Dagen derpå etter et ambisiøst møte med Jagermeister tikket en melding angående avtalt fisketur inn på messenger. Avtalen hadde jeg helt glemt og hadde det ikke vært for varmen som denne dagen gjorde selvmedlidenhet så godt som umulig å sette pris på, ja så hadde jeg kanskje holdt meg hjemme. Noe motvillig, skjelven og hes møtte jeg opp ved brygga der Skibsplast 555HT 18 fotern lå fortøyd. Båteier Ole Johan Fuglerud kunne like etter avgang fortelle at det nok ble en kort tur siden han i løpet av kvelden skulle se på en annen båt han vurderte å kjøpe. Jeg latet selvsagt som om det var litt leit at vi ikke kunne være på fjorden like lenge som vanlig, men egentlig var jeg like glad med hele fisketuren der jeg satt og svelget gårsdagens moro i takt med bølgene.
Skrevet av: Tor Arne Justad
Etter et par timer uten napp snudde vi mot brygga der den potensielle båthandelen skulle finne sted. Mens partene forsøkte å eniges benyttet jeg anledningen til å dytte i meg ett par av de lokale taco-bagettene og en cola i håp om at formen skulle bedres. Båthandelen ble det ikke noe greie på, så Ole Johan foreslo ett nytt forsøk på fjorden. Siden det fremdeles var alt for varmt hjemme til å komme noen vei med gårsdagens selvskading, tenkte jeg at fjorden var ett vel så bra sted å lide som noe annet sted.
Båt eier Ole Johan Fuglerud med fangst
Timene gikk og ingen antydning til napp. Med to 8-fots Shakespeare Ugly Sticks Tiger Gold på hver side av båten, var vi denne kvelden som alle andre kvelder enige om at det som måtte bite på min side var mitt og det som beit på hans side var hans. En strategi man jo skulle tro var rettferdig og over tid skulle gi omtrentlig balansert fangst, men som til min stadig økende frustrasjon hadde vist seg annerledes. I løpet av de utallige turene og mange timer jeg hadde vært med på båten hadde Ole Johan dratt ombord ett pent antall store ørreter, mens jeg fremdeles ikke hadde vært nærmere fangst enn et ett par kortvarige napp på min side av den takmonterte stangholderen. Plutselig knurrer det i en av snellene. Som vanlig på Ole Johan sin side. En pen ørret havner noen minutter senere i håven. Akkurat denne kvelden hadde vekta gått tom for strøm så vi måtte nøye oss med å gjette vekt. Ingen krise, for det er langt fra båtrekorden som Ole Johan satte høsten 2016 på utrolige 6kg. Vi tipper rundt 2,5kg. Som alltid er det selv for den som holder håven ett kick å se så pen fisk havne ombord, men det er liksom noe med den stadig skeivere statistikken som begynner å få meg til å lure på når det skal bli min tur. Ole Johan tenner seg et velfortjent Petterøes, jekker en Halling og sier «motiverende» at det sikkert blir stort når det først biter på min side. Måten han sier det på får det til å høres ut som han referer til Ernest Hemingway sin roman Den gamle mannen og havet. En bok han dog bekrefter at han aldri har hørt om. Jeg tenker smått bitter for meg selv at det kanskje ikke er en bok av interesse for en som faktisk får så mye fisk som Ole Johan. Mens jeg sitter der og nyter at fyllesyken så smått begynner takke for denne gang, drømmer jeg meg bort og billedlig ser jeg for meg Santiago med sin «salao» etter 84 dager på havet uten fisk.
Tor Arne Justad viser fram en av kveldens høydepunkt. 6.18kg
Sola nærmer seg åskanten i vest, temperaturen daler mot levelige nivåer og himmelen byr på fargesprakende underholdning i sjatteringer av branngul og lilla. Det er på tide å bytte wobblere. Noe med litt gøye farger kanskje? Noe litt mer i stil med himmelen, kanskje? I skrinet ser jeg en Tomic nr 4 med farger som minner om prideflagget. Siden det hadde vært gay-pride parade i Oslo et par dager tidligere, et arrangement i overkant masete for min del, tenkte jeg at en liten støtteerklæring i form av en Tomic nr 4 var det minste jeg kunne gjøre. Rundt halvt ti-draget er fire nye wobblere med farger som matcher denne sjeldent fargerike sommerkvelden i vannet. Med henholdsvis 50 og 40 meter med hver sin utløserklype på linene som holdes stram av ett planerboard på hver side av båten glir de fire Tomicene rundt 2 knop helt i overflaten mens vi troller mot solnedgangen i Holsfjorden. Vannet var rolig, temperaturen behagelig og stemningen god. Bjørn Hellfuck synger vakre ord via bluetooth-anlegget og så smeller det.
