Klassisk vårflue-imitasjon; Goddard’s Sedge. Den flyter som en kork og kan strippes ganske kraftig i overflata uten å dykke. Foto: Lasse Bøe

Det vil seg ikke med fisket vårt. Vi er begge rustne etter flere måneder uten kasting med fluestengene, og vi finner lite bitevillig fisk. Det virker som om ørreten er i et svært selektivt fjærmygg-modus, og ingen av fluene vi serverer lokker fisken til hogg. Det oppsummerer dagen for vårt del når jeg får en hektosørret på en døgnflue-imitasjon.  Som striper.

 

Fluefiske handler mye om observasjon, og det å se hverandre kaste med flue er noe vi ofte gjør for å observere kastefeil og lignende. Min læremester og mentor viser som vanlig plettfri fluekasting. Foto: Lasse Bøe

Vi runder av med å planlegge kvelds- og nattefisket litt, før vi tar fatt på turen tilbake til campen. Der venter det kalde øl i vannet og et kjært avbrekk i den steikende sola.

Øl og grillmat. Finnes det noe bedre? Foto: Lasse Bøe

Det mørkner

I tussmørket beveger vi oss oppover elva til det som har blitt godplassen vår. Vi falt sammen som to punkterte dekk i sommervarmen og er noe sent ute til kveldsfisket, men rekker å ta fatt på gåturen når kveld går over i natt.

Fatter har en forkjærlighet for klassikere når det kommer til fluer, og hans soleklare varemerket er våtflua March Brown. Som nattflue er March Brown ikke helt det han vil ha. Han sverger derimot til en annen klassiker – Muddler Minnow. Med sitt karakteristiske muddlerhode får flua nok oppdrift til at den kan stripes og lage et visuelt spor på overflata. Og som så mange ganger før, er det fatter som er først borti fisk.

Fatter åpner ørretkontoen i 2018 med en flott sekshektos, som lot seg lure av en Muddler Minnow som ble stripet i overflata. Foto: Lasse Bøe

“Minnow” betyr “ørekyte” på engelsk, noe som tydelig har vært på menyen tidligere. Foto: Lasse Bøe

Nattfiske for oss er nærmest synonymt med jakt på fiskespisende ørret, og dermed store fluer som gir et eksplosivt overflatefiske. Foto: Lasse Bøe

Det er åpenbart mer trøkk i fisken, og som vi forventet er de større fiskejagende ørretene på plass. Mens fatter foretrekker Muddler Minnow til nattfiske, liker jeg enda mer fylde i fluene, noe som gir en bedre silhuett for jagende ørret. Og raskt etter at fatters fisk har hatt en tur på land, kroker jeg sprek sak som tok flua mens den ble stripet kraftig over glattstrømmen.

… og der var min ørretkonto åpnet – en kraftpakke av en kilosørret som ikke kunne la muddleren min være i fred. Foto: Egil Bøe

Vi kroker flere fisker denne natten, men ingen på land. Teknikken vår med å stripe muddlerne i overflata resulteter i knallharde hugg som nærmest røsker stengene ut av hendene på oss. Den største er det fatter som har på – en feit tokilosørret som ryker fortommen rett før jeg får lagt hendene mine på den under landinga.

Nærkontakt med grov ørret

Neste dag starter som den alltid gjør. Egg og bacon og kruttsterk kaffe bare en svartkjele kan lage. Fjærmyggklekkinga, som avtok ved nattens frembrudd, har startet igjen, og mens vi pirker kaffegrut ut av tennene, snakker vi om hvor deilig det er å slippe myggen i soverommene.

Teltet vårt viste seg å være en behagelig hvileplass for fjærmyggene. Foto: Egil Bøe

Timene på campen er virkelig en etterlengtet tid for to gutter. Prating om livets realiteter, fortelling av historier, drikking av øl, løstsittende latterkuler og alle mulige imitasjoner av kjente og ukjente. Det er liksom noe med atmosfæren rundt disse gutteturene som er så gull verdt, og ingenting er viktigere enn her og nå.

