Av Ole martin Gilbu - Fiskejegeren.comÅrets tur til Nærøydalselven ble ganske sen i år, og ventetiden som allerede startet da jeg dro etter siste turen som jeg hadde der i starten av august i fjor, har vært så drøy. Det å reise opp til Nærøydalen og komme til den faste hytta på Gudvangen camping er så deilig.
Årets tur skulle vise seg å bli en tur vi sent vil glemme. Det skjedde nemlig noe svært dramatisk midt under fisket vårt, noe som jeg vil skrive om litt i dette innlegget.
(Saken forsetter under bildet)
Foto: Utsikt fra Gudvangen camping
NÆRØYDALSELVA 2016
Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg har truffet «drømmeforhold» nesten hver gang jeg besøker Nærøydalselva ,og det eventyrlige fisket jeg har hatt her med tiden baserer seg mye på nettopp perfekte forhold i elven og særlig på dette valdet jeg fisker som ligger nederst i elven.
Denne gangen kom vi frem til en klar og liten elv med litt høyere vanntemperatur. Med vi så kan jeg nevne Roar Gilbu og Jan Eide. Simone ( frua mi ) og begge ungene var også med.
(Saken forsetter under bildet)
Foto: Utsikt fra hytta , Gudvangen camping
Første fiskedøgnet bar preg av liten vannføring og vannet var ekstremt klart, noe det blir i denne elven på mindre vann. Solen skinte i tillegg så man kan si at det ikke akkuratt var optimale forhold, men alltid muligheter. Man mmå bare velge riktig utstyr og være litt lur/tålmodig. For min del ved slike forhold i denne elven, så liker jeg å holde meg litt unna fiskeplassene og heller fiske fra skumringen og mørket. I hvert fall vente til solen er borte. Lett å «drepe» fisket i disse hølene her på lite vann. Gjelder å snikfiske litt og da særlig på sjøørretene.
Foto: Leo speider etter laks og sjøørret i Støa
Også stripefiske i strykene kan være bra ved slike forhold
Guttungen Leo speider etter fisk.
Det er i denne hølen som heter «Støa» som man ofte kan se fisken. Ekstra moro når man ser laks og sjøørret kommer opp å henter flua her, noe man aldri går lei av.
Denne gangen var det lite fisk å se. Har vel aldri skjedd før at jeg ikke har sett fisk der, men på lite vann så trekker fisken gjerne opp nærmere fossen og står under hvitvannet. Slipper seg gjerne litt mer tilbake i mørket, men har alltid sett fisk her på lite vann.
Jeg hadde rigget opp enhåndsstengene med nye klumpsystemene til Mikael Blomberg MKB Design. 2 stk belly ( en flyt + en Intermediate ) og 3 utskiftbare fronter er hva man får når man bestiller disse og fiskegleden med dette oppsettet til stengene mine er bare helt toppers.
Kan ikke si det var så mye liv på det lille vannet selv om vi brukte all vår erfaring, men Jan fikk plutselig et drag i flua. Han la ut flua på nytt og sekunder senere skjer det noe. Endelig litt liv og forstår fort at det er en fin sjøørret som har tatt den lille micro sunrayen. Jan så ut til å storkose seg mens jeg fikk festet moroa på film.
En flott sjøørret som vi estimerte til underkant av 2 kg og på fiskespråket da så blir den fort en 2kgs + i løpet av kvelden i fiskebua. Jan var i hvert fall strålende fornøyd med å se at det faktisk går ann å lure dem på lite vann selv om han var veldig skeptisk til det.
Så er vi kommet til dagen da mye skulle forandre seg og for min del noe som skremte meg mye.
Utpå ettermiddagen tirsdagen 26 juli sto jeg å filmet meg selv fiske over Nyhølen da jeg hører det slepper seg et steinras bak meg. Ikke så skvetten av det ettersom jeg har opplevd det flere ganger opp med årene her i dalen, men det som skremte meg var at det raste på en plass som faren min har fortalt de 3 siste årene at det vil i nær fremtid gå et stort ras. Vi går ofte turer langs elven når vi er her og jeg husker hver gang han fortalte det.
Først tenkte jeg, jaja det var jo litt av et ras og lo litt inni meg, men bestemte meg å ringe faren min og fortelle det. Han kunne fortelle at han hadde hørt det og allerede tatt kikkerten for å se på fjellsiden. Han sier så at dette bare er starten.
5 minutter senere kommer ras nr2 og denne gangen slipper det seg store steiner nedover. Jeg og Jan står fortsatt ved elven å ser på. Jeg ser at små stein spruter ned på veien og biler som bremser opp. Jeg bestemmer meg da for å løpe opp til veien for å se.
Oppe på veien har allerede faren min kommet sammen med Johnny som er driver av Gudvangen camping som vi bor og fisker under. Roar begynner umiddelbart å stoppe trafikken for han roper at det straks vil smelle oppi fjellsiden. Johnny og jeg står ved dette tidspunktet rett nedenfor slagfeltet av de største steinene.
Bildet over viser Johnny og all småsteinen på veien etter ras nr2. Borte ved køen faren min har stoppet så kommer det en utenlandsk trailer å legger seg ut i motsatt kjørefelt og skal kjøre forbi køen som Roar har stoppet. Johnny og Roar prøver å stoppe han, men han bare kjører sakte fremover. Så skjer det. Det blir en stillhet før det bare smeller til og hele fjellsiden i en høyde mellom 600 – 800 meters høyde rett ovenfor oss løsner. Roar og Johnny river opp døren på lastebilen og får han til å rygge. Først nekter han, men så ser han raset langt der oppe komme og en enorm røyksky. Da får han fart på seg og begynner å rygge.
