Så var sesongen i gang med ett brak, isfiske er ikke helt min greie selv om isen var vår aller beste venn på denne turen.
TEKST OG FOTO: Petter Sandberg
I ett 350 meter langt hull i isen, ble denne torpedoen trigget av en customlakket Dirty Harry stingsild med skikkelige pervo fargekombinasjoner. Lakkerer er ingen ringere enn Morten Heitmann fra Team Discover Sport sitt råfiskarlag.
Å lande pen ørret er den beste rusen jeg kjenner til, det er i min kropp forbundet med brusende følelse langt inn i sjela og en intens følelse av å lykkes det man har visjonert gjennom en lang vinter. En mørketid som har vært lengre og vanskeligere enn noen gang. Pappa var alltid den aller første til å få se bilde av en trofe-ørret, alltid og uten unntak. Om jeg så var 100km fra bilen og uten dekning, ville jeg gå opp på en fjelltopp for å finne dekning og sende ett bilde.
Denne helga var noe helt spesielt, jeg hadde tenkt på den siden jeg pakket ned utstyret i Dividalen laaaangt på overtid ifjor.
Kalenderen for 2021 var allerede på vei til å bli fullbooket før jeg var kommet hjem.
På årets første tur ble vi overøst med ørretfestivitas fra alle kanter fra første innsveiv. Morten lander 4 ørreter på 6 kast, der samtlige var over 1000gram, og den største 1500gram. Jeg gjør ikke annet enn å bistå med håven og juble sammen med han…
Som følelsespersonen man er, ble jeg nødt til å ta ett kne og gråte litt når jeg fikk landet min første for sesongen. Den var 1600gram, og ett flott eksemplar. De neste ble mellom 1100gram og 1500gram. Vi opplever det alle ørretfiskere drømmer om, og som vi selv har drømt om gjennom vinteren.
Vi fisker så lenge vi klarer, det er iskaldt der vi står med vadere, crocs og truger, på ett massivt isflak som strekker seg ut i vannet vi besøker. Du vet at aktiviteten man bedriver er sær når du kan skilte denne utstyrskoden.
Morten låner meg sin customlakkede Dirty Harry, den har ørreten helt klart vist interesse for på denne turen, og er verd å stole på videre.
Jeg sender den så langt avgårde min 11 fots Milo klarer, sveiver inn på sedvanlig spedalsk vis. Vi som fisker med stingsilda i fjellet har en oppgave, få liv i stingsilda og trigge ørreten. Stor fisk spiser liten fisk, ett ganske enkelt og naturlig prinsipp. Ofte mer komplisert enn man skulle tro.
Den kommer en torpedo inn fra høyre når sluken er på vei ut av vannet for ett nytt kast, den går rett på i ren irritasjon. Det utspinner seg en umiddelbar dramatikk, i form av vannsprut som kan minne om ett barn som bader. Min føeste reaksjon er å justere bremsen, og så bare la den kjøre. Her holder vi på i noen minutter, pumpa går og jeg kjenner at fisken er av høvelig karakter og fjernanslaget er i alle fall 2000gram.
Landinga går greit. Det er en trygghet å ha drevne karer sammen med seg, når trofefisk skal sikres. Det er litt ekstra press, jubelen er til å ta og føle på. Jeg gråter litt til for jeg ønsker jo at pappa skal få se dette. Det vet jeg jo egentlig at han gjør, han vil for alltid være med meg på ørretjakt.
Vekta på denne fine fisken stoppet på 2100 gram.
❤️ Takk pappa, denne var som alltid til deg ❤️
For flere flotte bilder sjekk ut Petter på Instagram
