Nå har vi kommet til del 3 av Lasses tips til kystmeite. Denne gang går vi inn på knuter, oppheng, agn og div. Her finner du DEL 1 og DEL 2
Tre gode kystmeitetackler
Kystmeitetacklene kan fint kjøpes, men det er ekstra moro å få fisk på noe man har laget selv. Ikke er det vanskelig å knyte de heller. Jeg har samme forholdet til selvknytte kystmeitetackler som fluefiskerne har til selvbundne fluer, og opplever det som en ekstra dimensjon til fisket man bedriver. Tackelknyting er mange ganger som fluebinding, og som oftest knyter man tackler og binder fluer med en fiskers øyne, og ikke nødvendigvis det mest praktiske.
Det enkleste tackelet man kan knyte, er et såkalt «slukslep». Her har sluken to oppgaver – attraktor og kastevekt. Her fjerner man trippelkroken fra en sluk, og erstatter denne med en kort senestump og en krok. Om man vil, kan man i tillegg tre noen perler, en blekksprut, en bit selvlysende slange eller lignende på krokfortommen for å øke fangsmulighetene. Slukslepet er overraskende effektivt!
Et slukslep er mange ganger noe av det mest effektive etter flatfisk. Her kombinerer man en fargerik sluk som kastevekt og et agn som fiskes aktivt langs bunnen. Her har en liten piggvar latt seg lure. Foto: Lasse Bøe
Om fisken er i det sære hjørnet, er et glidetackel veien å gå. Her vil fisken kunne ta med seg agnet uten å kjenne søkket, som sklir fritt på sena. Dette er heller ikke et krevende tackel å knyte, og selve tackelet er egentlig bare en krokfortom med svivel i den ene enden og en krok i den andre.
Et glidetackel i all sin enkelhet, med bom, perle, svivel, krokfortom og krok. For å illustrere er krokfortommen kortet kraftig, men et godt utgangspunkt er 30-60cm. Foto: Lasse Bøe
Man trer først sena fra snella gjennom en glidebom, en hempesvivel eller rett og slett gjennom øyet på et søkke, deretter gjennom ei perle og til slutt krokfortommen. Perlas misjon er å beskytte knuten mellom glidebom og svivel, som kan få litt juling under kraftige kast.
Et lite utvalg glidebommer. Disse forhindrer at krokfortommen surrer seg oppover hovedsena under kast, og fungerer som en avstiver. Man kan godt bruke en vanlig hempesvivel som «glidebom», men klusser gjerne tackelet mer til enn med en bom av plast. Foto: Lasse Bøe
Ofte er glidende tackler det eneste som fungerer, og særlig piggskatene er merkelige sånn sett. Noen dager går de løs på et hvilket som helst agn på et hvilket som helst tackel, andre ganger slipper de en liten makrellstrimmel ved den minste antydning til motstand fra søkket. Flyndrene har også lignende nappmønster som kan være utrolig frustrerende. Derfor bør enhver tackelmappe bør ha noen ferdigknytte krokfortommer og glidebommer liggende
Piggskatene kan være temmelig lunefulle, og slipper agnet ved første tegn til motstand. Da er glidetackler resepten. Foto: Lasse Bøe
Paternostertackelet kjennetegnes ved at man har en eller flere kroker over søkket, og er et av de enkleste og mest anvendelige tacklene som man kan bruke. Ei makrellhekle med fem kroker er i teorien et femkroks paternoster, men som regel er det lite hensiktsmessig med mer enn to kroker på et kystmeitetackel.
Et enkelt, enkroks paternostertackel – her kraftig nedskalert for illustrasjonsmessige årsaker. Søkket hektes innpå klipset i bunnen, og hovedsena fra snella knytes i svivelen på toppen. Et godt utgangspunkt er å lage hovedsena i tackelet 60-70cm lang (rød på bildet) og fullføre tackelet med en 20-30cm lang krokfortom. Foto: Lasse Bøe
Jeg bruker ofte paternostertackler til fiske etter de vanligste flatfiskene, men passer da på å lage krokfortommen nærmest søkket så lang at den ligger på bunnen. Flyndrene kan være sære skapninger, og særlig lomrene og til en viss grad også rødspette er erfaringsmessig ikke veldig glade i å stige opp fra bunnen for å ta et agn. Den andre kroken kan gjerne være et stykke over bunnen, slik det er lett synlig på avstand. Hvis jeg bruker to forskjellige agn på et tokroks paternostertackel, for eksempel en makrellstrimmel og en kokt reke, plasserer jeg det agnet med mest lukt – altså makrellstrimmelen – på den øverste kroken. Lukten fra agnene spres raskere i i vannet om det er litt opp fra bunnen.
For å lage et enkelt paternostertackel med to kroker, trenger du litt sene, et par kroker, svivel og en svivel med hempe. Svivelen med hempe knytes i bunnen av tackelet og brukes til å koble et søkke til tackelet, mens svivelen uten hempe knytes i toppen som et bindeledd mellom sena fra snella og tackelet. På sena lager knyter du opphengerløkker, og klipper løkka så du får en utstikker ut fra knuten. Dette er krokfortommene i tackelet
Opphengerløkkeknuten, der man klipper løkka til å lage en krokfortom. Foto: Lasse Bøe
På hver av krokfortommene knyter du en krok på, og tackelet er ferdig. Hvis du vil, kan du tre noen perler eller andre attraktorer på krokfortommene, men det er på ingen måte ikke et must.
