Noen turer blir man rett og slett aldri helt ferdig med. Ikke fordi alt gikk på skinner – men fordi noe gikk litt skeis også. Seks dager med ski og pulk over fjell og is, med isbor, telt og en hel haug med frysetørret mat – det setter spor.
Tekst og bilder av Ola Mauland Arnesen og Oliver Bergin
Dag 1 – Pulken fra helvete
Turen startet med god stemning og store forventninger. Klokka var 11 da vi satte oss på toget nordover, og begge kjente på den deilige følelsen av å være på vei. Vi gledet oss som unger på julaften – seks dager i villmarka! Det kunne ikke bli annet enn perfekt.
Men det tok ikke mange minuttene før optimismen fikk seg en knekk. Ola hadde pakket pulken feil, med tunge ting på toppen. Det straffer seg fort – allerede de første 500 meterne veltet pulken åtte ganger. Frustrasjonen kom like raskt som svetten, og mens Oliver forsvant oppover mot skogen som en fjellgeit, stod Ola igjen og veltet pulk i grøfta. Gang på gang.
Etter at vi endelig kom oss opp i fjellet, gikk det bedre – men vi hadde fortsatt 1,3 mil og 300 høydemeter igjen, og kroppen til Ola var langt fra klar. Etter en uke med sykdom og null mat denne dagen, ble motbakkene et mareritt. Ikke tung i beina, ikke andpusten – bare helt tom for krefter. Det var rett og slett brutalt.
Etter 4–5 timer på ski og pulk, var det en enorm lettelse å komme fram til Orrekvatnet. Ola stupte rett i teltet, mens Oliver, full av energi, borra hull i isen og dro opp tre ørreter – største rundt 600 gram. Kakao og Real Turmat gjorde underverker, og selv om det ikke ble noen fisk på Ola denne dagen, var det godt å være framme.
Dag 2 – Mot lysere tider
Vi sto opp tidlig og fikk pakket pulkene før klokka ti. Kroppene føltes allerede bedre, og dagens etappe til Jengelhytta var bare seks kilometer – mye mer overkommelig. Mindre bakker, bedre form, og fortsatt nydelig vær.
Vel fremme fikk vi fyrt i parafinovnen, smeltet snø og stekt litt ørret til brødskiva. Etter en god pause satte vi ut åtte ståsnører nede på vannet. Det var tjukk is – over en meter – men heldigvis lå det igjen to isbor med forlenger ved hytta. Det var også minst en meter med snø og slaps på toppen.
Dag 3 – Dagens helt: Oliver og 2-kilosørreten
Neste morgen sjekket vi snørene og kunne juble over fire fine ørreter. Oliver dro dagens største – en 2-kilos feit og flott fjellørret. Vi ble sittende ved hullene og pilke noen timer til, men det ble ikke mer fangst denne dagen.
Til middag ble det fisk og potetmos – og i ekte ekspedisjonsånd pakket vi sammen og flyttet ned til vannet for å sove i telt. Det ga dessverre ikke mer fisk, men det var godt å sove ute igjen.
Dag 4 – Stormen bygger seg opp
Vi hadde fått melding om at det var storm på vei, så vi ville ikke forlate området for langt unna Jengelhytta. Dermed gikk vi fire kilometer til Klemmetvatnet, hvor vi slo leir. Og fisken var virkelig på hugget her også – fire ørreter på under en time, største på rundt kiloen.
Utover kvelden satte vi ut to snører til, og de ga oss to ekstra fisk før mørket kom. Med mørket kom også uværet. Det blåste opp til stiv kuling, med vindkast opp mot 20 m/s og massivt snøfall. Vi har aldri sovet ute i verre vær. Ola måtte ut tre ganger den natta for å spa bort snø fra teltduken. Søvn ble det lite av – kanskje 2–3 timer. Mesteparten av natta gikk med til å kjenne på bekymringen for at teltet skulle revne i vinden.
Dag 5 – Snøblind og GPS-navigasjon
Etter den natta var vi klare for hytteliv igjen. Allerede klokka sju begynte vi å pakke, og klokka åtte var vi på vei – midt i stormen. Alt måtte sikres. Hvis noe ble liggende på bakken, blåste det bort eller forsvant under snøen.
Vi så ingenting. Absolutt ingenting. Ingen horisont, ingen landskap – bare hvitt. Den ene gangen Oliver skulle ta føringen uten GPS, hadde vi gått i en halvsirkel på bare 100 meter uten å merke det. Først da vi kjente at vinden traff ryggen i stedet for ansiktet, skjønte vi at noe var galt.
Resten av turen tilbake til hytta gikk vi etter GPS – stav i én hånd og GPS i den andre. På ett punkt kom vi til en uventet nedoverbakke. Uten sikt visste vi ikke hvor bratt eller lang den var. Ola gikk rett på trynet i løssnøen – heldigvis uten skader.
Etter halvannen times kamp mot været, nådde vi Jengelhytta. Og det var rett og slett fantastisk. Resten av dagen gikk til å fyre i ovnen, slappe av og lade opp til den siste etappen.
Dag 6 – Med toget som mål
Vi startet tidlig for å være sikre på å rekke toget. Planen var å bruke to timer til Orrekvatnet og fire timer videre – med god buffer. Men vi hadde fått opp tempoet, og nådde Orrekvatnet på bare 1 time og 20 minutter. Det gikk så lett at vi tok en lang pause i sola da det bare var fem kilometer igjen.
Ved stasjonen hadde vi fortsatt tre timer å vente, men heldigvis var det et venterom vi kunne varme oss i. Klokka 18:12 kom toget – og turen var offisielt over.
Et eventyr vi aldri glemmer
Denne turen ble akkurat det navnet antyder – bipolar. Fra fiskeidyll og sol, til storm, frustrasjon og utmattelse. Men det er kanskje akkurat det som gjør slike turer så minneverdige. Man får testet både kroppen, utstyret – og hodet. Vi lærte masse. Vi lo mye. Og vi fikk fisk. Neste tur blir nok hakket smartere planlagt. Kanskje.
Men vi gleder oss allerede.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.