Det var en dag i påsken jeg fikk en forespørsel fra Thorbjørn om jeg ville være med på hyttetur til hvaler en gang i April. Rusa på blåswix og med blodsmak i munnen etter å ha satt ny pers i pulktrekking rundt Midte Syndin la jeg inn en forsiktig søknad til Sunniva. Den ble godkjent umiddelbart.
Greit å få hjelp med fluebindingen
6,25 kg. Skulle holde til flere personlige rekorder samtidig
Snøen har ligget dypt i distriktsnorge der jeg bor, og kulda ville liksom ikke slippe taket, men siste uka før den planlagte hytteturen begynte det å våres. Facebook kunne rapportere om storfangst. Flere poster som rapporterte om 30 fisk eller mer og folk som kom ut av tellinga. Jeg holdt på å eksplodere. Det ble bestilt noen nye Pattegriser fra Midgard, og jeg bandt opp noen Wooly Buggers i dristige farger. Det måtte jo være anledning til å prøve seg litt frem når det var så bra bett om dagen. Jeg hadde god hjelp fra min datter både med binding av fluer og sjekking av utstyr. Hun fikk dessverre ikke lov å være med på fisketur. Streng mor.
En rød og hvit rakker
Orange med ice dub og brunt hackle
Thorbjørn har fått fisk Foto: Thorbjørn Molstad
Thorbjørn og Lasse skulle dra grytidlig på fredagen. Jeg planla å dra fra jobb klokken to. På torsdag kveld var det justert til klokken ett. Fredag morgen tenkte jeg at jeg måtte da kunne komme meg avgårde klokken tolv. Etter å ha fått et bilde av en sjøørret fra Thorbjørn var jeg ute av døra klokken elleve.
Det var mye tungtransport som lå i høyrefila, og mange som ihvertfall ikke hadde dårlig tid med å komme i gang med fiskinga som lunka i racerfila. Jeg satt og drømte om en Mad Max bil med plog så jeg kunne bare måke på nedover. Omsider var jeg på plass. Rigget Seatroutseekeren, hoppet i de lette og ledige Neoprenvaderne mine og hinkehoppe ned til svabergene som ei litt stressa skolejente uten en bekymring i verden.
Jeg fant Thorbjørn og Lasse i en fin vik. Etter en liten stund kom de inn på land. Det hadde blitt med den ene fisken Thorbjørn sendte bilde av. Og en han mista etter en kort fight. Jeg ble litt overrasket over at de ikke hadde fått mengder med sjøørret, men med det fine været så ville vel vanntemperaturen øke og fisken komme inn med høyvannet.
Lasse måtte hjem til familieforpliktelser og gikk motvillig til bilen. Jeg satte igang med å kaste. Kaste. Kaste og kaste. Vi tok en matpause før vi kastet litt til.
Fisk schmisk. Det var digg å være ute med stanga
Etter å ha tusla en del frem og tilbake på svabergene løsnet den ene filtsålen på vaderne mine. Da var gode råd dyre. Siden det var et par AbuGarcia vadere jeg hadde kjøpt på Jula i Fredrikstad for et par år siden ringte jeg kundeservicen deres for å spørre om jeg kunne bytte, og om de hadde riktig størrelse på lager. Det hadde de. Jeg pakket sammen og gikk til bilen for å rekke Jula før stengetid klokken åtte. Byttet gikk smertefritt og jeg plukket opp Thorbjørn en drøy time senere. Det var middagstid. Vi spant ut til Skjærhalden hvor de har et vertshus som serverte en fortreffelig pizza.
Mette og slitne var det på tide å bære alt stashet fra bilen til hytta. Jeg hadde pakket med meg alt jeg hadde av bindeutstyr, men det så ut til å bli en sen kveld så det ble igjen i bilen.
Etter å ha gått to turer og fjernet en pose med noe som antageligvis var råtne reker fra fryseren var vi på plass i hytta for en kjapp foto-/filmfremvisning før sengetid.
