Som tidligere omtalt har jeg en kollega som er ivrig turgjenger. Han har nå tatt på seg ansvaret for å sjekke forholdene rundt omkring når han er ute og går. Han ser etter isfrie vann på våren og vakaktivitet utpå sommeren. Perfekt. Vi har også startet en tradisjon med en tidligtur i Østmarka. I fjor gikk vi fra Losby inn til Steinsjøen. Jan-Erik ble igjen i teltet sitt og jeg gikk tilbake. Det angret jeg på da jeg rundet 2,5 mil med skjelvende vintersvake ben og en overlesset 30 liters sekk. I år var teltet med.
Jeg har vært en del i skogen, men sjelden gått så veldig langt. Av natur er jeg veldig opptatt av å ha med ting for å kunne klare meg under alle forhold og hvis noe uforutsett skulle skje. Dette fører til at jeg alltid har en sekk som er alt for tung. Jeg tenkte at det kan være en løsning å ha mindre sekk å fylle opp med ting, og kjøpte da en Osprey 65 liters sekk istedenfor den gamle 90 literen. Teori er ikke alltid det samme som praksis, så jeg tror jeg heller må bli flinkere til å pakke med meg færre unødvendigheter. Jeg følte jeg greide det med fiskeutstyret denne gangen ihvertfall. Jeg tok bare med meg tre stenger: #1 og #2 til tørt og #3 nymfestanga. Jeg skrellet også ned antall fluebokser til seks. Vaderne droppet jeg og jeg puttet tippet, dry dip og annet livsviktig utstyr nedi en liten fiskeveske jeg pleier å bruke når jeg nymfer. Den rommer tre Tacky bokser når alt annet henger utenpå.
Ferdig pakket
Etter en fredagskveld med mye ut og inn i garasjen etter diverse turutstyr og tilsvarende runder ned på hobbyrommet med høylytte monologer om hvilke sneller, stenger og fluebokser som fortjente å være med, og ikke minst hvorfor, fulgte en hektisk morgen med å få alt stappet ned i sekken.
En kjapp digresjon: Sunniva har blitt veldig opptatt av barnevogner. Hun skal ha en vogn til. De to(!) vi allerede har er ikke nok. Enten har den for store hjul, for små hjul, for få hjul, for mange hjul, for vanskelig å legge sammen, sitter feil vei, får for lite lys, får for mye sol, den er for stor eller for liten. Jeg sier “jaja, topp” til det meste og er ordentlig uinteressert. Jeg vil jo helst ha en ny gassgrill, og foreslo at hun kan jo legge ungen oppi den. Den har fire hjul og er både varm og vanntett.
Er det sånn det er å vare samboeren til en fluefiskeentusiast? Når jeg av og til høflig og uoppfordret informerer om hvorfor jeg trenger en ny stang, eller legger ut om egenskapene til en flyteline med sinktip? Nah, jeg tror ikke det. Alle er vel interessert i bruddstyrken og flyteegenskapene på en 6x fluorocarbontippet vs en monofilament? Og Sunray har kommet med en hybridtippet. Den vet Sunniva det meste om nå…
Det lovet godt allerede ved parkeringsplassen
Jeg kom meg avgårde klokken 11:00. Plukket opp Jan-Erik på veien og kjørte direkte til Bysetermåsan. Derfra skulle vi gå til Tangetjernet. Det var ca 4 km. Håpet var at bekken som rant fra Raudsjøen hadde laget en råk hvor ørreten kunne fråtse i fjærmygg. Jeg hadde ikke særlig trua, ihvertfall ikke å se vakende fisk, men det er noe eget med en sånn ekspedisjon tidlig på sesongen. Alt er mulig. Håpet steg jo lenger vi kom innover og nedover. Vi hadde begge på oss gamasjer, noe som viste seg å være helt unødvendig da vi hadde bar grusvei hele veien.
Flom i bekken gir muligheter for en kjapp dukkert
Det var mindre snø i Østmarka enn oppe ved Romeriksåsen. Isen hadde begynt å slippe langs land enkelte steder og vi fant blåveis i veikanten. Det var vår. Da vi kom fram var det en stor fin råk. Ikke noe vak, men jeg øynet muligheter. Vi fant en teltplass til teltet mitt i enden av råken og Jan-Erik klatret opp på en høyde for å plassere teltet sitt.
