Det er med visse forventninger jeg drar tripoden opp av stangbagen og monterer buzzer baren. Jeg finner et par store steiner som jeg hviler frembeina på, mens det bakre får jeg kjørt ned i jorda. En stein i tauet som henger under stangstativet gjør en utmerket sikringsjobb. De to kraftige surfstengene blir rigga med hver sin hele sild, før kastene går oppstrøms for den stadig tiltakende innoverstrømmen.
Av Lasse Bøe
Men det er også strømmen som bokstavelig talt er trekkplasteret i Saltstraumen. Store vannmasser drar med seg diverse smådyr inn og ut av det trange sundet, som igjen utløser en kaskadeeffekt i mathierarkiet. Kongen på toppen av næringskjeden er uten tvil kveita. Og det er den vi er på jakt etter.
Det viser seg raskt at vi har valgt feil gripesøkker. Gripearmene på søkkene løser ut alt for fort i den sterke strømmen, og etter et noen nytteløse kast der strømmen drar tacklene inn til fjellveggen under oss, bytter vi gripehoder til faste gripearmer som bøyes til selv. På de neste kastene får vi bunnfeste nærmest med en gang, og det er bare å stramme opp og plassere surfstengene i stangstativene.
Saltstraumen er på mange måter et direkte helvete å kystmeite i. Den sterke strømmen kommer i ujevne hastigheter, og til tider i alle mulige retninger. I det ene øyeblikket drar strømmen seg sidelengs, for så å skifte til å gå mot fjellet. Det kreves grovt utstyr og tunge søkker med gripearmer for å holde bunnen. Korallrev og store steinområder og raviner i fjellet setter store krav til overdimensjonerte tackler av tjukk mono og kraftige kroker.
Daniel er først bortpå en brukbar fisk som slipper etter å tatt noen meter av snella. Så er jeg borti en fisk som jeg mistenker er flat, men krokholdet glipper. Slik holder vi det gående en stund og mister flere fisker, før jeg endelig kroker en fisk som blir med opp til overflata. Og ikke overraskende er det nettopp turens target som viser seg i overflata. Håven omslutter fisken og løftes trygt i land.
Årets første kveite er et faktum, og jeg loggfører min kystmeitekveite nummer 70+ fra land. Jeg har etter hvert kommet ut av tellingen, og størrelsemessig er det lite å skryte av denne gangen, men hver kveite er spesiell.
Kort tid etter melder Daniel om fast fisk, og det er kveite på gang. Etter en brukbar kamp kommer kveita oppover kanten, og legger seg i overflaten. Jeg klatrer ned og tailer kveita. Den er litt i største laget for tailing, men det går greit likevel siden vi bestemmer oss for å beholde den for senere forlystelse på middagsbordet.
Daniels første kveite er av den pene sorten, og med sine 107 centimeter estimeres den til 13,7kg etter kveitetabellen. Med andre ord – perfekt matstørrelse!

Daniels første kystmeitekveite var av den brukbare sorten, og med en lengde på 107cm, utgjør den 13,7 kg kveiteglede. Foto: Lasse Bøe
Vi sier oss godt fornøyd med den første økta, og kan senke skuldrene. Hjemme på hytta venter filetering og et par godt kalde øl på oss.
Et liv i sus og dus – selv på fisketur
De siste årene har jeg og min familie valgt å innlosjere oss på en av hyttene til Saltstraumen Hotell. Her finner du fantastisk kundeservice, hyggelige priser og nydelig utsikt mot Bodø og ikke minst Saltstraumen. Det er selvfølgelig fasiliteter to kystmeitere på guttetur setter pris på.
Disse hyttene har alle fasiliteter man kunne finne på å trenge – særlig er jeg storfornøyd med den lille boden som hører til hver hytte, som man kan oppbevare fiskeutstyr og klær når det ikke er i bruk. Selv om man er på fisketur, er det av og til innmari deilig å parkere fiskeutstyret ute av syne, og man kan ha litt orden på sakene.
Det er utrolig deilig å kunne trekke seg tilbake til sitt eget rom med eget bad av og til, og vi benytter oss ofte av denne luksusen. Når man er to gutter på tur, som prater fiske, puster fiske og promper fiske, er det deilig å legge seg rett ut og benytte seg av litt alenetid.
De to soverommene gjør det å være på guttetur til en drøm, og vi føler oss som to konger som skal inn på hver sin suite og innhente krefter og energi.
Vi tar ofte forberedelsene ute på benken foran hytta. Et par kalde øl og tackelknyting hører liksom med, og særlig i upåklagelige omgivelser. Og Saltstraumen ligger så nært at vi kan høre måkeskrikene og vannet fosse gjennom sundet. En av kveldene hadde vi også seks elger som gresset utenfor stuevinduet vårt!
Vi våkner opp tidlig om morgenen med et massivt fiskesug i magen, men det første formiddagspasset skuffer stort. Vi er borti flere brukbare fisker, men agnene spyttes fort ut igjen og vi sveiver inn maltrakterte sild. Etter et heller resultatløst formiddagspass midt i Saltstraumen, blir vi enige om å ta en kjapp middag og forberede oss på litt flatfiskmeite senere i uka. Etter et par timer med greipet på en av de tørrlagte sandstrendene og roting under flytebrygger etter blåskjell, sikrer vi oss prima agn til flate fisker med forhåpentligvis røde prikker.
