Hjem Fiske Team Frøya – går for de store fiskene

Team Frøya – går for de store fiskene

Av Redaksjonen

Frøya er et meget godt fiskested for den som skulle være i tvil. I 2019 var det også store mengder makrellstørje her. Dessverre var ikke Team Frøya etablert på det tidspunktet, og i fjor svikta makrellstørja oss, sannsynligvis grunnet at makrellen gikk inn til land ved Stadt i stedet for Haltenbanken og Trøndelag. Sånn er det noen ganger.

Tekst: Frode Reppe

To av teamets medlemmer, Tage Aarstad og Frode Reppe dro imidlertid ned til Sunnmøre på tampen av fjorårssesongen, og fikk oppleve alle fiskeres våte drøm.

Team Frøya ble etablert og fikk forskningslisens for makrellstørjefiske i 2020.

Utstyr

Team Frøya fisker fra en Viknes 880. Den er oppsatt med to utriggere og en dyprigg. Vi fisker normalt med 4-5 stenger, selv om vi har flere. Livebait er forbudt i Norge, og vi har derfor utelukkende fisket med spreaderbars, daisychains, wobblere og spesialsluker.

Vi benytter Okuma Makaira 80WII-sneller, og disse har vist seg oppgaven verdig når du står der med en fisk som er i stand til å rase avgårde i 70-80 km/t i over 1 minutt. Du kan jo prøve å feste snøret ditt i en bil som kjører i samme hastigheten. En annen årsak til valget av sneller er at Okumaen er fiskbar rett ut av boksen, selv om vi jakter på makrellstørjer som er like store som de på Prince Edward Island (PEI). Årsaken til at disse snellene er fiskbare direkte ut av boksen er sannsynligvis at Cal Sheets har hatt en finger med i spillet under konstruksjonen av dem.

Vi har en blanding av stenger, men også her ser det ut som om Okuma leverer varene.  Vi fisker standup, og dermed blir stengene kortere enn om vi skulle ha fiska fra ripa. Dette har skapt en del utfordringer, da utvalget av 130Lbs+ stenger for standupfiske er begrenset. Svenskene og danskene har betalt en høy pris når de starta opp med standupstenger lik de som benyttes i Middelhavet og USA.  Noe av dette utstyret holder rett og slett ikke når så store størjer skal presses opp i terminalfasen av kjøringen.  Vi må også tillegge at merkefiske krever at vi har fisken under kontroll ila en og en halv time. Dette handler om fiskevelferden, og sjansene for at størja overlever etter merkingen.

Når det gjelder backingsnører, så har vi mange forskjellige typer, alt etter personlige preferanser. Kravet er 130 Lbs, med minimum 2mm mono leader gjennomgående til stingeren. Vi mista ei størje ved Frøya i fjor, og dette skyldtes at kroken satt for dypt. Dette medførte stor slitasje på monoen som til slutt ga etter. Vi kan aldri forhindre at slikt skjer, men vi bestemte oss likevel for å gå opp til 2mm mono til stingeren.

Vi er heldige i Team Frøya, da en av medlemmene driver et firma som heter Havservice, og det gir oss muligheter til å teste utstyret uten at det trenger å bli så dyrt. Fisket etter makrellstørje er nemlig ingen billig affære, og det gjelder å treffe når en først skal bruke pengene. Vi kan aldri stresse nok det faktum at veldig mye av utstyret som er å få kjøpt ikke holder i møtet med den norske makrellstørja.

Det har mange smertelig fått erfare. Snører ryker, svivler ødelegges og kroker knekker selv om dimensjoneringen ser riktig ut på papiret. En forklaring på det kan være at utstyret ikke holder specen. En annen forklaring kan være at størja vi fisker på er sterkere, da kaldt vann inneholder mer oxygen enn varmt vann.

Langtur i havet

Vi fisker for det meste rundt og utenfor Frøya og Smøla, fra Halten i nord til Veidholmen i sør. Vi har lenge planlagt en langtur til Sunnmøre, og helgas værmeldinger var de aller beste. Vi bestemt oss derfor for å gå ned til Ona på fredags ettermiddag, for å være klare til lørdags morgen.

