Hjem Nyheter Brønnørreten – den glemte historien

Brønnørreten – den glemte historien

Av Redaksjonen

Det er mange historier fra gammelt av som er på vei til å bli glemt. Historier om hverdagslivet før i tiden, om skikker og tradisjoner som var så vanlige at man bare gjorde det, uten å snakke om det. Og etterhvert som tiden forandret seg, så ble de glemt. Historien om brønnørreten er en av disse.

Tekst: Christine H. Nyhagen

Før i tiden hadde alle en brønn, og det fantes ingen mulighet for å ta vannprøver av denne. Det fantes ikke rensekjemikalier, så den eneste måten å rense brønnen på, var å tappe den ned, og så fysisk skrubbe den ren.

Drikkevannskilden var viktig, og de gamle hadde gode kunnskaper om dette. De kjente til dette med tilsig og overløp, drenering og sirkulering, og de visste at de skulle ha god avstand til dyrebeiter og utedo.

De gamle hadde også kjennskap til et annet fenomen, og det var at en god brønn måtte ha et helt eget økosystem.

Derfor satte de ned en ørret i brønnen. En liten en, ofte ikke større enn rundt 100 gram. Og slik ville ørreten rense brønnen, ved at den spiste alger, snegler og annet som kunne forekomme i dette avlukkede miljøet. Det het seg at det skulle være en liten ørret, og kanskje var det en grunn for nettopp dette.

Ørreten har evnen til å tilpasse seg miljøet den lever i, og er det lite mat så vokser den sakte. Så kanskje var det på grunn av tilpasningsdyktigheten at det ble brukt en ung ørret, og kanskje var det flere grunner for at det også var nettopp ørreten som ble brukt til dette.

Nærmere svenskegrensa var det mer vanlig å bruke ål, for ålen kunne visst gjøre samme nytten i en brønn. Det som var spesielt med ålen, var at den ble helt hvit når den levde dypt nede i mørket og ikke fikk dagslys.

Så det er flere som kan fortelle om hvordan de som barn kikket ned i brønnen, og såvidt kunne skimte en blekhvit skapning som rørte seg dypt der nede i brønnen.

Ålen kunne visstnok bli fryktelig gammel i en brønn. Det er en svensk vandrehistorie som forteller om en ål som ble funnet i en brønn i Skåne, og den skulle være 135 år gammel.

Ørreten ble ikke blekhvit som ålen når den levde i en brønn, men den ble heller mørkere i fargen. Ørreten kunne visst også bli fryktelig gammel i et slikt miljø. Kanskje var det fordi den vokste så sakte der nede.

Det finnes historier her til lands også, om ørreter på langt over 30 år som er fisket opp av brønner. Likevel var tradisjonen slik her i landet, at man ofte byttet ut ørreten etter noen år. Man ville nok ikke ha den for stor, så ved jevne mellomrom byttet man den ut, og satte ned en ny 100 grams ørret.

Ørreten var en suveren brønnrenser. Folk kan fortelle om hvordan de har tappet ned gamle brønner, og der hvor det har vært ørret kan de tydelig se forskjell på brønnveggene. De skiller seg klart ut ved å være renere enn brønner uten ørret.

Ørreten hadde også en annen funksjon. I fordums tider hvor dagens morderne teknologi ikke fantes, og det var å fortelle om vannkvaliteten i brønnen. Ofte kunne brønnen være av ujevn kvalitet gjennom et år, alt etter værforhold og slike ting, så det var viktig å ha en indikasjon på hvordan vannkvaliteten var akkurat i øyeblikket. Og der tjente brønnørreten en viktig funksjon. For når man kikket ned i brønnen, så kunne man se om ørreten var pigg og kvikk, og dermed vite at man hadde friskt vann. Og hvis ørreten var slapp og treig, eller i verste fall fløt med buken opp, så var det best å gjøre tiltak med brønnen.

Såvidt jeg vet så var denne skikken så vanlig over store deler av landet, at alle brønner inneholdt minst én brønnørret. Jeg har også hørt historier hvor man hadde to stykker, så det kan også ha vært praktisert noen steder. Og denne skikken holdt stand til omkring 50-tallet de fleste steder, men mange kan fortelle om at dette ble praktisert til langt utpå 70- og 80-tallet, og noen få helt inn i moderne tid. Så dette var så utbredt, og så vanlig, at det var noe alle gjorde – og så bare glemte de å snakke om det.

Ørreten har en unik plass i historien vår på mange områder, og spesielt fordi den har tjent som mat til folket i alle år. Men det som er interessant å vite, er at den også har tjent for drikkeformål. Ørreten betød altså både mat og drikke før i tiden; god mat og rent vann. Og den hadde en funksjon for begge deler.

Det er også interessant å vite at de gamle kloke hoder i fordums tid hadde så gode kunnskaper om hvordan å lage et økomiljø i en brønn, at de kunne bruke ørreten som vannrenser. Det er kanskje mer kunnskap omkring dette fenomenet med brønnørreten, som har gått tapt gjennom tidene – og ved at historien ikke ble fortalt videre. Man kan jo bare undres over hvor mye god, gammel kunnskap som har gått tapt.

Det er viktig å huske på historien vår, hvor vi kommer fra og hvordan vi har overlevd i dette karrige, ugjestmilde klimaet i tusenvis av år. Og det er viktig å fortelle historien videre, slik at noe av kunnskapen fra gammelt av blir husket og holdt i live via våre gjenfortellinger. Slik jeg ser det, er norsk kultur mer enn bare rosemaling og stavkirker. Kultur er også hverdagshistorie. Hvordan folk levde her i landet før i tiden, og alle disse tingene som de bare gjorde, uten å snakke om. Som det å ha en ørret i brønnen.

Og når vi snakker om kultur og hverdagslivet tilbake i tid, så kan vi ikke gjøre det uten å nevne ørreten. For den har tjent for både mat og drikkeformål i dette landet i tusenvis av år. Ørreten har en unik plass i vår historie.

Strossle

Du vil kanskje like dette også

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy