Litt nord for Haukeliseter i retning Hellevassbu ligger noen fine fiskevann som alltid frister til en langhelg i sommerfjellet. Meteorologene kunne denne helga melde brukbart vær og da er det bare å ta sjansen å komme seg til fjells.
Av: Bjarne Heyerdahl Sætrang
Det er likevel yr i lufta da jeg legger i vei oppover de første meterne på stien fra Ulevå, akkurat på grensen mellom Telemark og Hordaland, ved E134. Det er kortere å gå herfra enn fra Haukeliseter lenger øst, skal man innover mot nasjonalparken og til vannene langs stien til Hellevassbu. Fra Ulevå er det heller ikke så bratt terreng enn lenger øst ved Haukeliseter. På vei oppover vil jeg ta en liten avstikker og sjekke et vann som frister på kartet der oppe. Det er ikke langt dit igjen nå.
I 1200-meters høyde tar jeg av stien og setter kursen nordvestover og runder Trollnup på vestsiden. Jeg ser snart bort på Nupselva som kommer fra Trolltjønn. Navnet på vannet er gitt med rette synes jeg her jeg står. Trolltjønn er klemt inn bak Store Nup i vest og toppene i Nupsegga i nordøst og i dag presser skylaget nedover fjellsidene over vannet og skaper en dyster og trolsk stemning. Navnet passer bra og nå er jeg spent på om det også er trollørret i vannet.
Litt bortover langs østbredden er det et lite delta der elva fra tjønnene i øst kommer ut i Trolltjønn. Dit tar jeg meg, men blir fort litt fuktig i skoa over elva på vei ut. Litt dypere enn beregnet der. Ofrer det for en god fiskeplass som dette ser ut til å være. Lillauren i kobber er sluken som gjerne er først på. Den er en slager på Hardangervidda. I den sure vinden som kommer oppover fra sørøst tar jeg kast på kast i vifteform ut i vannet på begge sider av oset. En halvtime står jeg, men ingen reaksjon fra dypet. Kanskje er det fisketomt?
På jakt etter ørreten.
Plutselig slår vinden helt om, nesten på sekundet, og kommer midt i mot meg fra fjellet på andre siden av vannet. Kraftige vindkast med et fryktelig regnvær hamrer løs på meg. Svære, tunge vanndråper driver meg tilbake over elva og til sekken etter regntøyet. Her er det bare å kle seg tett. Det er ikke værende her og jeg demonterer stanga, tar sekken på ryggen og starter oppstigningen retning Mannevasstjønn.
Det er vått på vei oppover der jeg holder en ganske direkte østlig kurs mot Mannevasstjønn. Regnet fortsetter å hamre løs på meg, men nå bakfra. Har medvind oppover. Det er ikke lange biten til toppen av skaret og jeg ser snart ned på vannet. Lenger øst skimter jeg så vidt Mannevatn gjennom regnet. Her oppe ligger det ennå en del snø fra sist vinter og jeg må over en svær snøfonn på vei nedover. Hvis jeg ramler nå så kan det fort gå galt, for nedenfor snøfonna er det en svær steinur. Faller jeg med regntøyet på så vil jeg skli fort nedover dit. Jeg er derfor nøye med å slå føttene godt ned i snøen for å få fotfeste. Det går bra og snart er jeg nede på tørt land.
Fiskestanga monteres nede ved vannkanten og jeg fisker meg østover Mannevasstjønn mot utoset. Regnværet gir seg ikke, men vestavinden tar ikke så hardt her som den gjorde på vei over fjellet hit. Er litt mer i le her nede. Det tar meg rundt tjue minutter å fiske meg til utoset. Her treffer jeg på en familie som kommer på stien i mot. De forteller at de har vært på lavvotur inne ved Sandflo lenger nord. Der fikk de ikke fisk, men nede i Mannevatn hadde de fått en ørret på 900 gram for kun en halvtime siden. Den var pakket ned i sekken og skulle bli middag hjemme.
De vinker i det de legger i vei oppover stien vest for Mannevasstjønn. Jeg tar motsatt vei og gir full fart mot Mannevatn 38 høydemeter lenger ned og en liten kilometer lenger øst. Der er det tydelig fin fisk å få.
