Du tror det ikke før du får se det, heter det. Noe man som forholdsvis lidenskapelig isfisker har tenkt flere ganger etter denne vårturen inn over fjellene i Kvænangen. Etter et par dagers relativt slapt fiske meldte den store røya brått sin ankomst. Og nettopp dét skjedde på en måte som mange fort ville avfeid som en god gammeldags skrøne. Heldigvis er vi tre mann som kan bevitne det hele.
Skrevet av Stian Yttergard // Veidemannsblod.no
En varm junikveld i 2014 dro jeg og Stig til Kvænangen. Målet var å forsøke oss på et vann med en solid bestand av røye av god kvalitet. Røyene har gode forutsetninger for å vokse seg grove her. Vannet er næringsrikt, ikke utsatt for overfiske, og fremstår i god balanse. Man kan få alle klasser i dette vannet. Fra pannerøya og til grove røyer på flere kilo. Sågar verserer rykter om røye på 7 kilo her. Det er i hvertfall bekreftet individer på 5 kilo tatt på stang sommerstid. Undertegnede har selv sin personlige røyerekord herfra, og den absolutte majoritet av fisken er av meget god kvalitet. Røya blir veldig raskt rød i kjøttet her, noe som tyder på fin bestand av krepsdyr i vannet. I tillegg kannibaliseres det tidlig. Halvkilosfisk viser seg ofte å ha småfisk i magesekken. Røya er også tallrik, noe som tyder på gode gyteforhold her. Krysser man elvene og bekkene som renner inn eller ut av vannet, ser man mengder av smårøyer pile panisk avgårde mellom steinene. Samtidig er det så mye grov fisk her at vannet holdes i balanse når de store ruggene patruljerer rundt på jakt etter artsfrender. Turen i 2014 var starten på det som skulle vokse til å bli en årlig affære. «Vårens vakreste eventyr». Noe vi har sett fram til hvert eneste år siden. Destinasjonene har variert litt, men vannet i Kvænangen har lokket oss inn flest ganger. De siste par år har også svigerbror Vegard latt seg lure til timevis med svetting og slit for å oppleve vårfjellet i nord.
Fredag 29.mai 2020 er avmarsjdatoen denne gang. Stig og Vegard kjører fra Tromsø. Jeg kjører fra Målselv, og vi møtes i Nordkjosbotn for litt næringspåfyll før fire timer i bil til Kvænangen venter. Etter en stopp i Nordreisa for proviantering og tradisjonell middag på BIOS, ankommer vi parkeringsplassen inne i skogholtet i Kvænangen godt utpå kvelden. Klokka har passert 2230 når vi aksler ryggsekkene og er på vei oppover og innover i landskapet.
Den snørike vinteren i nord har ført til at vi rekordtidlig kan ta fjellskiene på. I 2018 gikk vi hele turen til fots uten i det hele tatt å ha ski med. I år er det annerledes. Mesteparten av distansen gjennomføres nå med ski på beina. Snømengden i fjellene her nord er formidabel.
Relativt raskt møter vi på tykk skodde, som gir oss visse utfordringer mht navigasjon. Vi oppdager plutselig at vi er i ferd med å gå i ring, og taper en liten time på det. Selv om det er frustrerende, er det også fascinerende hvordan tykk tåke kan villede fjellmannen. Avstandsbedømmelse blir svært vanskelig. Referansepunktene blir borte. Plutselig innser du at du er i ferd med å snu marsjretningen 180 grader.
Vi henter oss inn, og fortsetter med friskt mot videre innover landskapet. Så dukker det opp en ny utfordring. Én av gutta har tømt energilagrene, og er i ferd med å grave seg et stykke ned i kjelleren. Klokka er nå 0230 og vi er langt fra endedestinasjon. Været er fuktig og surt. Krever raske beslutninger. Begge gutta slår leir og kommer seg i benk for næringsinntak og hvile. Det er en klok avgjørelse som vi raskt omforenes om. Jeg fortsetter videre alene de siste 6 kilometerene inn til vannet, og er fremme ved leirplass i 05-tiden på mårrakvisten. Forholdene er ikke særlig gjestmilde, med regnbyger og sur nordlig vind. Jeg er sliten. Den siste del av distansen har gått på sugende helfeller og en pose rosiner, krydret med drivende mentale prosesser. Mange ukers fysisk stillstand etter et leggbeinsbrudd merkes nå. Vel framme ser jeg at det er enormt med snø. Knapt en barflekk er å se. På den faste gamle leirplassen må spaden fram for å frigjøre nok lyng for å slippe å ha teltet på snø. Vi snakker tross alt juni. Da ønsker jeg teltet på lyng. En times tid etterpå ligger jeg i dunposen, spiser et varmt måltid og fyller opp væskelagrene, før jeg slokner kontant.
På andre dag har været lettet en del. Det ble seks timer i posen og jeg drøyer lenge før jeg begir meg ut av teltet. Fra teltåpningen ser jeg at skoddebankene har forlatt de øverste fjellryggene. Nedbøren har tørket inn, og i fjerne tinder kan sola skimtes. Temperaturen viser 7 grader over null. Det ser ut til å kunne bli en bra dag. Fra soveposeposisjon drikker jeg opp en kjele kaffe og spiser et par blingser. Etterpå tar jeg spaden fatt og måker fram en tomt til gutta, slik at de kan slå teltene opp på bar lyng når de dukker opp.