En lang frokost med egg, bacon og masse kaffe hører med på tur før vi kom oss bort til bilen. Der sto Jan og ventet. Vi gikk samlet ned til samme vika som dagen før. Roar hadde tyvstartet. Det var varmt i været og det var et noe fuktig miljø i de nye neoprenvaderne mine. Jeg har kommet til konklusjonen at neoprenvadere er finfint i kaldt vann når man ikke skal gå så mye. Ihvertfall ikke i stekende sol godt uti april.
Vi møtte Ben Redic Fy Fazan på vei ned til vika Foto: Thorbjørn Molstad
Viken vi fisket i er perfekt for sjøørretfiske. Den er stor, grunn, med sand og tang. Det renner ferskvann ut i den og det er en dyprenne. Med solen steikende bør temperaturen stige en grad eller to også. Men det viste seg å være få bitevillige fisk i den fine vika. Ei heller var de å finne i umiddelbar nærhet. Vi fisket, pratet, vadet, filmet, og hadde i grunnen en veldig fin dag.
Innafor med en pause i vårsola. Foto: Thorbjørn Molstad
Thorbjørn kom tuslende fra andre siden av vika for å ta en pause. Han inviterte seg selv til å få en øl av Roar. Roar hadde ikke før sagt ja og tatt et par avsluttende kast før det hogg til på flua hans. Thorbjørn dro frem kameraet og vi styrtet fram for å se hva dette kunne være. Etter noen utras fikk han den endelig inn. En nydelig feit og blank sjøørret på 2,1 kilo.
Et finfint eksemplar av arten Salmo trutta trutta Foto: Thorbjørn Molstad
Jeg spontanavsluttet pausen, vadet ut til et skjær i vika og satte igang med å kaste med nytt mot. Men det var forgjeves. Det siste vi så av fisk den dagen var da Roar slapp halen på fisken sin så den kunne svømme avgårde til tryggere farvann.
Vi fisket til det begynte å skumre. Jan skulle hjem, men Roar ble over. Vi endte opp med en tur på den lokale pizzarestauranten igjen. Vanedyr som jeg er var jeg fornøyd med samme pizza, samme kelner, feil bås, men tilsvarende plass i samme retning.
Lørdag kveld. Vindstille og magisk på Hvaler
Det ble såpass sent før vi var tilbake at det ble ikke noe fluebinding på lørdagskvelden heller. Vi så over noen filmsnutter og bilder før det var rett i soveposen.
Egg & bacon til frokost. Deretter var det på tide å gjøre rent hytta før vi dro for å fiske. Jeg hadde forsiktig foreslått å fiske oss hjemover på søndagen, da bettet ikke hadde vært på sitt aller, aller beste de to siste dagene. Men Roar og Thorbjørn insisterte på at “det er lenger mellom fiskene her ute, men når det først biter så er det stort”. Jeg er ikke så fryktelig opptatt av størrelsen. Med min frekvens på å treffe sjøørret så ville det være i overkant jålete. Men dette var gutta som kunne fiske, så jeg nikket anerkjennende og ble med ned i vika. Det gikk noen timer, og jeg begynte å bli drittlei. Jeg tuslet et stykke bortover svaberget, men ikke noe napp. Jeg avsluttet med en seig seanse på et skjær uti den fiskeløse vika med en selvbundet Wooly Bugger. Hvis jeg skulle få en fisk helt på tampen, så skulle det ihvertfall være på selvbundet flue. Men nei. Det ble ikke noe fisk den helgen.
Noe skuffet måtte jeg innse at Blankekongen var tilbake. Det hadde vært en finfin tur med godt selskap og nydelig vær, men det var litt bittert med en hel helg på Hvaler uten så mye som et napp.
Men neste gang. Da blir det storfisk og nytt profilbilde på Facebook!
Litt lei…
