Historien om en gruppe mennesker som gjør som Jesus, svetter fram hull i forfrosne innsjøer, og fra en tid til en annen får frostskader på fingertuppene.
I 2008 var jeg åtte år gammel og ble værende hjemme med mamma, i det resten av familien satte seg i bilen for å dra på fisketur. Det var midt på vinteren, og når de forlot meg viste gradestokken syv minusgrader. Klokken var halv åtte på morgenkvisten, og ble halv seks før de var tilbake. Det er ni år siden nå, og jeg var intet mindre enn et barn. Likevel husker jeg historien min far fortalte min mor like rent som en skogsbekk; altså med litt grums i minne.
For når de åpnet bildørene møtte de en vegg av kulde. På en time hadde temperaturen sunket med 14 grader. Termostaten på bilen hadde stoppet opp på -22. Alle friske mennesker hadde slengt igjen døra og kommet seg hjemover så fort som mulig; men isfiskere er på langt nær vanlige folk. Det er et eller annet, et eller annet sted eller en eller annen gang, hvor isfiskere skiller seg fra resten av menneskeheten; men ingen vet hvor, og ingen vet når.
”Det var nesten så man ikke har lyst til å få fisk når det er så kaldt,” sa min far, noe som ikke var så rart. Det å hekte av en 15 centimeter lang abbor-pinne og bli våt på fingrene når det er tjueto minusgrader er aldri en god ting. ”Han som vant slo alle sammen overlegent,” la han til. Mannen som vant har verken min far eller noen andre som var på den fiskekonkurransen sett siden. Det hadde vært om å gjøre å få av fisk og slippe ned kroken raskest, og han hadde vunnet. Premien var et ølglass med fiskemotiv på, og permanente frostskader som gjør det umulig for mannen å fiske på isen igjen.
Sånne historier får man til å tenke over ting. Hvordan det overhode er mulig å finne motivasjon til å våkne tidligere enn det man gjør når man skal på jobb, for å sette seg på en frossen innsjø og fryse i fire timer, i håp om å dra opp abbor og mort med maksvekst på 40 gram. Det er jo ingenting ved det som virker lokkende; uansett hvor sinnsyk du er. Likevel har jeg vært med min far og min bror flere ganger enn jeg kan telle, og sittet inne i en boble av spenning og adrenalin uten like, uten at jeg forstår helt hvorfor.
For det er det samme som skjer hver gang. Tar tak i det iskalde metallet og borrer hull i isen, for så å stappe fingertuppene under lua for å passe på at de ikke faller av. Åpne det iskalde plastlukket på pilkedunken og dra fram stikka, for så å stappe fingertuppene under lua for å passe på at de ikke faller av. Åpne maggotboksen, plukke ut to-tre frosne larver, for så å stappe fingertuppene under lua for å passe på at de ikke faller av. Slippe ned agnet. Vente. Fryse. Vente litt til.
Også biter det. Også drar du opp en bitteliten abbor som så vidt gjør utslag på vekta. Enten kaster du den i dunken, på isen, eller tilbake ned i vannet, som ligger stabilt ved 4 plussgrader, for så å stappe fingertuppene under lua for å passe på at de ikke faller av.
Det er jo ikke rart at mor, mormor, morfar og søskenbarn tror vi er gale. Og kanskje er vi det. Det er ikke umulig å se for seg at isfiskere er skrudd sammen på en litt annen måte enn andre. Men det vet vi ikke, vi forstår det i hvert fall ikke. Og jeg tror ikke vi skal forstå det heller.
Vi skal fiske vi. På isen. I minusgrader. Frykte for fingertuppene våre i det vi drar opp enda en svær 35 grams. Sånn er det bare.