Vi var 3 mann om bord, noe som er minimumsbemanningen. Tage Aarstad var teamleder på turen, Frode Reppe er fast båtfører og Ole Rosvoldsve var hentet fra mannskapspoolen som nytt mannskap om bord.

Det var mange båter ute, og forutsetningene for god varsling var de aller beste. Vi startet opp fra Finnøy på lørdag, og gikk rett ut i havet forbi Ona. Vi satte utstyret omtrent 7 nm av Ona, og dorga oss ut til Fjørtoftgrunnen. Vel ferdig med den, la vi kursen mot trålerfeltet ute ved Storegga. Vi snakka etter hvert med en tråler der ute, og fikk bekreftet antagelsene våre om at det var lite størje i området.

Dårlige meldinger også fra Mebotn utenfor Ålesund gjorde at vi bestemte oss for å gå nordover og innover mot Buagrunnen utenfor Hustadvika. På denne turen så vi noen striper i vannet, men vi klarte ikke å få bekreftet at dette var makrellstørje. Vi så flere slike striper etter hvert som vi ankom Hansgrunnen utenfor Vevang, og etter samtaler med de øvrige båtene antok vi at disse stripene var makrellstørje. Årsaken til tvilen var at vi aldri hadde sett denne oppførselen før.

På Hansgrunnen møtte vi Team Smørholm, og dorga en stund sammen med dem. Vi skulle til Grip for natten, og brøt ut av dorgesirkelen for å komme oss dit før mørkets frembrudd. Griptaren medførte en omvei for oss på veien mot Grip, men vi fant området såpass interessant at vi likevel valgte å gå den veien. Etter 13 timers dorging var vi utenfor stakene på Griptaren.

Da smalt det, og det uten noe forvarsel. Enhver kan vel forestille seg hva som skjer når tre slitne og sløve karer «vekkes» av hylet fra en Okuma Makaira. Lyden skjærer gjennom marg og bein, og fører til en så rask opphopning av adrenalin at det truer med å blokkere hjernen fullstendig. To av oss hadde vært gjennom øvelsen før, og vi visste at vi hadde i underkant av ett minutt på oss før kjøringen måtte starte, ellers ville 1100 til 1200 m line ha gått ut, og snella ville være tom. Kjørebeltet var klart og tilpasset Ole, og han fikk det på seg i fart som ikke var sett før.

Dette var som nevnt Oles første tur med oss, og der sto han plutselig med ei diger størje i enden av snøret. Tage ble dermed linemann og supervisor for Ole, og mitt ansvar er å manøvrere båten. Vi klarte ikke å få inn alle spreaderbarene før lyden i snella dramatisk endret frekvens til det jeg vil kalle for et hyl. Dette betyr at linen holder på å ta slutt, og at jeg måtte vende båten å gå etter den.

En av spreaderbarene floket seg inn i lina, men dette fiksa vi uten særlig dramatikk, og kjøringa kunne starte for fullt. Størja veier potensielt 3-4 ganger så mye som Ole, og dette danner utgangspunktet for kampen som skulle følge.

Det er store krefter i sving når det kjøres tunfisk. Foto:privat

Sikkerhetslina var festa i både Ole og båten, noe som er helt nødvendig når han nå skulle øke presset fra 8 til hele 20 kg (Ei laksestang ryker tvert av på ca 2 kg). Til å begynne med gikk det så lett at både Tage og jeg tenkte på turen der vi mista ei i fjor. Da Ole hadde fått inn ca 500 m av lina smalt det imidlertid på nytt. Først et høyt metallisk smell fra snella, så starta på nytt lyden som må være oppfunnet av Amy Dunne utelukkende i den hensikt å rive i stykker nervebanene til en stakkar. 200 m line forsvant som ved ren magi.

Det dampet bokstavelig talt av Okumaen. Det er i denne fasen latteren blir nervøs, og smilene ikke når øynene. Det er nå vi kjenner den virkelige kraften i verdens sterkeste fisk, og det er nå tvilen kommer snikende. Heldigvis for oss gikk den ikke ned i dypet.

