Skrevet av Martin Tilrem.
Jeg er bare 15 år. 15 år har jeg gått rundt på denne jordkloden, og jorda ser ut til å gå bare en vei, nedover. Vi har så mange store problemer, mange av dem burde holde meg, deg, ja alle, oppe om nettene. Men de gjør ikke det. Nei, det er bare en ting som holder meg våken når jeg helst burde sove, og det skjedde for rundt 5 år siden.
(historien fortsetter etter bilde)
Foto: Martin Tilrem
Faren min var ivrig markfisker, og dro meg ofte med på fiskekonkurranser i Romriksåsen. Jeg hadde ingenting imot det, utenom de forferdelige dagene, når det virket som det kom mer vann fra himmelen enn det som var i tjernet.
Det var en søndag, tror jeg, det var tross alt lenge siden. Konkurransene var som regel på søndager. Jeg mener også å huske at det var i Romrikscupen, en fiskecup som blir arrangert hvert eneste år.
Jeg var bare 10 år, og ingen forventet at jeg skulle gjøre noe stort. Jeg hadde aldri fått noe stor fisk før, hvis vi ser bort i fra sjøørreten på 1,2 som jeg fikk i sjøen en varm og vakker julidag, omringet av vakkert landskap og majestetiske fjell.
Jeg hadde likevel et lite håp, jeg hadde nesten alltid det. Når jeg satt der i stillheten, på kanten av et blikkstille vann, samtidig som knotten jobbet febrilsk med å komme igjennom nettingen jeg hadde surret rundt hodet, drømte jeg meg bort. «Hva om jeg får en sværing,» tenkte jeg til meg selv og kastet ett blikk mot min far. Han sto sammen med en fiskekompis og datteren hans, og lysten til å få fisk ble bare større og større hos meg.
Jeg så meg til andre siden. En eldre herremann hadde stilt seg på en odde et stykke unna meg, men han hadde klar sikt, og så meg godt. Jeg nikket, og han nikket tilbake, men mer sa vi ikke. Det var noe med stillheten som var så fantastisk, og mannen drømte seg nok bort han også, slik som meg.
Det virket som noen merket at knotten gikk meg på nervene, for mens jeg satt der kjente jeg plutselig en frisk bris fra min høyre side, og jeg sverger fortsatt på at jeg kunne føle vingeslagene til knotten når den lettet fra skulderen min og fløy videre.
Jeg sveivet inn til jeg hørte et «klikk» i duppen, slik som fatteren hadde lært meg. Det betyr nemlig at marken har blitt sveivet opp til duppen, og vil nå falle ned i vannet på ny, som muligens ville lukke til seg en brunørret. Husk, jeg hadde ikke akkurat fått noe stor fisk i Romriksåsen, min største abbor var nok større en min tyngste ørret på den tiden. Det er den kanskje fortsatt, om jeg tenker meg om. Du kan godt si at jeg ikke akkurat har fått så mye fisk etter at jeg byttet over til tørrfluefiske.
Brisen ble borte igjen, og du kan selv tenkte deg til at det ikke tok lange tiden før knotten var tilbake. Den var likevel ikke like hissig denne gangen, så det brydde meg ikke mye der jeg satt.
Jeg pustet tungt ut og tenkte for meg selv at nei, dette er ikke plassen i dag. Jeg sveivet inn og bestemte meg for å skifte mark før jeg flyttet på meg. Har du noen gang følt på irritasjonen når du må sette på en ny flue, eller skifte mark slik som jeg gjorde, også vaker det en fin fisk rett foran deg? Det har jeg, men det var ikke det som skjedde her.
Jeg skiftet marken jeg, og tok tak i stanga. Hadde sett meg rundt og valgt meg en ny sitteplass. Jeg ofret et siste glans framover, og det var da jeg så det. En ørret. Den var nok rundt kiloen, troligvis mindre, men fisker man ikke får bare vokser og vokser jo lengre tid det går.
Jeg var i sjokk, jeg skalv. Jeg klarte likevel å kaste ut duppen. Jeg brukte duppen som om det var en møresild, og det funka. Jeg så meg til siden, pappa hadde ikke sett det. Jeg skjente allerede at jeg gledet meg til å komme ruslende bort med en kilos ørret i posen. Jeg sveivet fisken inn, fikk den opp på myra, og smilte av glede.
Jeg så meg til siden, fant et sted til å legge ned stangen, og jeg gjorde det. I samme sekund hørte jeg et plask ved siden av meg, og jeg visste hva det var. Fisken. Ørreten. Den hadde klart å sprelle seg ut i vannet igjen, og 10 år gamle meg følte seg fortapt.
Den eldre herremannen er mitt eneste vitne, men selv når han forklarer det tror ingen på meg.
Det er dette som holder meg oppe om nettene. Det er dette som gjør at jeg våkner midt på natten, klissvåt av svette. Det var og er mitt mareritt, og det vil det være til evig tid.