Utpå kvelden får jeg besøk av Mattis fra Kautokeino. Han er reindriftssame, og har flokken sin i fjellene her. Riflekoggeret er godt festet på siden av snøskuteren. Han fyrer opp en røyk og vi prater om fjell, føre og forhold, fiske og rein. Det har vært en tøff vinter for reindriftsutøverne og dyrene deres. Snømengdene har vanskeliggjort beitet. Ørn og jerv gjør innhugg i kalvebestandene. Jeg har forståelse for at de sliter med å akseptere den politikken som gjelder for fredning av den etterhvert tallrike kongeørna. Om våren har den gode dager med å stupe etter nyfødte kalver.
Idét Mattis er i ferd med å starte opp snøskuteren oppdager vi en enslig skikkelse på en knaus på andre siden av vannet. Det er Stig. Like bak følger Vegard. De har hatt en seig marsj gjennom dagen, men er endelig fremme. Jeg hadde nesten begynt å miste trua, og at de lå og veltet seg på en lyngflekk lavere i landskapet. Jeg hjelper til med teltoppsett. Gutta kommer raskt på plass, skifter til tørt, tøyer på utslitt musklatur og lar den første ølboksen sprette.
Viktig med raske karbohydrater, sies det. 
Påfølgende dag er været stadig på oppadgående. Vi borer noen hull i isen. På grunn av de spesielle forholdene i vinter er den normale stålisen ikke å finne. I stedet må vi slite med 2 meter med snø, sørpe og tynne islag om hverandre. Det tar en halvtime å spa/bore opp ett eneste hull. Vi fisker pannerøyer opp mot 6 hekto, og spiser oss stappmette på stekt fjellfisk uten tilbehør. Vi fråtser i fjellrøye og skyller ned med iskaldt øl. Etterpå siver røyken nedover fra teltleiren. Velværen lar seg nærmest ikke skildre med ord. Historiene og latteren sitter løst. Viktige emner debatteres. Hva skiller kunsten å «erkjenne» kontra å «bekjenne» ?
Svaret finnes et sted mellom noen fjellformasjoner i Kvænangen.
Neste dag våkner alle mann fulle av kunnskap. Mange kategorier fra boka «Villmarksquiz» av Randulf Valle ble gjennomgått kvelden før. Tallrike var diskusjonene, og jeg tror nok at selv forfatteren kunne ha latt seg imponere av noen av resonnementene som kunne høres mellom fjellrypesteggenes arrige raping. Vi ga oss ikke før Stigs snøvling gikk over i stillhet.
Litt utpå dagen sprer vi oss på isen. Vegard og Stig konsentrerer seg om et grunnere parti nærmere leirplass mens jeg trekker mot det nordligste området. Et dypt parti av vannet utenfor et elveinnløp, hvor vi tidligere år har gjort gode fangster. Varmen som har inntatt fjellheimen sløver meg. Bare av og til er det liv i enden av snøret, og det ender meg at jeg sovner på isen. Flaks gjør at jeg ikke slipper stikka ned i dypet. 
Så våkner jeg av lyder i det fjerne. Noe er på gang borte hos gutta. På avstand kan jeg såvidt registrere at de konsentrerer seg om ett eller annet. Plutselig høres primalskrik, som ingen ende vil ta. Jeg forstår at noe stort har skjedd.
Tidligere på dagen hadde Stig satt ut en snik (ståsnøre) på et grunnere parti av vannet. Idet vi satt utenfor teltene og myste ut over fjellene etter en formidabel røyelunch, bemerket han at han ikke lengre kunne se pilkestikka han møysommelig hadde forankra i en snøhaug ved siden av hullet. Han ruslet ned for å sjekke ståa, og kunne bare konstatere det faktum at hele riggen hans var røska ned gjennom hullet til de mørke dyp. Noen bemerkninger fra undertegnede om han hadde forankret godt nok ble bryskt avfeid. Konklusjonen måtte bli at noe større hadde tatt agnet.
Det er fortvilende å miste en potensielt stor fisk på den måten. Og det er kjedelig å tenke på at ei røye går i vannet med en krok i kjeften, slepende på metervis med nylon og ei pilkestikke. Uansett posisjonerer vi oss ute på isen igjen. Det har nå gått flere timer siden lunch. Idét Stig er i ferd med å forflytte seg over til området hvor jeg befinner meg, blir han kalt tilbake av Vegard. Sistnevnte har fått føling med noe der nede i dypet. Det kjennes merkelig, konstaterer han. Han arbeider med snøret, og gjør store øyne når han ser at kroken hans har festet seg i et nylonsnøre. Før han vet ordet av det blir ei pilkestikke synlig nede i hullet. Hva annet kan det være enn Stigs rigg? Han får stikka opp av hullet. Nå er Stig tilbake hos Vegard, og reagerer med vantro over at han plutselig står med den tapte stikka si i hånda. Tunge, brutale rykk minner han om at det fortsatt sitter noe i andre enden.
Møysommelig arbeides fisken opp. All tvil er blåst til side om at det dreier seg om grov fisk. Idét de får kleppa røya opp av hullet vrir den seg løs fra krokfestet, men en formidabel reaksjonsevne av svigerbror Vegard resulterer i at den velvoksne hannfisken havner opp på isen. En utrolig hendelse i et fjellfiskerliv har nettopp skjedd. Ikke bare dét at det er den største røya vi har landa på våre etterhvert så tallrike turer opp hit. Men måten det skjer på er av det usannsynlige slaget.
Ikke rart at primalskrikene runget ut over landskapet. 
Følg gjerne Veidemannsblod på Facebook
