Kikkmeite etter flatfisk på grunt vann er spennende, givende, blodtrykksøkende og til tider vanvittig frustrerende! Fisken er synlig med det blotte øye, og alt man trenger å gjøre, er å legge agnet i nærheten av den, så tar den. Eller? Egil Bøe har gjort seg noen erfaringer rundt dette, og her kommer det noen småtriks som kan tippe vektskålen i riktig retning som kan resultere i flere flatfisker på land.
Tekst: Egil Bøe/Redigering: Lasse Bøe
Jeg har mange ganger fisket etter flatfiskene skrubbe og rødspette som jeg kan se med det blotte øye. Særlig ved fiske fra en brygge der man har rolige forhold og ofte litt kontroll på vinden kan man se flatfiskene man fisker etter og dermed servere agnet rett foran nesa til den utvalgte.
Man lager raskt opp noen krokfortommer til kikkmeite. Foto: Lasse Bøe
Det er nemlig ikke gitt at fisken tar agnet fordi den ser det tydelig og kan lukte det. Mange ganger virker det som om den blir irritert og ikke vil forstyrres. Resultatet er at den snur seg vekk fra agnet og svømmer bort, kanskje bare en meter eller to før den legger seg igjen ned igjen. Gjør man nå et nytt forsøk og legger agnet foran nesa på den så skjer det samme. Fisken svømmer vekk og slik kan man holde på til den til slutt forsvinner helt. Den er rett og slett ikke interessert av ulike årsaker. Er det SÅ vanskelig å få en skrubbe eller spette til å bite? Er de SÅ sære?
Skrubba er som flatfisker flest lunefull, og er noen ganger småspist. Andre ganger tar den forbausende store agnfisker! Foto: Egil Bøe
Vel, til tider er de det, men man kan enkelte ganger overtale de ved hjelp av et enkelt lite triks.
La oss si at du har lagt deg godt tilrette på ei brygge og kikker ned i vannet. På bunnen under deg ligger ei rødspette helt urørlig. Du lårer agnet, som for anledningen er sandmark, ned mot det utvalgte byttet. Agnet havner 10 cm foran og til side for spetta. Men fortvil ikke, det er helt perfekt, fordi det du gjør nå er å dra agnet foran og ifra spetta i små rykkende bevegelser. Dette kan ikke den flate motstå. Dette illuderer et flyktende bytte, noe som mange ganger er en triggereffekt i seg selv.
Sandmark er et av de bedre agnene til flatfisk, og er ofte tunga på vektskålen. Foto: Lasse Bøe
Noen ganger kommer den sigende mot agnet som beveger seg, andre ganger kommer den lynraskt og bare tar. Kommer den sakte sigende mot agnet, er interessen til stede, og du nærmest vet på forhånd at den vil ta så bare fortsett med små rykkende bevegelser. Dette har jeg sett utallige ganger. Bevegelig agn må til på de sære, og man lærer utrolig mye av å observere flatfiskens bevegelser i forhold til agnet og bevegelsene man lager med fiskestanga. Men, hva hvis du ikke ser fisken f.eks hvis den oppholder seg på en sandbunn 15 – 20 meter fra land?
Noen ganger er aktivt fiske det eneste som fungerer. Her har to små rødspetter latt seg lure av tynne akkarstrimler fisket aktivt. Foto: Egil Bøe
Da gjelder samme teknikk. Kystmeite er ikke noe hokus-pokus tross alt. Kast ut, la tackelet og agnet synke og legge seg på sandbunnen. Hvis det er en flatfisk der så vil den garantert se agnet som kommer synkende. Hvis agnet nå blir liggende stille så kan det hende at det ikke skjer noen verdens ting og du kan finne på å gå hjem uten ett eneste napp. Men, siden du nå vet hvordan ting skal gjøres så beveger du på agnet i små rykkvise bevegelser mot deg. Ta noen skunders pause og fortsett. Er det en flatfisk i nærheten så vil du garantert fange dens oppmerksomhet og dermed øke mulighetene for hugg ganske dramatisk. Noen ganger følger flatfisken etter agnet ganske lenge før den tar, eller den tar idet du sveiver opp for nytt kast.
Et lett kystmeitetackel med to ulike agn gir deg større sjanser for å lykkes med de flate. Her er den ene kroken agnet med en tynn makrellstrimmel, men den andre har kroken har en kombinasjon av meitemark og reke. Foto: Lasse Bøe
Med dette i bakhodet har du alle sjanser for å ta den flate, og skulle du mot all formodning gå tomhendt hjem så er det som du vet en del av gamet. Men neste gang….