Dagfisket i solsteika har vi mer eller mindre prioritert vekk, og vi satser heller på å samle krefter til et intensivt nattfiske etter sulten ørret. De enorme skyene med fjærmygg har gjort fisket vanskelig, og vi har rett og slett ikke behov for å brenne kruttet for tidlig.

Rett nedenfor campen er det et nydelig brekk, med en spennende dypkant inne ved land. Her spotter vi flere store ørreter som logrer i strømmen. Vi fisker på disse i flere omganger, uten at noen av de reagerer. Det virker ikke som om de er interessert i mat, enten det er en bunnsubbende caddisnymfe, en perfekt svingende March Brown-sving som stiger rett foran de eller en stripende caddis.

Mens jeg koker kaffe til kveldsmaten, har fatter sneket seg ned i strømmen igjen og plutselig begynner han å hoie. Jeg vet med en gang hva det betyr, og slenger kaffekjelen fra meg og springer nedover. I det jeg ankommer brekket, seg jeg fatter på toppen av en stein med en dyp bue på fluestanga.

“Han sugde’n i seg!”, roper fatter mens han gliser så tanngarden syns. Det står virkelig i respekt å i det hele tatt få en av disse ørretene til å ta ei flue,  og det er langt i fra en småfisk. Den jobber godt i strømmen, og fatter begynner å se bekymret ut. Backingen er allerede ute, og når vi får første gang ser ørreten, gisper vi i kor.

“Den der må være over tre…”, sier fatter og jeg må si meg temmelig enig. Plutselig spretter stanga tilbake, og fatter banner verre enn jeg noen sinne har hørt han. Den store ørreten har tatt en March Brown i størrelse 16, og kroken er rettet helt ut…

Overflateaction i mørket

Utpå kvelden er vi klare igjen. Godplassen lenger opp i elva er igjen arena for kampen mellom ørret og mann. Fluestengene våre er ladet med hver vår muddler, men etter en lengre runde, konstaterer vi at fisken enten ikke er på plass ennå, eller står og stanger på bunnen etter fjærmygg.

Kaffe på termos mens vi venter er gull verdt, og etter en god stund, lister vi oss frempå. Det er blitt mørkt nå, og det smeller på fisk allerede på første kastet. Fatter får æren av å få kveldens første ørret. En anstendig halvkilosfisk er en godkjent start på kvelden. Vi lander flere ørreter i denne klassen ut over kvelden, før jeg til slutt velger å skifte flue.

Jeg har lagt merke til endel smatting fra stryket ovenfor meg, og jeg prøver denne gangen en kullsvart muddler med foamrygg som jeg lar hoppe og sprette på overflaten. Akkurat i det jeg forventer hugget, kommer det fra fatter – “der!”

Vi skvetter til begge to når det plasker heftig, akkurat som om noen har kastet en stor stein i vannet. Det er da jeg kjenner et tungt støt i stanga og jeg setter tilslaget. Fast fisk!

Årets første kilosfisk, en nydelig elveørret på 49cm. Foto: Egil Bøe

Etter en kjapp fotosession, slippes fisken tilbake i elva. Det skylder jeg den etter den heftige opplevelsen. Og som om ikke det var nok, en snau halvtime etter, kan jeg gjenutsette en vakker kilos tilbake i det våte element. Denne fikk fatter på muddleren sin, som et lite plaster på såret for den store han mistet tidligere på dagen.

Å gjenutsette ørret som dette er et ritualpreget skuestort, og særlig når fatter er fangstmannen. Foto: Egil Bøe

Elva tar, og elva gir… Takk for fantastiske opplevelser, fatter!

Strossle

Du vil kanskje like dette også

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Accept Read More

Privacy & Cookies Policy