I vestenden av Mannevatn er det et markert nes litt nord for innoset fra Mannevasstjønn. Her finner jeg litt le for vinden og setter sekken fra meg under en stein. En halvtime med fiskestanga blir det her. Jeg klarer ganske snart å miste en kobberfarget lillaurensluk, men heldigvis har jeg dobbelt opp av de beste slukene. Det er noen grunne partier man skal se opp for ikke langt fra land ved dette neset. Jeg er borti fisk, og flere napp indikerer at jeg nok ikke ville sultet her. Likevel pakker jeg sammen og fortsetter på T-stien som jeg krysset for å komme ned til vannet her. Jeg må videre mot Holmasjøen og nå kan jeg nemlig følge en av hovedinnfartsårene til nasjonalparken. Denne T-merkede stien som starter på Haukeliseter går til Hellevassbu og så videre inn mot Litlos og hjertet av Hardangervidda. Jeg skal heldigvis ikke så langt i regnværet i dag, kun noen kilometer til.
Oppover i skaret nord for Mannevatn treffer jeg på tre tydelig slitne dansker. De forteller at de har kommet fra Hellevassbu i dag og nå ser de etter teltplass her oppe ved bekken. Jeg råder dem til å gå ned til vannet noen hundre meter til. Der nede gikk jeg nettopp forbi fine, flate teltplasser forteller jeg. Mye bedre enn hva de kan finne her. Jeg vinker til dem i det jeg ser dem hive sekkene på ryggen og legge i vei nedover.
Her oppe i dalen krysser jeg grensen til nasjonalparken. Den går noen hundre meter nord for Mannevatn. Snart er jeg oppe ved Holmasjøtjønn, det lille krokete vannet som ligger på høyden mellom Mannevatn og Holmasjøen. Har fått snusen i at det skal finnes pen fisk i dette tjønnet som ligger rett ved T-stien. Det blir ikke mange kastene i den sure vinden her og jeg fortsetter snart på stien videre. Jeg får ta en stopp hit på tilbakeveien sier jeg til meg selv. Nå må jeg komme meg ned til Holmasjøen å finne en teltplass der før kvelden kommer. Jeg har vinden i ryggen i det jeg ser ned på denne villmarkssjøen her inne. Det er et flott syn dette vannet der det ligger under de bratte fjellsidene til Nupsegga i vest. Vannet har navnet med rette med alle holmene og skjærene som jeg ser fra stien. Jeg tar kurs mot utoset. Der ser det på avstand ut til å være planere underlag til telt.
På stien nedover mot vannet sprekker også skylaget litt opp og blå himmel skimtes mellom skyene. Er jeg heldig kan jeg kanskje få se sola i dag før den forsvinner for kvelden. Der stien når helt ned til vannet treffer jeg et dansk par som kommer i mot fra Hellevassbu. De har fått mye fisk der kan de fortelle, men ikke noen store. Steikefisk som det går noen av på kiloen. Nå er de på hjemvei mot Haukeliseter, men de vil ta siste natta ved Mannevatn.
Ute på det store neset rett sør for utoset i Holmasjøen finner jeg en perfekt teltplass oppe på en morenehaug. Her har jeg utsikt over vannet, mot oset og T-stien som krysser over elva like nedenfor. Jeg kan også se toppen av Sandfloegga, nasjonalparkens høyeste punkt fra teltdøra. Jeg skimter så vidt varden der oppe på 1721 meter. Nå har også sola brutt skikkelig igjennom og jeg får tørket litt etter regnværet. Stanga monteres igjen og jeg forsøker litt fra neset ved teltplassen. Det er krystallklart og kaldt vann. Det kan ikke være mer enn seks, sju grader eller noe slikt i vannet her. Sikkert smeltevannet som drenerer ned fra Store Nupsfonn i vest som gir den kjølige vanntemperaturen kan jeg tenke meg.
Jeg har ingen kjenning med fisk i vannet utpå kvelden og nyter i stedet kveldssola som forsvinner i nordvest mellom Nupsegga og Sandfloegga. Det er en kjølig kveld her ved Holmasjøen, selv om vi ikke er passert midten av august ennå. Det er likevel små tegn til høst i området her. En litt høstligere fargesjattering i gresset kan jeg ane. Kaffekok i teltet gir litt varme i kroppen før soveposen inntas.
Dårlig bett i kaldværet
Det er kjølig på morgenen når jeg til slutt kikker ut. Har ligget våken i soveposen en stund og hørt etter villmarkslyder utenfor før jeg fant ut å stå opp. Det er ganske stilt, bortsett fra vinden som tar litt i teltduken. Sola som jeg så i går glimrer med sitt fravær i dag. Vinden som kommer fra sør er ikke varm i det hele tatt. Rundt ti grader viser termometeret jeg har med. Tåka henger blytungt nedover fjellsidene fra Nupsegga. Det gjelder å kle seg godt i dag.
