Det var langhelg og den nye soveposen og ryggsekken hadde ligget alt for lenge i boden. Sunniva var klar og bikkjene var som alltid klare. Etter en lang prosess med sisteliteninnkjøp og pakking kom vi oss endelig avgårde. Jeg hadde fått tips om et par vann i Rælingsmarka. Vi kjørte opp til Myrdammen for å starte turen derfra.
Da vi kom ut av bilen møtte vi en hyggelig fyr som viste seg å tilhøre Rælingen Jeger og Fiskeforening. Han kunne fortelle at det var nylig satt ut 200? Treårige ørret i Myrdammen, men det var jo mest for at ungene kunne ha det moro med å få fisk. Jeg kjente noen rykninger i kastearmen, men tror jeg greide å skjule det godt. Han anbefalte oss å holde bikkjene i umiddelbar nærhet med tanke på ulven i området. Jeg følte at jeg plutselig var plassert midt i skuddlinjen i ulvedebatten. Men det var ikke dumt med vennlige advarsler. Jeg kjøpte sesongkort for rælingsmarka til meg selv og dagskort til Sunniva, takket for tips og satt kursen inn i skogen med kort line på bikkjene og kniv i beltet.
Den hyggelige skogvokterfyren hadde forklart oss hvor vi skulle gå, men det var like etter at han hadde vist meg bilde av de nyutsatte treåringene. Jeg hadde derfor litt problemer med å fokusere på resten av det han sa, og det ble litt lok før vi fant stien. Men etter litt frem og tilbake fant vi riktig vei. Rett opp i skogen. Jeg fant fort ut at jeg burde brukt litt tid på å justere den nye sekken, for den hvilte så mye på hoftene at jeg mistet følelsen i beina. Og fordi Sunniva ikke skal bære så tungt ble jo min sekk desto tyngre. Heldigvis hadde vi Fia, som bar all maten til hundene i det lille kløvet sitt. Snakker om brukshund.
Det var både snø og søle i Rælingsmarka
Da vi kom til et sted stien skilte seg og det ikke var noe veiskille på kartet var det ren gjetting som førte oss til venstre. Det var feil. Vi endte opp vet et annet vann. I utgangspunktet ikke så farlig, for det var bare å gå litt langs vannet og følge skiløypa opp igjen. Men i skiløypa var det både snø og vått. Veldig vått. Og med utgåtte jaktstøvler hvor Gore-Tex flisene står til alle kanter ble jeg fort våt på bena. Nye jaktstøvler står på handlelista, rett under snelle og line til den nye #3 stanga.
Etter en seig tur igjennom kratt, myr og ur på leting etter nok en sti som denne gangen var på kartet, men ikke i skogen, kom vi endelig frem til det første vannet. Jeg slang fra meg sekken og sjanglet blodsukkerfattig og vaksulten mot det åpne vannet. Jeg registrerte noen som sto oppe på høyden og ropte. Jeg bare nikket og så ut mot vannet igjen. Og der vaket det. Med null interesse for størrelsen var det den største begivenheten på lenge.
Det vaket!
Da jeg kom tilbake til Sunniva som sto igjen ved sekken min sa hun at noen hadde ropt “Bård”. Hæ? Sa jeg. Hvem kunne jeg kjenne som var langt inne i Rælingsmarka? Da vi kom opp på høyden mellom de to vannene satt Jan-Erik og spiste middag. Jeg hadde glemt at vi hadde en løs avtale om at han skulle svinge innom om han skulle være i området. Han var i området og hadde allerede slått opp teltet sitt og varmet vann til Real Turmaten sin. Det var hyggelig. Etter et par Müslibarer hadde jeg fått opp blodsukkernivået såpass at vi fikk satt opp teltet og dratt frem provianten.
Det pleier å være ekstra godt med en øl når man har kommet seg på plass etter en strevsom tur, men jeg hadde glemt Munkholmen min hjemme. Da var det digg at Jan-Erik hadde en Aas Uten for mye i sekken og sendte en over til meg. Det smakte himmelsk.
