Det har vært en kjip påske. Sunniva skulle til Trondheim for å jobbe, så jeg valgte å droppe familiehygge på hytta til fordel for fisking hjemme. Etter å ha ligget brakk på sofaen med hyppige turer på ramma og kaldt vær med spredte snøbyger ute var det deilig å våkne med mye energi. Nåh, litt trøtt etter å ha ligget oppe til klokken fire med ørretboka til Lars Nilssen og begynt på en bokanmeldelse av den, men med mot i brøstet og lyst til å komme meg ut. Sunniva som har vært i litt dårlig form en periode, av grunner jeg ikke får lov til å fortelle om før om en liten stund, var klar for tur. Ned i boden for å grave frem primus og fjellduk. Bare en fiskestang og to fluebokser, dette skulle være en rekognoseringstur for å sjekke isforholdene i Nordmarka. I østmarka blir det rapportert om åpent vann og vakende fisk. Så jeg var forsiktig med fiskeutstyret, men det kunne jo hende man røyk på en råk med vakende ørret etter vårens første fjærmygg? Vi lempa inn bikkjer og sekker og satte kursen mot Skar.
Øyungen i April
Det var fire varmegrader og ganske bra skylag da vi parkerte. Vi merket fort at vi begge hadde ligget en tanke mye på sofaen i det siste, for det gikk litt trått. Da vi kom opp til øyungen ble jeg overasket over hvor mye is som fortsatt lå der. Hadde regnet med en god kulp ved utoset, og hadde på veien oppover “spøkt” om at “hvis det vaker der så kommer vi ikke lenger i dag”. Snø vaker ikke. Så vi satt kursen innover mot Gåslungen. Vi gikk på østsiden. Isen lå hele veien. Vi gikk inn til Liggeren og derfra til Rottungen. Jeg var sikker på at det var åpent vann der Helvetesfossen renner ut i Gåslungen, og jeg hadde rett. Det var åpent.
Åpent vann!
Sunniva som av en eller annen merkelig grunn må spise hele tiden for ikke å bli kvalm måtte ha mat. Jeg merket at det var helt greit med tanke på at jeg nettop hadde sett åpent vann. Vi svingte opp til Rottungen for å ta en rast. På med dunjakka og fyr på primusen. Etter en Real turmat, to kopper kaffe og en kakao til Sunniva begynte det å klø i kastearmen. Jeg foreslo at jeg kunne ofre meg og tusle ned en tur for å sjekke status på dette åpne vannet som hadde blitt observert nede på Gåslungen, mens hun kunne pakke seg inn i fjellduken og hvile litt? Joa, null stress. Jeg var borte mens den siste s-en fortsatt hang i lufta.
Det renner en liten bekk fra Rottungen ned i Gåslungen. Her var det også en ganske stor råk. Jeg gikk ut på myra og ble stående for å se etter vak. Ingen insekter ei heller noen vak å se. Jeg tok to halvhjertede kast med en liten forsknott med rød rumpe jeg hadde fått en fyr til å binde for meg. Jeg vet ikke hvor mye den ligner på en fjærmygg, men det var jo ikke sånn at det fløyt med insekter utpå der å sammenligne med. Det falt seg vel slik at jeg ikke hadde trua i det hele tatt, men ville gjerne teste den flua. Det var en sur kald bris som gjorde kastingen med #2 stanga vrient. Jeg bestemte meg for å sjekke den andre råken. Med en gaselles grasiøsitet hoppet lett og ledig fra stein til stein over bekken og gikk bort til den andre råken som var mye større. Bortsett fra et par Canadagjess var det like dødt der. Jeg sto med årvåkent blikk og speidet utover, men ingen vak og ingen insekter.
Mmmmmmmmmmm. Åpent vann. Ingen vak enda, men snart….
Da jeg kom opp til Rottungen igjen lå Sunniva, Hugo og Fia og sov. Hugo våknet først, så kom det en bjeffende vakthund byksende ut fra fjellduken. Mye bedre å bjeffe før man vet hva det er enn å muligens være litt sent ute er Fias motto. Hun er en Terrier. Vi pakket sammen og tuslet hjemover. En aldri så liten avstikker på en kjapp kilometer for å få bekreftet at jo, det var tjukk is på Rypetjern også. Ned til øyungen og kursen videre til Skar.
Rottungen
Rypetjern
Det hadde vært en flott tur. Endelig er våren i anmarsj. Dessverre fortsatt litt mye is enda, men om varmegradene setter seg så er det ikke lenge til det er ruggfiesta i marka igjen. Det er stor fare for å måtte ta en ny tur neste helg.
_-bård-_