Oversikt over store deler av råken
Det var helt dødt, men jeg måtte prøve å fiske litt. Jegg rigga opp #2 stanga med to buzzere og prøvde en stund med det. Så byttet jeg ut den ene buzzeren med en vertikalmygg. Ikke noe business. Vi begynte å forberede bålplassen istedenfor.
«Komme da fisken»
Det må ha vært en stund etter pølsefesten jeg plutselig så et vak i øyekroken. Helt ute ved iskanten. Det tok omtrent 24 nanosekunder fra jeg med påtatt rolighet sa til Jan-Erik at jeg så et vak til jeg sto ute på noen steiner og prøvde å backhandkaste fluene ut til der vaket hadde vært. Det var ikke lett, men jeg fikk nå fluene ut en gang i blant, men hadde nok skremt bort fisken for lenge siden. Fluene hektet seg opp og jeg måtte ordne med riggen. Da vaket det igjen. Det var ikke noe småfisk heller. Jeg tredde på flue og buzzer og kastet ut. Ikke noe. Etter en halvtime så jeg et tredje vak, men det var i en posisjon det var umulig å nå. Jeg gikk tilbake til bålet og spiste fyrstekake, storfornøyd med at jeg hadde sett vakende fisk. Jeg så to vak til før det ble for mørkt og vi ble forvandlet til pyromane fyrbøtere.
Er det her det er pølseservering?
Det ble ikke så sent før vi gikk til hvert vårt telt. Hugo som ikke var spesielt imponert over hvor mange saftige pinner vi klarte å legge på det dumme bålet og misfornøyd med at jeg ikke ville gi han chilipølser, hadde lagt seg i teltet for lenge siden. En av de koseligste delene av en telttur er å ligge i teltet med Hugo. Han er ikke så veldig kontaktsøkende til vanlig, kommer bort for å få litt kos i ny og ne, men om jeg får han opp i sofaen en sjelden gang i blant så ligger han og nikoser seg før det blir for mye. Det tar omtrent ti minutter. Men i teltet er det ikke plass til annet enn å ligge intill hverandre og ha det hyggelig. Det beveger seg godt når 40 kilo pels ligger og drømmer og sparker i et lite tomannstelt, men det er en del av kosen. Siden han begynner å dra på åra så slapp han ihvertfall denne gangen å bære kløv. Jeg har kjøpt en ny sovepose til han som han kan ligge på. Den gjør samme nytte som fjellduken, men veier mye mindre og tar veldig mye mindre plass. Veldig greit når jeg skal bære den. Med fare for at det skulle bli kaldt så la jeg dunjakka over han. Det fungerte finfint.
Gamlinger legger seg tidlig
Jeg våknet i nitiden og slapp ut Hugo. Det var stille og blå himmel. Jeg var kaffetørst. Jan-Erik var allerede oppe og kom tuslende da han så det var liv i den nedre delen av leiren. Han satte i gang med å koke kaffevann. Jeg fyra opp primusen og laget Bårds superturtoast: Brødskiver med baconost og pepperost stekt sprø i masse smør.
På tide å stå opp
Vi satt og koste oss, drakk kaffe og spiste opp resten av fyrstekaka. Siden jeg har en i overkant aktiv jentunge på seks måneder hjemme får jeg litt dårlig samvittighet av å stikke av hver helg, så jeg ville gjerne hjemover til Sunniva og Oda.Rutinert som han er var Jan-Erik allerede ferdig pakket. Jeg tok meg god tid, og vi tuslet avgårde i tolvtiden. Hugo fikk seg et par dukkerter på vei hjem og det var generelt bare deilig å være ute i skogen. Jeg vil ikke offisielt påstå at tørrfluesesongen har startet, men det er ihvertfall ikke lenge til…
Det var liv i maurtua. Maurboksen lå igjen hjemme…
Blåveis er vel et sikkert vårtegn