Etter en Lammegryte til meg og Pasta Bolognese til Sunniva måtte jeg prøve et par kast. Jeg tredde på meg vadebukser og Crocs. Sistnevnte fordi jeg ikke gidder å bære på tunge vadestøvler i skogen. Crocsene sitter godt på føttene og overraskende godt på underlaget. Uansett så er det gjerne myr i skogen der jeg fisker, så jeg trenger hverken filt eller studs, men noe som beskytter neoprensokkene.
Buzzer og tørrflue
Det vaket veldig sporadisk. Jeg kastet litt, og prøvde litt forskjellige fluer uten hell før jeg gikk opp til Jan-Erik. Vi fyra opp et lite bål, og ikke lenge etter kom Sunniva som hadde tatt seg en liten cowboystrekk. Det var en hyggelig kveld rundt bålet. Da vi la oss oppdaget vi at teltet sto med utgangen nederst slik at vi måtte ligge med hodet i fotenden. Det er i og for seg ikke så nøye, men det er en tanke irriterende å ha teltduken en kvart millimeter fra nesa, og den har lett for å komme borti nevnte kroppsdel så snart Sunniva kommer borti teltveggen på sin side.
Jeg har en Jerven fjellduk som er foret som jeg pleier å ha i bunnen av teltet. Det isolerer litt ekstra og det blir varmere for Hugo å ligge på. Men jeg våknet allikevel på natten av at han lå og hakket tenner. Jeg la dunjakka mi over han og holdt rundt han en stund før han roet seg. Det gikk fint resten av natten. Fia lå i soveposen til Sunniva og holdt dem begge varme.
Da vi krøyp ut av teltet i tidraget var det is på vannskålen til bikkjene. Ikke rart Hugo hadde vært kald. Jan Erik satt oppe og spiste havregrøt og leste bok. Jeg fyra opp primusen for å få meg en kopp kaffe og frokost som besto av brødskiver med baconost stekt med masse smør i panna. Det var en sur vind, så jeg utsatte fiskingen til fordel for kaffedrikking og hyggelig samvær. Da vi satt der og hygget oss hørte vi plutselig stemmer fra lia. Det var søsteren min med familie, ihvertfall mesteparten av den. Jeg var veldig overrasket over at de hadde kommet seg ut i skogen, og ihvertfall funnet veien til der vi var. Noe vi selv ikke hadde gjort med letthet.
De hadde med primus, kaffe, pannekakerøre og pølser. Brått var det full speidersamling midt i skogen. SvogerLars stekte pannekaker, mens jeg fikk i oppgave å steke pølser. Min søster distribuerte pølser og pannekaker til Iben og Storm. Det ble en pølse eller to og en og annen pannekake på oss andre også. Selv Hugo og Fia fikk en pølse på deling.
Det var en sur kald vind, så hele speidertroppen bestemte seg for å stikke hjemover umiddelbart etter lunsjen. Vi ønsket dem god tur hjem, og stillheten la seg snart i skogen igjen. Ikke lenge etter bestemte Jan-Erik seg for å komme seg hjemover også.
Da var det på tide å dra frem fiskeutstyret igjen. Jeg fikk en SIMMS Bounty Hunter 3 Single Rod Cannon til bursdagen. Det er noe jeg har ønsket meg lenge. Det er klønete å ha to-tre stangtuber festet til sekken, og det blir fort ekstra vekt. Jeg får fort fire stenger i denne tuben. Helt topp. Jeg hadde med tre stenger: #2, #3 og #5. #2 og #3 hadde jeg med sneller med flyteline og #5 stanga hadde jeg både flyt og intermediate. Jeg har gitt #3 stanga, en gammel Streamstix Competitionstix som jeg bare såvidt har testa til Sunniva. Til den har jeg en Streamstix Troutseeker ⅔ med en Guideline presentation #3 line. Det fungerer bra. Men jeg har hørt at de gamle streamstixstengene er en tanke underklasset så jeg ville prøve med en #4 line. Siden Orvisen min i #4 er på service i USA var dette en ypperlig anledning til å sette på Loop Opti Creek snella med Guideline Presentation Evolve line i #4. I utgangspunktet ville jeg fisket med #1 eller #2 i et slikt vann, men som sagt så blåste det litt. Uansett så tror jeg ryktene om at stanga var underklasset var riktig, for med #4 lina var det helt perfekt. Jeg fikk til noen finfine kast med nydelig presentasjon. Ikke alle selvfølgelig, men jeg var storførnøyd. Jeg må nok kjøpe ny line til Sunniva.