Etter frokost følger jeg elva nedover fra utoset og nedover mot Øvre Poddevatn. Jeg fisker først i tjønnet som danner utoset i Holmasjøen like ved sommerbroa over elva, men har ingen kjenning der. Virker jo som en fin fiskeplass det tjønnet. Nedover langs elva får jeg fin utsikt opp mot Sandflofossen som faller ned med vann som stammer fra Sandflotjørna, et ganske stort vann oppe under Sandfloegga. Det ligger rett sør for toppen der oppe. Tviler vel på noe fisk der oppe egentlig med alt det smeltevann som det må inneholde. Muligens er det fisk i tjønnene like ovenfor fossen, men jeg har ingen planer om å dra dit opp på denne turen.
Nedover mot Øvre Poddevatn vider elva seg ut over dalbunnen og renner bred og grunn ned mot vannet. Jeg har hørt at både Øvre og Nedre Poddevatn skal inneholde pen ørret. Tokilos skal være tatt i et av disse vannene vet jeg med sikkerhet. Om det er mye fisk i vannene er vel en annen sak. I innoset tar jeg de første kastene med stanga fra en stein. Det er grunt her siden elva har videt seg kraftig ut idet den kommer inn i selve vannet. Det er et bredt delta, men jeg får avfisket det meste. Ett napp kjenner jeg. Vanskelig å antyde noen størrelse, men jeg er rimelig sikker på at det var fisk som var bortpå sluken.
Jeg fisker meg videre langs vestbredden mot utoset. Det er et bratt parti nærmere utoset hvor jeg må klatre litt. Det er bare å følge sauetråkket i ura her. De dyrene vet å finne fram og der de kan gå, bør jeg også klare å følge etter. Jeg blir stående å fiske en stund ved utoset, men det er ingen reaksjon fra dypet. Forsøker mye av utvalget jeg har i slukskrinet, men ørreten i vannet er tydeligvis kresen i dag.
Det er ikke mange meterne fra Øvre til Nedre Poddevatn og jeg er snart nede i innoset der. Her blåser det kraftig i mot fra sør og det er kun med litt tyngre sildesluker jeg når noe særlig ut i vannet med kastene. Jeg forsøker både stingsilda og møresilda i 18 grams tyngde. Det er ingen ørret der nede som viser noen som helst interesse for slukene mine i dag. Fjellvåkparet derimot, som nok har et reir oppe i fjellsiden over meg, de er ivrige i å fortelle meg at jeg er lite velkommen i området. På vei oppover igjen mot Øvre Poddevatn har jeg begge to hengende over meg, med de karakteristiske skrikene som gir ekko i fjellsiden.
Det blir ingen fangst oppe i Øvre Poddevatn igjen og jeg legger snart oppover mot Holmasjøen og leirplassen der. Vel oppe i teltet, blir det en innendørs lunsj og jeg får varmet kalde fingre. Det er kjølig og småsurt å oppholde seg utendørs, men jeg tilbringer likevel flere ettermiddagstimer langs neset her på østbredden av Holmasjøen med slukdenging fra land. Det vil seg ikke. Jeg skylder på det kalde været som ikke vil gi seg. Fisken skal finnes i Holmasjøen vet jeg og jeg så et pent vak i går. Ørreten i vannet her vil bare ikke ha mine sluker i dag og jeg bestemmer meg for å flytte til Mannavatn i morgen. Der hadde jeg i det minste kjenning med ørreten.
Utpå kvelden dukker det opp et par telt på andre siden av utoset. De er et par hundre meter fra meg på andre siden av elva og det er ikke naturlig å ta kontakt, så jeg lar det være. Regner med det er fotturister som har startet på Haukeliseter litt seint i dag og ikke kommet lenger enn hit på vei innover mot Hellevassbu.
Endelig middagsørret
For en morgen å våkne opp til! Sola steiker på teltet og landskapet rundt meg. En total værforandring har skjedd i løpet av natta. Holmasjøen ligger blikkstille og speiler Nupsegga. Blå himmel over fjellene rundt meg, og her og der med fine, hvite godværsskyer. Et fantastisk syn! Det er bare å komme seg ut. Frokosten inntas i solveggen på liggeunderlaget.
Det er fremdeles blikkstille på Holmasjøen i det jeg legger i vei oppover stien mot Holmasjøtjønn. Jeg vil til Mannevatn i dag og ta siste natta der, men først blir det en time med stanga i Holmasjøtjønn som også ligger blikk stille tett under Nupsegga. Fisken vaker utpå ser jeg og det er fin fisk. Jeg tipper nærmere kiloen flere av dem jeg ser. Det er en klekking på gang, eller mer en sverming. Fisken går nesten bananas ser det ut som når insektene lander på den blanke vannflaten. Det er bibio, eller russeflue ørreten er vill etter ute på vannet her nå. Jeg har insektene flygende rundt meg der jeg står og kaster sluken ut i vannet. Det er i det hele tatt fånyttes finner jeg ut snart. Ørreten er ikke interessert i metall nå med alle disse lettfangede proteinbombene som flyter rundt på vannflaten. Slukene mine blir neglisjert en etter en. Jeg angrer fryktelig på at jeg ikke tok med fluestanga på denne turen. Imitasjoner av nettopp bibio har jeg i flueboksen som ligger hjemme og jeg er sikker på at jeg ville fått fisk her med fluestanga. Den ble liggende igjen hjemme fordi værmeldingen ikke akkurat meldte dette været. Så feil kan man ta. Nå plasket pen ørret få meter fra land som nok villig hadde tatt mine bibioimitasjoner.
