Etter et par uker uten fisking var jeg litt tverr og lei. Det måtte jeg gjøre noe med. Jeg sendte en melding til Torgeir om han var hypp på å fiske, og det var han. Litt utpå kveldinga på søndagen ihvertfall. Så på søndag var det opp og spise frokost, innom jobben noen timer og så var det å sette kursen mot Fredrikstad og Engelsviken. Med en times forsinkelse på grunn av reparasjon av Nordbytunnelen var jeg fremme.
Det var noe vind, men ellers opphold. Jeg tenkte å oppholde meg på svabergene, så vadebuksene lot jeg være igjen i bilen. Lat som jeg er droppa jeg linekurven også. Det skulle ikke bli første gangen jeg angret på det.
Fine forhold
Jeg tusla utover svabergene og begynte å kaste. En ørret hoppa og jeg var som alltid skråsikker på å få fisk. Det dempet ikke overbevisningen om å få fisk da det etter få kast hogg på en røver, men som spytta ut flua etter få sekunder. Vaskebjørn sto visst ikke høyt i kurs der.
Jeg fortsatte å kaste og flyttet meg utover. Byttet fluer. Så en og annen fisk hoppe, men ingen ville ha godsakene jeg serverte. Mange kast og ett hogg senere dukket Torgeir opp. Han hadde med seg prototypen på #6 av den nye stangserien til Streamstix: Oceanbourne.
Seatroutseekeren med en Vision XLA og Cortland clear camo
Som gammel selger er jeg flink til å avdekke kundens behov. Særlig når kunden er meg selv. Så jeg hadde på profesjonelt vis avdekket behovet for en #6 stang til den nye Ross Rapid snella som jeg hadde en #6 synk 3 på. Den lina funker ikke så bra på Seatroutseekeren, og det kan jo være greit å ha to rigga stenger med seg på tur. En med intermediate og en med synk.
Streamstix Oceanbourne med Ross Rapid og Airflo sink 3
Etter å ha rigga stanga var det bare å kaste. Det var perfekt. Solgt på første kast. Og på andre kastet satt det jaggu meg en liten sjøørret på også. Den var ikke så fryktelig interessert i å bli fotografert, så den spratt uti vannet og svømte videre. Det må være et tegn fra et eller annet. Kanskje Vipps som hadde hatt litt for få transaksjoner i det siste? Jeg koste meg med den nye stanga, men det ble ikke noe mer fisk.
Da mørket falt på og ørreten ignorerte de sorte woolybuggerne var det på tide å sette kursen hjemover. Jeg kjente at noe hadde løsnet litt i kroppen og jeg var så blid jeg ikke hadde vært på en stund. Ikke siden forrige fisketur faktisk. Jeg må tydeligvis passe på å ikke la det gå for lang tid imellom fisketurene…