Den ytterste av «mine» to stenger bendes bakover som om kroken har truffet bunn. Snella hyler og stanga slår i stangholderen så det merkes i hele båten. Jeg spretter opp, griper stanga og rapper til. I den andre enden av 0.40mm sena merker jeg at det 40 meter bak båten sitter noe betydelig. Fra Shimano tekota 600-snella forsvinner det raskt ut 10 meter til med snøre. Både undertegnede og båtfører Ole Johan konstaterer umiddelbart at det her er snakk om stor fisk. Jævlig stor fisk. Kampen er i gang. Etter om lag 10 minutter har fisken ved flere anledninger vært så nære som 20 meter fra båten før den har dratt seg ut igjen. Jeg strammer nervøst bremsen som allerede er stilt inn på stor ørret. Angsten for at dette slettes ikke er en kjempeørret begynner å melde seg når det går opp for meg at en så stor fisk i Holsfjorden antagelig er en gjedde. Ole Johan fikk ei gjedde på 8kg i samme område sommeren 2015, men det er noe med oppførselen til dette dråget som tilsier at det var lov å håpe på ørret. Fisken går dypt og stanger på en måte som bare stor ørret gjør. Det er ikke mulig å flytte beistet og dersom jeg hever stanga eller strammer bremsen ytterligere er jeg redd enten sene eller fiskekjeften ryker. Her er det bare å ta det med ro. 20 minutter har gått og vi har ennå ikke sett fisken. Ole Johan sier stadig at det kan være gjedde, men det tror jeg ikke noe på. Plutselig ser vi det plasker 25 meter bak båten. En brei halefinne av ønskelig karakter setter ett støkk i meg idet all tvil forsvinner. Det er en stor ørret. En jævlig stor ørret. I fare for å pådra oss problemer med de andre senene beordres Ole Johan til å sveive inn de tre resterende stengene. Ca 30 minutter har gått og det er nå kun en sene i vannet. Fisken har vist seg totalt tre ganger i overflaten før den igjen har forsvunnet ned i dypet. Den har flere ganger vært så nære som 7 meter fra båten, men hver gang håven tas frem knurrer det igjen fra snella og fisken drar seg ut. For hver gang fisken demonstreres sin motvilje og totalt fraværende samarbeidsvilje merker jeg at den så smått begynner å gå tom for krefter. Etter snaut 40 minutter merker jeg at min motstander har begynt å gi opp. Målevinduet på snella viser med små skritt at det snart er på tide å ta frem håven en siste gang. Med store øyne og svette panner ledes fisken mot håvmester Ole Johan. «Men, faen da. Er ikke håven stor nok?» smeller det fra håvmesteren. «Joda, den er det. Den må være det» tenker jeg. Ikke helt uten problemer beviser håvens seg stor nok og stillheten som lenge så fredelig preget denne sommerkvelden på Holsfjorden ble brått brutt.
Sammen med ørreten som Ole Johan fikk tidligere samme kveld fyller min første stor-ørret balja bak i båten. Halen som ikke får plass i balja koketterer over kanten mens vi forbanner oss over vekta som er tom for strøm. Vi bestemmer oss for å få ut stengene igjen og ikke før den siste er ute, smeller det igjen. Ole Johan har fått på en pen ørret. Ikke like stor som min, men betydelig større enn den første. Sola er nå forsvunnet fullstendig bak fjellene som omringer Holsfjorden og to glade fiskere finner det vanskelig å tro at det som skjer, faktisk skjer, når det for fjerde gang knurrer i en av snellene på taket. Også denne gangen på Ole Johan sin side. Enda en pen ørret fant veien til den rekordfulle balja bak i båten.
Fangsten med wobblerne denne kvelden.
Ved halv tre draget på natta legger vi til kai, før vi begynner jakten på en fungerende fiskevekt. Hjemme i gangen hos Ole Johan finner vi ei vekt og tallene som skulle vise seg var som følgende: 1,81kg, 2,84kg, 3,11kg og til slutt fisken som hadde brutt min «salao» med sine 6.18kg. Alle bløgget og tomme for blod, om noen måtte lure. Kvelden som egentlig skulle dedikeres selvmedlidenhet foran skjermen, men som måtte avlyses grunnet hetebølge og en skrinlagt båthandel for Ole Johan, samt en symbolsk støtteerklæring i anledning gay-pride hadde altså vist seg å være en kveld ingen av oss kommer til å glemme med det første.