Så kommer det 3 biler + en vogntog fra andre siden og dem befinner seg ved dette tidspunktet på et punkt der den sikre død står ovenfor dem. Johhny og jeg skriker og vinker på dem alt vi kan for å få dem til å akselerere og komme seg forbi. Steiene lander bak den lastebilen som nå var sist ettersom bilen han gasset på forbi i siste sekund og da hører jeg faren min rope , LØP MARTIN , LØP og da ser jeg raset komme mot meg. Jeg løper alt jeg kan, Johnny er bak meg og han løper alt han kan og når jeg føler jeg hadde løpt langt nok begynner jeg å filme hendelsen og man ser raset begynner å komme i retning der vi stoppet, men heldigvis løp vi fra det verste. Man kan se Johnny snu seg og man ser da en kjempe stein som er i retning han, men som faller ned i en dyp grøft. Man ser også bilen til faren min stå litt lenger opp, men et stykke fra raset som vi løpte fra.
Filmen kan man se her Ras Gudvangen
Bilen min som ble sperret inne på gamleveien, der vi parkerer når vi fisker ble truffet ev små stein. 2 meter bak bilen min hadde det rullet forbi en stein større enn bilen som hadde brøytet seg gjennom autovernet, skogen og laget et svært krater. Nede ved elven der vi fisker lå det store steiner som har flydd fra raset og landet.
En uvirkelig hendelse og det som setter mest inntrykk er dem folka som kom like etter raset og takket for hva vi gjorde. Særlig jobben Johnny og Roar gjorde var forskjell på liv og død. Her hadde det gått liv tapt på et tragisk vis hadde det ikke vært for deres innsats. Dem fikk blomster av ordføreren i Aurland, men dem syntes det ikke var noe å få blomster eller skryt for.
Etter dette ble vi sperret ute fra elven et par dager frem til siste natten vi hadde der oppe. Da fikk vi lov å komme til fra kl 22 på kvelden og frem til kl 07 på morgenen. Jan og jeg traff rimelig bra, ettersom vannet hadde steget mye og gikk over en stein på Støa som vi kaller «haifinne» steinen. Ved slik vannføring betyr det at laksen trekker seg over mot land på vår side og nedover mot brekket.
Jan brukte ikke mange kastene før en flott 98cm laks tok flua hans. En ganske så morsom kamp der Roar og Johnny var publikum mens jeg fikk hjulpet Jan med den inn til land.
Foto: 98 cm blank Nærøydalslaks. Jan Eide er fiskeren
Så en time senere skulle jeg få lov å ha det litt gøy. Jeg trodde først jeg skulle blanke i Nærøydalselva på denne turen, men det viste seg som alltid at jeg får stor fisk her. Jeg la flua litt lenger ned mot brekket en 3-4 ganger før det kommer et rolig tak, løkka
glir roligt ut av hånden og strammer seg bare helt nydeligt. Får en deilig følelse da jeg føler fort at dette er en stor fisk. Jeg kjører beinhardt som jeg alltid gjør og 2 ganger nektet jeg den ned utfor strykene. Var sikker på at noe skulle ryke den ene gangen den ville utfor. Etterhvert på det mørkeste i natten uten lommelykt får jeg den inn til land. En grise deilig holaks som jeg får målt til 103 cm. Altså en flott laks som fortsetter ferden oppover elven til en enorm glede for meg. Fikk tatt et kjapt bilde og gikk rett opp på benken å bare satte i gang med å nyte nok et fantastisk Nærøydalsøyeblikk.
Like etter jeg begynte å fiske igjen og la flua helt bak på renna før brekket så tar det bare helt brutalt. Helt syk fight og får den egentlig ganske kjapt inn mot land. Jeg vet den har fullt opp med krefter ennå, men prøver å ta tak i den og ser da at det er en svær sjøørret. Tippet den fort til å være 6-7 kg, i hvert fall ikke under 5kg. Stangen setter seg oppi noen greiner som henger ut og jeg sklir på en stein og faller langflat uti elva. Heldigvis er det et rolig parti der jeg prøvde å ta inn fisken så jeg fikk krabbet meg inn, men da var fisken borte. En nydelig Nærøydal sjøørret som absolutt ikke ville hilse på.
Foto: Øyeblikkene langs elven er magiske
Så siste natten ble det noen nye fine øyeblikk å ta med seg i sekken fylt opp med opplevelser fra denne elven. Det er ikke så lett å si hva enn føler etter denne turen etter det som hendte her oppe, men følelsen jeg har av å være i denne dalen er like sterk som alltid. Man kan ikke gå å være redd for ras på plasser som Vestlandet med den naturen som er der, men man kan alltid være litt føre var og være litt oppmerksom.
Nå er det litt jobb fremover, men jeg reiser en ny tur oppover i august og vil da også filme ferdig til årets Nærøydalsfilm. Jeg tror den blir helt rå med tanke på klipp jeg har fått til nå. Gleder meg uansett mye til å vise den frem til høsten.
Foto: Kuene til Sigmund hilser på