Man kan aldri ha for mange fluer
Det var fortsatt sporadisk vaking imellom vindkastene, og jeg prøvde meg med litt forskjellige små fluer. Jeg observerte noen vak i samme område og klarte med nød og neppe å komme meg ut på en liten flytemyrøy. Jeg bestemte meg for å prøve med en liten emerger jeg har hatt hell med både i marka og på fjellet forrige sesong. Med et nær perfekt kast med en presentasjon som ville gjort lærermester Myhre stolt plasserte jeg flua nøyaktig der jeg ville ha den. Det gikk kanskje et minutt så var det en fisk som tok. Med riktig tilslag var årets første ørret på tørt et faktum. Etter en kjapp fotoseanse av den lille tassen slapp jeg den uti så den kunne spise seg større til neste år.
Ei lita flis, men årets første på tørt
Siden jeg nå visste at den tok emergerne mine ville jeg prøve med noe annet. Jeg prøvde litt forskjellig. Små grå addams parachute, forsknott, shipmans buzzer og buzzer under overflaten. Ikke noe reaksjon. Jeg satte på emergeren igjen, og da tok en fisk på første kastet. Enten så tok den ikke ordentlig, eller så gjorde jeg et dårlig tilslag, for den slapp med en gang.
Favorittflua mi. En liten Emerger i str 22
Solen hadde gått bak trærne og jeg hadde sett fisk vake ganske stabilt et annet sted hvor jeg ikke kom til fra der jeg sto, så jeg bestemte meg for å flytte meg. Det oppsto da et aldri så lite problem som er relativt gjentagende: Det går veldig fint å komme seg til en fin plass i iveren etter en vakende fisk, men det er ikke nødvendigvis så lett å komme seg tilbake. Det var ca en meter dypt, og med gjørmete bunn. Var det myr? Var det vann under der igjen? Jeg hadde nesten gått igjennom på vei ut, men hadd bitt meg merke i at det var fastere grunn nærmest land. Jeg tok et langt skritt og håpet jeg skulle få fast grunn under føttene. Det fikk jeg ikke. Jeg gikk rett igjennom og lå og kavet med vann oppunder armene. Fikk tak i noen strå og dratt meg opp på land. Det var kaldt. Jeg ropte på Sunniva og spurte om hun kunne løpe ned i telte og hente pakksekken med klær mens jeg kom meg opp til bålplssen hvor vi hadde de fleste tingene våre. Rev av meg alle klærne og fikk på meg tørt. Heldigvis var benklærne mine bare våte i livet. Jeg hadde nemlig ikke med meg flere stillongser eller underbukser. Med våte klær hengende over alt ble det en brå slutt på fiskingen den dagen. Jeg pakket meg inn i fjellduken og fyret opp primusen isteden. På tide med middag.
Det er koselig i skogen, og noen har medbragt fotvarmer
Da vi la oss i teltet, som vi hadde snudd. Tok vi fjellduken og la ut imellom oss slik at bikkjene kunne ligge på den og vi kunne brette over. Det var en mye bedre løsning enn forrige natten.
Det var is på vannskåla igjen da vi sto opp, men solen skinte og varmet godt. Etter en lang frokost og et par kopper kaffe kom det en fyr tuslende. Det viste seg at han eide hytta vi hadde campet like utenfor. Han var veldig hyggelig og vi ble stående og snakke en stund. Han hadde ikke noe imot at vi var der så lenge vi ryddet opp etter oss og ikke stjal ved. Noe jeg har stor forståelse for. Det var visst duket for vårrengjøringen og han ventet flere folk som skulle komme og hjelpe til. Da var det bare å pakke sammen og komme oss avgårde. Før vi var ferdige kom resten av gjengen. De satte igang med å rydde ting ut av hytta mens vi pakket sammen teltet og stappet ting i sekkene. Ikke lenge etter ønsket vi dem en god vårrengjøring og gikk avgårde. Med riktig sti og et par kjappe stopp for å justere sekken tok det ikke mer enn i underkant av en time å komme seg tilbake til bilen.
Det var en fin tur i et område jeg aldri har vært før. Med sesonkort i rælingsmarka er det stor fare for en retur i området i løpet av kort tid.
_-bård-_
