Da Ludvig Liberg skulle skrive tale på skolen, valgte han det som betyr mest for ham: laksefisket.
Andreårseleven ved Sportsfiskelandslinja på Grong videregående skole kom ikke videre i talekonkurransen. Men læreren mente budskapet fortjente et større publikum.
«Hva hadde du gjort hvis du ble tatt fra din livsinteresse?»
Slik begynner talen til Ludvig Liberg.
Han går andre året på Sportsfiskelandslinja ved Grong videregående skole, og livsinteressen han snakker om er ikke vanskelig å gjette.
Laksefiske.
Nylig fikk Ludvig anledning til å delta i «Ta ordet» på skolen. Da han skulle velge tema for talen, valgte han det han selv beskriver som det som interesserer ham aller mest.
Villaksen og framtiden til laksefisket.
Læreren ba ham sende talen videre
Ludvig kom ikke videre fra klassen sin i konkurransen.
Dermed kunne historien egentlig ha sluttet der.
Men etterpå tok læreren hans, Tom Roger Bråteng, en prat med ham. Bråteng mente Ludvig hadde skrevet om noe som var viktig å få fram, og oppfordret ham til å sende talen til Fiskeavisen.
Det gjorde han.
«Jeg tenkte kjør, har ikke noe å tape», skrev Ludvig i e-posten til oss.
Vi er glade for at han gjorde det.
For dette er ikke en tale skrevet av en politiker, forsker eller en som har jobbet med villaksforvaltning i flere tiår.
Den er skrevet av en ung sportsfisker som er redd for at noe han er svært glad i, skal forsvinne.
Og kanskje er nettopp derfor ordene verdt å lese.
«Hvor lenge skal villaksen vente?»
Ludvig skriver om oppdrett, lakselus, rømt oppdrettslaks og bærekraft. Han stiller kritiske spørsmål og har klare meninger om hva han mener bør gjøres.
Men gjennom hele talen ligger det noe mer personlig under.
Han vil kunne fortsette å fiske laks.
Og han vil at generasjonene som kommer etter ham, skal få den samme muligheten.
Her er talen hans:
Hva hadde du gjort hvis du ble tatt fra din livsinteresse?
Hva hadde du gjort hvis du ble tatt fra din livsinteresse?
Jeg vet faktisk ikke.
Men det jeg vet, er at min livsinteresse, laksefiske, holder på å dø ut.
Villaksen er rødlistet, og noe må gjøres for at min generasjon, og de som kommer etter oss, skal ha muligheten til å oppleve og bevare denne kulturen.
På Stortingets, regjeringens og Miljødirektoratets nettsider kan vi lese at Norge har forpliktet seg til å ta vare på villaksen.
Norge er part i en internasjonal konvensjon om bevaring av laks i Nord-Atlanteren, gjennom NASCO.
Men er det egentlig det vi gjør?
Nei.
Vi øker oppdrettsnæringen, skaper problemer for villaksen, tukler med naturen og risikerer å ta fra meg, og mange andre, en stor interesse.
Hva lærer vi på skolen?
Bærekraft.
Vi lærer at vi skal ta vare på naturen slik at også framtidige generasjoner kan ha glede av den.
Men er dette bærekraft?
Jeg mener det er det motsatte.
Jeg mener det er miljøkriminalitet.
Villaksen er rødlistet som nær truet. Mengden laks som kommer tilbake til Norge fra havet, er mer enn halvert siden 1980-tallet.
Det betyr at vi har et ansvar.
Et stort ansvar.
For samtidig som villaksen sliter, fortsetter vi å legge til rette for vekst i oppdrettsnæringen.
Og jeg sier ikke at oppdrettsnæringen er ond.
Jeg forstår hvorfor vi har oppdrett. Det skaper arbeidsplasser, mat og enorme verdier for Norge.
Men problemet oppstår når vi snakker om vekst før vi har løst problemer.
Lakselus skader villaksen, og rømt oppdrettslaks kan blande seg med villaks og påvirke bestandene våre.
Nå tenker kanskje noen: Men oppdrettsnæringen utvikler jo nye løsninger. Teknologien blir bedre. Hvorfor kan vi ikke bare vente?
Og det er et godt spørsmål.
Jeg mener ikke at vi skal stoppe all utvikling.
Jeg mener heller ikke at oppdrettsnæringen skal forsvinne.
Men:
Hvor lenge skal villaksen vente?
For villaksen kan ikke vente på at vi en dag skal finne ut av problemet.
Hvis vi vet at noe skader villaksen, mener jeg at vi har et ansvar for å gjøre noe med det nå – ikke først når det er for sent.
Og det er her jeg mener vi må snu rekkefølgen.
For løsningene finnes.
Lukkede og semilukkede merder kan redusere kontakten mellom oppdrettsfisk, lakselus og miljøet rundt ekstremt, og det verste av alt: De står allerede klare og venter på tillatelse.
Men da må vi tørre å stille krav.
Ikke først vekst, så løsninger.
Men først løsninger, så vekst.
Hvis en bedrift klarer å produsere uten å skade villaksen, skal den få mulighet til å vokse.
Hvis den ikke klarer det, bør ikke vi andre måtte betale prisen.
For hva er egentlig viktigst?
At vi produserer litt mer laks i dag?
Eller at vi sørger for at det fortsatt finnes villaks i norske elver om 50 år?
For dette handler ikke bare om meg og hobbyen min.
Det handler om hva slags natur vi vil overlate til dem som kommer etter oss.
Jeg vil ikke at framtidens barn skal stå ved en elv og høre historiene våre om da det fantes villaks her.
Jeg vil ta dem med til elva.
Jeg vil vise dem villaksen.
Jeg vil at de skal få kjenne den samme spenningen som jeg gjør.
Så hva hadde du gjort hvis du ble tatt fra din livsinteresse?
Jeg vet fortsatt ikke hva jeg hadde gjort.
Men jeg vet hva jeg kan gjøre nå.
Jeg kan ta ordet.
Og jeg håper dere gjør det samme.
Ludvig Liberg
2. klasse, Sportsfiskelandslinja ved Grong videregående skole
En ung fiskerstemme det er verdt å lytte til
Ludvig vant ikke klassekonkurransen. Men kanskje er ikke det det viktigste med denne historien.
Han valgte å bruke stemmen sin på det han bryr seg aller mest om. Det er lett å snakke om framtiden til villaksen som noe som handler om bestandsrapporter, reguleringer og politikk. For Ludvig er det langt enklere. Han ønsker å stå ved en lakseelv også i framtiden.
Og en dag ønsker han å kunne ta med seg neste generasjon dit. Ikke for å fortelle hvordan laksefisket en gang var.
Men for å vise dem det.
