En fluefisker opplever sjelden en dag hvor absolutt alt klaffer. Jakten på den perfekte fisketur kan være både lang og slitsom. Likevel finnes det et enda verre scenario; at dagen det klaffer er en av dine første turer med fluestang.
I 2015 var jeg femten år gammel, og hadde allerede klart å etablere et slags hatforhold til de som fisker med haspel. Over vinteren hadde jeg slukt til meg alt som var av fluefiske-ideologier gjennom utallige timer med Rolf Nylinder og Lars Lenth. Jeg hadde blitt et nytt menneske, et menneske som mente at fluefiske var den eneste riktige veien, alt uten å ha noen gang tatt i en fluestang.
De timene jeg før hadde tilbragt på isen på vinteren ble nå brukt på å binde fluer, og når de første bitene med is hadde begynt å slippe, var det ingen tvil om hvor jeg skulle. Jeg dro med min far opp til et skogstjern, hvor det i en liten bukt var isfritt. Jeg knyttet på en av mine egenkonstruerte fluer og begynte å kaste. Eller hive, alt ettersom. Det var på ingen måte noe grasiøst over fluekastene, men det var vilje.
Jeg fikk så klart ikke noe fisk. Jeg tror ørreten hadde mye annet å tenkte på enn å sette fart mot en svart ulldott flytende utenfor iskanten. ”Det er bare å vende seg til det,” sa faren min da. Han var ikke akkurat uerfaren når det kom til fluefiske, men i min nye flue-sentrerte ideologi hadde jeg mistet respekten for alt-mulig fiskerne. ”Det er slik fluefiske er,” sa han. Jeg fnøs av det. Jeg hadde sett hvordan det ble gjort på film, og jeg visste at storørreten ventet på meg, et eller annet sted.
Likevel fikk nok selvtilliten min en liten knekk. Jeg hold ikke i en fluestang før til sommeren igjen, hvor min bestemor forsikret meg om at sjøørreten ventet nede ved elva. ”Der er den,” hvisket hun og pekte ned mot elvekanten. Det var ingenting der. Ikke et vak, og nesten ikke strøm. Det virket så dødt som graven. Det var den kvelden jeg forstod at man aldri skal undervurdere en bestemors kunnskap.
For jeg kastet ut, og det sa pang, og på under et minutt hadde jeg dratt på land min første ørret. (Jeg tok livet av den, Catch & Release-ideologien fikk ikke fotfeste før året etterpå). Det skulle ta tre måneder før jeg fikk fisk på flue igjen, på en tur jeg aldri kommer til å glemme, eller gjenoppleve.
Harr Paradis
Høsten 2015 skulle vise seg å være skjebnesvanger for min fluefiske-karriere. Jeg hadde fått fri fra skolen, slik at min far Tor Arne, min bror Daniel, og fiskekompis Atle skulle komme oss til Koppang så fort som overhode mulig. Det var om å gjøre å få så mye ut av helgen som det ville la seg gjøre. Vi var dog ikke på plass ved campingen før etter at mørket hadde tatt plass, og måtte derfor vente til dagen etterpå.
Det startet ekstremt tregt. Og da mener jeg ekstremt tregt. Fasit etter fem timer var to fisk fordelt på fire menn, og ingen av dem var blitt tatt av meg. Man har virkelig truffet veggen når man sovner på en strand av rullesteiner. ”Vi får vell flytte på oss,” sukket Tor Arne. Ikke visste han hvilke paradis som ventet. Noen ganger er faktisk gresset grønnere på den andre siden, om ikke bare i noen få øyeblikk.
Solen sto midt på himmelen, som regel ikke et godt tegn når man er på jakt etter fisk med flue. Det var varmt til høst å være, egentlig varmt til sommer og være også. Elva var blitt farget blå av himmelen, og fuglene kvitret stille og rolig i trærne rundt oss. Vinden kom sigende fra nord, men den var på ingen måte voldsom. Vi stilte oss opp ved siden av hverandre, en etter en, med fluestang og håp. Paradisets dører sto på gløtt, alt vi måtte gjøre var å dytte på de.
Daniel fikk fisk først. En vakker harr på halv-kiloen. Tor Arne lo, før den satt hos han også. Enda en harr, den også opp mot en halv kilo. Også fikk Atle fisk, også den var det fin størrelse på. Også fikk Daniel en til. Og en til. Og Tor Arne fikk en, og Atle fikk en. Og midt oppe i det hele kastet jeg febrilsk til høyere og til venstre og rett fram og rett bak og pustet tungt og tørket svetten av pannen og så meg til venstre og stirret inn i øynene til min far og ba til gud om frelse. Og frelsen kom, i form av en Klinghammer #16. Akkurat slik som jeg hadde sett på FrontSideFly åtte måneder tidligere.
Jafs, sa det. Og en harr kom opp fra dypet og slukte fluen min. Jeg gjorde tilslag, et forferdelig tilslag, men det var nok. Og når jeg fikk håvet den inn og sluppet den ut igjen visste jeg at min tid var kommet. I dag var dagen hvor alt skulle bli slik jeg hadde sett det for meg. Og sannelig ble også slik.
Fordelt på to dager, ved et elvestryk bortgjemt bak en bondegård, fikk jeg vite hvordan det føltes å være en fluefisker på akkurat riktig sted til akkurat riktig tid. Jakten som kan drive menn vanvidd, og dens bytte, var blitt levert til meg alt for tidlig. Ikke visste jeg da hvordan tidenes fisketur ville ødelegge meg. Fordelt på to dager, ved en kulp skjult av høyreiste eiketrær, fikk vi fire til sammen nærmere 200 harr, og halvparten store nok til å være personlige rekorder.
Jeg har aldri fått så mye fisk noen gang, og vil nok aldri få det igjen. Jeg har aldri fått så stor harr noen gang, og vil nok aldri få det igjen. Det har gått tre år, og jeg fikk mer fisk på de to dagene, enn det jeg har fått gjennom 3 årsverk med fisketurer. Jeg ble, rett og slett, ødelagt av magien som fikk meg til å ta opp fluestang i første omgang. Og alt jeg kan gjøre, er å gjenoppleve den fisketuren, i hodet mitt, og lyve litt om det, fra en tid til en annen.
