Endelig lørdag igjen. Vi hadde egentlig tenkt oss på telttur, men det var meldt kaldt og vått på søndagen. Jeg foreslo derfor en tur til Triungsvanna. Sunniva var som vanlig med. Med kaffe, matpakke, fjellduk bikkjer og fiskeutstyr som en medium størrelse sportsbutikk i sekken dro vi avgårde.
I følge internett var det best å stoppe ved Fossum Idrettsforening, så vi kjørte dit. Hardcore turentusiaster som vi er valgte vi å gå blå løype igjennom skogen, ikke den pysete grusveien som med rolige svinger bringer deg på en behagelig ferd opp til riktig side av Triungsvanna.
Det var langt. Mye lenger enn jeg hadde trodd. Og det gikk oppover, mye brattere enn jeg hadde trodd. Og vi traff på snø, mye mere snø enn jeg hadde trodd. Til slutt var vi på toppen. Vi hadde selvfølgelig gått for langt, og vi var på feil side. Så da var det bare å tusle ned et stykke og prøve å finne en sti ned til der jeg forventet et forrykende fjærmyggfiskebonanza.
Snø. Mye snø
Etter å ha klatret ned på noe som kan minne mer om et sauetråkk enn en sti og karret oss bort til et sted det var mulig å få i seg litt mat. Var vi begge våte på føttene og ganske lei. Mens vi satt og spiste matpakke begynte Fia og knurre, og ikke lenge etter kom en grevling tuslende. Uvisst om den så oss, hørte oss eller luktet oss bråsnudde den og ble borte i buskene. Det hadde begynt å regne, jeg så ingen vak og vi var som sagt på andre siden av vannet enn der den fine flytemyra er. Vi bestemte oss for å gå ned igjen. Jeg hadde jo sett et vak på Åbortjernet da vi passerte på vei opp. Vi kunne kanskje ta ei lita pause på vei ned?
På feil side
Da vi kom ned til Åbortjernet vaket det. Deilige små ringer i det stille vannet. Som de første solstrålene som bryter igjennom skylaget eller de første blomstene som presser seg igjennom løvet. Nydelig. Jeg ble varm i bringa og fikk nesten tårer i øynene. Dette var #2 land. Jeg rigga opp, men siden det bare var «en liten stopp” på vei ned droppa jeg å ikle meg vanntette benklær med tilhørende Crocs.
Her burde det bite
Jeg lista meg ut på en stubbe som lå i vannkanten. Det vaket innenfor kastehold. Ikke noen store fisk, men større en nanofiskene i Akerselva. Jeg tenkte at her er det bare å spare superemergeren min og satte på en liten gråbrun addams parachute i størrelse 20 vil jeg tro. Det var litt vrient å komme til med kastene, men fikk da ut noen ok kast. Ikke noe napp. Jeg prøvde et par andre småfluer uten hell før jeg begynte å bli litt redd for å blanke igjen, og satte på den sagnomsuste emergeren. Etter et par kast var det en som hogg etter den i det jeg løfta flua fra vannet, ellers ingen interesse. I all verden. Jeg har lest om kilent fjærmyggfiske, men dette var i overkant kilent. Jeg flytta meg litt innover mot demningen og tok en ny runde med det meste jeg kunne tenke meg passet fra flueboksen. I desperasjon satte jeg på en liten mygg. Etter å ha ligget noen minutter var det en fisk som tok, men spytta den ut like fort. Det var det. Etter å ha lagt igjen en emerger i et tre var jeg sur og lei og det var på tide å pakke sammen.
Vi kom oss igjennom skogen bort til veien for å ta den enkle veien ned. Etter en liten stund kom humøret tilbake. Det var jo tross alt bare lørdag. Kanskje var det søndag det skulle bli ruggfiesta…
_-bård-_