Litt slukøret hiver jeg sekken på ryggen og legger heller i vei nedover mot Mannevatn som også ligger blankt der nede i sørøst. Når jeg kommer ned ser jeg det samme fenomenet her. Store svermer med bibio blåser utover vannflaten med den lille brisen som har tatt til. Ørreten svømmer rundt der ute og slafser insektene i seg. Kunne trodd det var såkalte røyeflak som beitet insekter fra vannflaten, men her er det bare ørret. De er hundre prosent selektive på russeflua ørreten. Jeg forsøker alt jeg har av sluker, både store og små, svarte og lyse, fra neset i vestenden. De vil ikke ha annet enn disse svarte og røde insektene som driver ut på vannet i den svake brisen. Jeg dunker borti en og annen ørret med sluken, men det er også alt jeg har kjenning med fisken. Det vil seg ikke og det ser mørkt ut med tanke på en ørretmiddag på denne turen.
I fiskevesten finner jeg kanskje løsningen. I den ene, lille lommen på brystet, har jeg en kastedupp, en grønn fluedupp i tre, som man kan bruke til fluefiske med haspelstang. I en liten filmboks i samme lomme ligger også kanskje valget mellom frysetørket middag eller ørretfileter. Her har jeg nemlig et lite utvalg våtfluer. I en fei får jeg ordnet til oppheng til kasteduppen og laget et par opphengsløkker til fluer. Valget faller lett på den svarte og røde Zuluen. I tillegg også en Peter Ross. Fargene er i allefall ganske like russeflua. Jeg fisker med kasteduppen i enden og det går faktisk ikke mange kastene før det er fisk på den ene flua. Ørreten sitter tydelig godt og gir en fin, liten fight fra neset. En familie som har satt seg ned på neset bortenfor meg får underholdning på dagsturen sin. Jeg smiler nesten triumferende i det jeg får ørreten i håven og løfter den på land. Skal si det var på tide! En flott ørret på 600 gram redder middagen min på denne turen.
Jeg nyter ørretmiddagen utenfor teltet på ettermiddagen i solveggen. På en liten gresslette akkurat der elva fra Mannavasstjønn kommer inn i Mannavatn er det fine teltplasser og her fant jeg lett plass til mitt. Utpå ettermiddagen tar brisen seg opp og insektsvermingen ser ut å gi seg. Det er ennå en og annen bibio i lufta ser jeg, men de store mengdene som var i formiddag er borte. Det er ikke like mange vak på vannet ser jeg nå. Kanskje vil de ha sluk nå?
På neset litt øst for innoset, tar jeg i land flere pene ørreter utover kvelden. Den største tipper jeg er rundt 7 hekto stor, og feit i formen. Ørretene tar på en 12 gram svart lillaure-sluk med gule flekker. Også en sluk hvor jeg har lakkert den ene siden helt svart gir fangst. Tydelig en god kombinasjon i dette vannet. Alle ørretene får friheten tilbake. Jeg er fremdeles mett etter fiskemiddagen tidligere og trenger strengt tatt ikke mer. Jeg har i hvert fall fått bekreftet at her i Mannevatn er det pen matfisk å få. Det er sikkert.
Vekkerklokkene ringer meg våken i det sola har begynt oppvarmingen av teltet. Det er sauene utenfor som styrer vekkingen i dag. Teltet står på et godt beite skjønner jeg og sauene beiter seg forbi like utenfor. Hver gang søya beveger seg ringer klokka hun har rundt halsen. De løper litt lenger unna de tre sauene når de ser det trøtte trynet mitt i teltdøra da jeg kikker ut. Frokosten tar jeg i solveggen i dag også. Et fantastisk vær igjen. Mannevatn speiler morgenhimmelen i det jeg legger oppover stien i retning Ulevå i nitiden. Jeg er fast bestemt på at tilbake til Mannevatn skal jeg. Her finnes fin fjellørret.
Tekst/foto:
Bjarne Heyerdahl Sætrang
www.bjarnesturblogg.no