Vi fikk omsider den vinkelen vi ønska oss til størja etter hvert som Ole fikk stansa den, og dermed bidro også båten i kampen. Vi klargjorde alt utstyret som trengtes for landing, mens Ole etter hvert fikk inn den tapte lina og mer til. Presset var nå satt så høyt at størja ikke lengre klarte å rase ut særlig mange meter når den først prøvde.

Etter ca 30 minutter med dette hardkjøret begynte vi virkelig å tro at dette kunne gå veien. Hvor Ole fikk kreftene fra vet vi ennå ikke, men han bedyrer at han aldri har satt sine bein i et treningsstudio. Det tror vi hva vi vil om.

Nye 10 minutter med 20 kg press, og vi kunne endelig se den. Ståpelsen legger seg ikke umiddelbart etter synet av en fisk på 2,5 meter kan jeg fortelle. Imidlertid, selvtilliten vår har steget mange hakk siden siste utras, og vi kom oss fort etter synet av monsteret der nede. Svivelen kom etter hvert nærmere, og til slutt dro Ole den inn på snella. Da er tiden inne for sluttfasen som Tage har ansvaret for.

For meg gjelder det å sørge for at størja ikke kommer seg under båten og borti propellen. Denne dansen med størja først og båten etter i en sirkel er velkjent, og jeg visste på forhånd hva som ville komme. Som sådan var jeg godt forberedt.


Tage fikk ganske fort kontroll på monoen, men det likte ikke størja noe særlig, og det gjelder nå å ha lange og sterke armer, noe Tage har. Ingen har bøyd seg så langt utover en badeplattform noen gang, og ingen har hatt så lange armer sett i forhold til utgangspunktet som han hadde i denne fasen.

Etter et forsøk fra størjas side på å stikke bakover og vekk fra båten var tiden inne til å holde igjen lina i den hensikt å få den til å duppe opp med hodet først. Dette er en kritisk fase, men det gikk bra, og Tage kunne nå dra den rett inn bak båten slik at jeg kunne sette kroken gjennom de tynne skinner i underkjeven. Etter det ble den sikret til båten med tau. Kampen var over, og det i løpet av en time.


Denne gangen var det vi som hadde ansvaret for alt, og alt hadde fungert slik Tage som teamleder hadde planlagt det. Ingen av crimpene hans ga etter, og svivlene, krokene og linene som han hadde valgt tålte presset. Han hadde sågar bygd spreaderbaren selv. Med dette som utgangspunkt skjønner vel alle følelsene som utspant seg i det vår første størje var sikra bak båten etter nesten 100 timer med dorging.

Vi hadde is om bord, og kl 2130, altså etter mørkets frembrudd starta en 4 timers lang tur tilbake til Frøya. Båten er utstyrt for seilas i mørket, med to autonome kartplottere, radar, AIS, VHF og lyskaster. Vi har også en sertifisert redningsflåte beregnet for 4 personer med oss. Vi anser dette utstyret som like viktig som fiskeutstyret, da en aldri vet hvor lang tid en kamp mot ei makrellstørje vil vare. Vi har sett, bla fra Wicked Tuna at de har brukt 5-6 timer på vanskelige fisker.

Fisket etter makrellstørje er en kamp for å holde marginene på din side. Djevelen ligger i detaljene, og den minste lille og tilsynelatende ubetydelig feil med utstyr eller avgjørelser vil få negative konsekvenser. Vi hadde som nevnt minimumsbemanning om bord, og bare dette alene kunne ha bikket marginene over på størjas side om avgjørelsene vi tok i kampens hete hadde vært gale.

Teamet vårt fungerte på tross av at vi savnet fjerdemann, og årsaken til det var at vi hadde tenkt gjennom oppgavene våre. Oppgavene er egentlig veldig enkle, og «endstate» er at alt til enhver tid skal være tilrettelagt for at han/hun som står med fisken i enden av lina skal kunne lande den uten andre problemer enn de fisken selv skaper.

Når alt klaffer har man opplevd det som mange kaller en episk kamp mellom et team og en fisk som anses å være verdens sterkeste. Om ikke alt klaffer derimot, da har teamet opplevd sitt verste nederlag noensinne. Det vet vi i Team Frøya alt om.

Makrellstørja vår var 2,46m lang, og veide 197 kg uten innmat og gjeller. Foto: privat

Strossle

Du vil kanskje like dette også

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy