Hjem FiskeFluefiske Langtur i Østmarka 22.04.2017

Langtur i Østmarka 22.04.2017

Av Daniel

Jeg har en kollega som er en ivrig turgåer. Han har snakket om et par vann i Østmarka han mente måtte være fine for meg å fiske i, og etter turen i Nordmarka forrige helg så var jeg klar for å se vakende ørret i vann uten islokk. Ferden skulle bringe oss til Steinsjøen. Det er mye kortere å gå fra enebakksiden, men siden Jan-Erik er ute for turens skyld var det på Losby vi startet. Han skulle sove i telt, mens jeg skulle bare på dagstur.

Helene Harepus trenger protese

Vi møttes på utfartsparkeringen ved Losby klokken 11:00. Det var mye vind og ganske kjølig i luften. Etter en seig motbakke opp til Halsjøen var det ikke så kjølig lenger. Vi tusla videre igjennom skogen og endte på en grusvei vi skulle følge et stykke. Etter en stund så jeg noe pelsaktig som stakk opp midt i veien. Jeg sparket litt borti det og det viste seg å være et bein. Jeg tenkte først hare, men etter å ha sett litt nærmere på det var jeg redd det kunne være fra en hund. Etter å ha vist bilder til en kompis som nok har en del mere peiling enn meg ble jeg betrygget med at det er nok et harebein ja.

Da vi kom til der flyktningeruta går var det inn i skogen igjen, noe som er å foretrekke. Hvis jeg vil gå på grusvei kan jeg jo gå langs Akerselva. Langt om lenge og lenger enn langt informerte Jan-Erik om at det lå et vann nede til venstre. Det var Svartkulp. Jeg begynte å bli seriøst fiskesjuk, så jeg raste igjennom skogen med bikkja etter meg.

Svartkulp

Det blåste en del, men det var stille i nordenden i mellom kastene. Vi satte oss ned og speidet etter vak. Ikke noe. Det var heller ikke så lett å komme til på mesteparten av vannet og jeg gadd ikke å skifte til vadebukser for noen få kast. Så da var det bare å karre seg opp til stien igjen. Neste vann var Vælsputten. Den lå det fortsatt et islag på. Få minutter etter dukket Vardåsputten opp. Jeg var litt hypp på å stoppe her, men fant ut at det er bedre å gå tilbake om det ikke er noe aktivitet i Steinsjøen som lå få minutter videre inn i skogen.

Da vi kom frem til Steinsjøen var det noen som hadde satt opp camp og slengt ut duppene sine ved den beste teltplassen. Jan-Erik ble litt skuffa. Vi satte oss litt lenger bort for å få oss en leskende øl og et rundstykke/neve nøtter. Det blåste fortsatt rimelig bra, og jeg kunne ikke se noe vak. Jeg hadde som vanlig med meg et utvalg stenger og sneller og valgte #5 stanga, en Streamstix Seatrotuseeker med Eikre Evolo flyt. Bandt på en liten klinkhammer som har en liten ring i rumpa hvor jeg festet en liten buzzer med 30 cm 7x fluorcarbon tippet. Uten noen håp tok jeg noen kast. Ikke noe. Vi bestemte oss for å gå opp til Kløftetjern. For å komme dit måtte vi om Vardåsputten igjen. Det var en koselig liten dam. Den minnet meg om det “hemmelige” vannet mitt i Nordmarka og jeg måtte prøve noen kast. Dette vannet lå nok litt bedre til vindmessig, for det var ganske stille. Men det var like dødt her. Etter noen kast gikk vi videre. Da vi var på andre siden så jeg et ganske bra vak helt i vannkanten bak noen kvister fra et gammelt dødt tre som lå halvveis begravd i myra. Høy på livet og med vakfeber tenkte jeg at den greier jeg å kaste på. To blindkast så var buzzeren borte og tørrflua satt i treet. Vi gikk videre.

Vardåsputten

Da vi kom opp til Kløftetjern fant vi en fin benk. Vi satte oss ned og tok den siste ølen. Det var folk og et telt ute på odden, så Jan-Erik begynte å snakke om å bli med tilbake til Svartkulp for å slå opp teltet der. Jeg syntes det hørtes ut som en strålende idé, så slapp jeg å gå hele veien hjem alene. Jeg tok noen kast. Byttet snelle med intermediateline på. Satte på en Sort Wooly Bugger med rødt hode. Prøvde å twiste en montana nymfe. Strippa en olivengrønn og rød Zonker (tror jeg) men det var helt dødt.

Jan-Erik fyra opp jetboilen så vi kunne få i oss en kaffe og en porsjon Real Turmat. Når middagen var fortært følte jeg at det var på tide å prøve Vardåsputten igjen. Jeg hadde litt trua på den. Men etter få kast ga jeg opp. Det var på tide å sette kursen hjemover. Med våte sko etter all traskinga i myra var det bare å marsjere avgårde. Da vi kom til Svartkulp satte vi oss oppi åsen hvor det fremdeles var litt sol for å ta en kopp kaffe og skifte til tørre sokker. Vi ble sittende å prate litt  før jeg måtte komme meg videre for ikke å strande i mørket før jeg kom til bilen. Jeg ønsket Jan-Erik en god natt. Han ønsket meg en god tur hjem.

Hugo begynte å bli sliten

Det tok en time og 34 minutter å komme til parkeringsplassen. Da hadde jeg gått 31720 skritt og ca 2,5 mil. Hvor mye av det var i veldig ulendt terreng. Det var i overkant langt for en vinterslapp kropp. Jeg var utslitt. Det var tydeligvis Hugo også.

 

Bevismateriale

Det var en fin tur for turen sin skyld, noe som var hovedpoenget, men neste gang går jeg nok fra Enebakksiden.

 

_-bård-_

 

 

Du vil kanskje like dette også

1 kommentar

Bingsfoss 23.04.2017 - Fiskeavisen.no 27. april 2017 - 12:06

[…] gårsdagens langtur i Østmarka var jeg ganske stiv i kroppen og hadde vannblemmer under begge føttene. Det passet derfor godt med […]

Kommentarer er stengt.

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy