Svartkulp 14.05.2017

Jeg våknet til et nydelig fjærmyggvær på søndag. Duskregn så lett at det nesten kunne vært tåke og vindstille. Jeg bestemte meg fort for å prøve et lokalt vann jeg aldri har vært ved, nemlig Svarkulp. Et vann beryktet for frilynte menn i alle aldre. Jeg var litt usikker på om “femivaderne” var så lure å ha på der oppe, men strammet beltet litt ekstra, dro med meg Hugobass og kom meg avgårde.

En entusiastis fluefisker med bestekompisen

Vel fremme viste kartet at beste veien opp var fra der cruiserne holder til. Ikke noe stress. Med øynene godt plantet i telefonen og bestemte skritt kom jeg meg inn i skogen.

Da jeg kom frem til Svartkulp så jeg umiddelbart et vak. Dette var dagen jeg skulle begrave Blankekongen. En annen fluefisker sto og dro på seg Vadebuksene like bortenfor, og jeg gikk bort for å hilse på og slå av en liten prat. Alex var en hyggelig fyr som hadde vært på Svartkulp før. Han hadde et par historier å fortelle om ufine tilskuere og å være ufrivillig tilskuer, men han visste også hvor det var best å fiske. Det vaket en tass like ved der vi sto. Alex sa jeg kunne kaste på den først siden det var jeg som hadde spotta.

Etter en “elle melle” i stangtuben dro jeg opp Xplorerstanga. Det var vindstille og fisken så ikke spesielt stor ut #1 var perfekt. Men innen jeg fikk ut flua hadde jeg ikke sett fisken på en stund. Jeg kastet ut likevel. Det ble noen kast, og det var en liten krabat oppe og sutta litt på den lille emergeren min, men spytta ut igjen. Det begynte å vake ganske mye rundt hele myrområdet. Det kom to fluefiskere til som karet seg ut på en liten øy. Jeg beveget meg litt. Prøvde litt forskjellige fluer. Alex rapporterte høy vakfrekvens, så jeg gikk bortover dit. Jeg satte på en sort og rød buzzer under emergeren og kastet ut. Den ble liggende i fred.

Å kom igjen a

Så var det kaffe og matpakkepause. Hugo lå og passet på sekker og hilste nye fiskere hjertelig velkommen. En nyankommet fyr som hadde prøvd seg litt lenger bort rapporterte om like kilent fiske. Gutta på øya hadde fått opp en liten flis på en palmermygg. Ingen skjønte helt hva som skjedde. Så vanskelig er det sjelden.

Det kom et lite drag i lufta, så jeg dukka ned i golfbagen min og dro ut en #2 stang. Med friskt mot startet vi en ny økt. Alex og jeg trakk helt ut på tuppen av flyteøya hvor det vaket tett. Vi la ut fluer i alle størrelser og fasonger. Fisken vaket like ved siden av flua, men ingen tok. Usedvanlig frustrerende. I desperasjon satt min nye venn på en stor maur. Etter et par kast tok det. Med bittersøt glede dro han inn fisken. Det var jo liksom ikke meningen å få på maur når man er på fjærmyggfiske. Dessuten var det vel litt tidlig på sesongen for maur å falle i vannet.

Bør være et godt utvalg for en myggfysen ørret

Jeg gratulerte hjertelig samtidig som jeg bannet stygt over at maurboksen lå igjen hjemme. Alex fikk opp en til på den jævla mauren sin og takket for seg. Jeg prøvde noen kast med en sort Addams for å se om jeg kunne lure opp noe på den, men neida. Drittlei og sur var det bare å komme seg på land. Jeg tok meg en trøstemunkholm mens jeg tuslet en omvei til parkeringsplassen.

På vei tilbake møtte jeg de to som hadde stått ute på øya. Jeg ble stående og prate litt med dem før vi tok følge tilbake til parkeringsplassen. Det var godt å høre at det var vanskelig fiske og ikke bare jeg som var totalt ubrukelig, noe jeg begynner å mistenke…

_-bård-_