Selv om paternostertackler med klipt opphengerløkke fungerer godt, foretrekker jeg likevel en annen måte å feste krokfortommene til selve tackelet på, og det er med «crimp-perle-svivel-metoden», alternativt en såkalt crimp-svivel.
«Crimp-perle-svivel-metoden i all sin enkelhet. Bruk en tang til å klemme inn metallhylsene for å plassere de på tackelets hovedsene. Et triks er å bruke akkurat så mye kraft med tanga at metallhylsene kan flyttes på. På denne måten unngår man å skade sena. Foto: Lasse Bøe
Agn
Agnet spiller naturligvis en stor rolle under kystmeite, og det er utrolig mye flott agn man kan tre kroken gjennom, men jeg velger å snevre fokuset inn mot noen ganske få, og som man kan klare seg bra med.
Makrell er en selvskreven på lista og alltid med på tur, og kan brukes som hele eller halve agnfisker, i fileter, i strimler eller biter eller som en liten spiss på tilværelsen på et kombinasjonsagn. Et makrellhode er forøvrig et strøkent skateagn når slimålen er hissig eller krabbene er overivrige! De alle fleste artene vil ta et makrellagn om det er presentert riktig på en riktig krokstørrelse, men jeg for min del kan ikke akkurat skryte av rene makrellagn som et fantastisk rødspette- eller lomreagn. For all del, jeg har fått en god del av begge arter på makrell, men sammenlignet med andre agn opplever jeg en laber interesse. I kombinasjon med for eksempel reke kan makrell likevel være en viktig bidragsyter.
En makrellstrimmel på et flyndretackel er nærmest som å be om bråk fra sandflyndrer. Foto: Lasse Bøe
Kokte reker fra nærbutikken er elementære kystmeiteagn, og kan brukes hele med og uten hode, pillet eller i biter avhengig av arten man fisker etter. Et svært godt flyndreagn, og et godt kombinasjonsagn med makrell. Strøkent til bunnfisker som flatfisk, kutlinger og leppefisker.
Uansett hvor mye jeg prøver, klarer jeg ikke komme utenom blåskjell – som er mitt soleklart foretrukne flyndreagn. Rødspettene elsker det. Sandflyndrene elsker det. Lomrene kommer svømmende opp fra bunn for å takke meg for at jeg serverte blåskjell til middag, og skrubbene er helt ville. Blåskjell er litt tricky å jobbe med, men putter man blåskjell i en nettingstrømpe, er man godt innenfor. Store blåskjellpølser med litt makrell i er strøkne torskeagn, og nevnte je
Den vakre og velsmakende rødspetta kan til tider være svært vrien, men med blåskjell som agn kan man likevel lure rødspettene til å spise. Her har en kilos-spette funnet blåskjellagnet til artikkelforfatteren, og ble senere til en fantastisk middag. Foto: Lasse Bøe
Fisket i praksis
Jeg skiller mellom passivt og aktivt kystmeite. Passivt kystmeite vil si et statisk fiske med stengene liggende i en tripod der agnene gjør hele jobben for å tiltrekke seg fisken. Særlig kystmeite med lange og tunge surfstenger og store agn er tunge å fiske aktivt med og slitsomt å holde en hel dag, og gjør seg svært godt i en tripod i et ventefiske.
Det er midt på natten et sted i Salten, men fremdeles lyst. På kvelder som dette er man takknemlig for å bare være til, og lengre ventepass etter kloskate med kystmeitestengene i tripodene og et par varme kaffekopper venter oss. Foto: Egil Bøe
Aktivt og oppsøkende kystmeite er når man sveiver tackelet sakte langt bunnen og dermed leter etter fisk som ikke vil svømme mot et passivt agn. Særlig piggvar og slettvar er karakterarter som bør oppsøkes hjemme, og er lettere å komme i kontakt med under aktivt fiske.
En drømmefisk er landet, og som tatt rett ut av læreboka. Slettvaren jager ikke rundt på jakt etter mat, men er en bakholdsjeger av rang på lik linje med piggvaren. Når tobisagnet mitt kom svevende forbi var middagen servert, og artikkelforfatterens kunne stolt posere med sin nye personlige rekord på 2540gr. Foto: Egil Bøe
Generelt sett forventer jeg mer kontakt med fisk under aktivt fiske. Her dekker man et større område, sprer lukta fra agnet mer enn ved statisk fiske og har større sjanse for at agnet subber forbi nesa på en treig fisk. Et klassisk scenario jeg varmer meg på i kalde vintermåneder er vårsol, aktivt fiske med lett utstyr etter flatfisk, knurr, leppefisk, og annet «småkrams» som vanligvis er dønn kjedelig på grovt utstyr, og den tiden nærmer vi oss nå!
Gjennom disse delene med kystmeite tips skal du nå kunne sette i gang selv. Vi takker Lasse Bøe som har delt sine tips med oss. Lasse blir forøvrig en del av FA teamet og vil selv publisere artikler om kystmeite videre. Dette ser vi frem til.
(Forfatter: Lasse Bøe)
Publisert av Raphael Pedersen