Senere på ettermiddagen befinner vi oss på ei kai nord for Bodø. Vi prøver litt forskjellig taktikker, og fisker med hver vår surfstang etter kveita mens vi meiter etter mindre arter med lettere tackler og sandmark og blåskjell som agn. Vi er raskt i kontakt med fisk, men lite som sitter. De obligatoriske tokilos-torskene kommer på land på rekke og rad, før noe litt større plukker opp agnsilda mi.
Det starter med et par klikk fra snella, før snøret renner av spolen. Mistanken rettes raskt mot stor flatfisk, og etter en uproblematisk kamp kommer kveita til syne. Langt ifra noen kjempefisk, men en perfekt matfisk. Daniel lander kveita sikkert.
Mens kveita avkrokes, knarrer det forsiktig fra flyndrestanga mi. Når jeg setter inn tilslaget, forventer jeg torsk eller sandflyndre, men tyngden vitner om noe større. Mens jeg sveiver inn fisken, håper jeg på en brukbar rødspette, og blir noe skuffet når jeg ser at en rødspette har tatt den øverste kroken, mens en tokilos-torsk har tatt den nederste. Rødspetta er riktignok av det fine slaget.

Etter gode 20 år i Salten, kan jeg innkassere min andre rødspette. Brukbar størrelse med sine 1400gr. Foto: Daniel Fjelde
Etter at rødspetta er avkroket og stengene er godt plassert i tripodene, stilner det av. Det går en stund før det er aktivitet, og denne gangen er det Daniel som først melder om fast fisk.
Vi avslutter kveldsøkta med at jeg får min andre rødspette for dagen.
Den tredje dagen drar vi til en av mine favorittplasser. Fullastet med utstyr og mat for en hel dag på kveitejakt drar vi avgårde, og ankommer litt utpå formiddagen. En torsk signert meg er den første fisken på land.
Utover formiddagen er jeg borti ikke mindre enn 7 kveiter, men alle slipper agnet uforklarlig fort. En av fiskene klarer jeg riktignok å kroke, og får kjenne litt på tyngden før krokholdet glipper. Slik holder det på hele dagen, før jeg til slutt får et plaster på såret med ei lita, men vakker kveite.
Etter noen timer pakker vi noe skuffet sammen, og finner ingen forklaring på noe av spørsmålene vi sitter igjen med. Etter 6-7 timers fiske har ikke Daniel hatt kontakt med en eneste fisk, mens jeg jevnlig har hatt kontakter. Enda han har fisket 20 meter bortenfor meg …
Tilbake til utgangspunktet
Etter et par nyttesløse dager der ingenting stemmer, er vi tilbake til plassen vi var første dagen. Den harde strømmen er krevende, men vi lander flere flotte torsker og seier, men kveita uteblir.
Jeg bestemmer meg for å bytte taktikk, og kjører en kombo av sild og tobis. Resultatet lar ikke vente på seg, men det er noe overraskende en steinbit som kommer opp langs kanten med kroken min i kjeften.
Steinbiten er av det fine slaget, og veies til 6100gr. Etter mine beregninger er dette min tredje største steinbit – alle tatt fra land – og er alltid en kul fangst.
De siste dagene fisker vi innbitt etter kveita på flere plasser uten noe særlig resultater å vise til. Vi treffer på en hyggelig lokal kystmeiter som holder oss med selskap, og praten går løst og fast om alt mulig. Det nydelige været innbyr til rent kosefiske og hva smaker bedre enn grilling i vannkanten og en øl ved siden av.
Halvveis ned i pilsen knarrer det hissig fra den ene stanga mi, og ei kveite har meldt sin ankomst. I den harde strømmen blir jeg noe lurt av størrelsen på fisken, og fisken er mindre enn jeg hadde håpet på. Jeg tailer fisken greit og får fisken på land uten store utfordringer.
Det skjer ikke mer denne dagen, foruten at jeg mister flere kveitekontakter. Vi har bare en fiskedag igjen, før kursen settes mot hjemlige trakter …
Siste mulighet
Av alle plassene vi har prøvd gjennom uka, er det kun en av de som har levd opp til forventningene. Det er derfor ikke tilfeldig at vi legger turen dit på den siste økta. Det skal vise seg å være et smart valg, selv om det blir lite fisk på land likevel. Daniel mister en steinbit i overflata, og jeg har ei kveite som følger etter en av seiene som har tatt agnet mitt.
Noe av det siste som skjer, er at Daniel lander sin andre kveite for turen, og setter en verdig avslutning på en frustrerende tur.
Det er med et ømt og ydmykt hjerte jeg takker vakre, deilige og gavmilde Saltstraumen for at jeg fikk komme i år også, det er på mange måter her jeg føler meg hjemme og ønsker jeg hadde nærmere enn de 150 milene det tar å kjøre hit. Her oppe blir jeg ufattelig liten når jeg kommer, men enorm når jeg drar. Jeg bøyer meg i støvet.
Jeg vil forøvrig rette en stor takk i Saltstraumen Hotell som har lagt til rette for gutter på tur. Hyttene er enestående og ligger midt i kystmeiteparadis, og midt i blinken. Kan virkelig anbefales på det sterkeste!
1 kommentar
[…] Hent inspirasjon til din fiskeferie i Saltstraumen fra den siste artikkelen hans på denne linken her. […]
Kommentarer er stengt.