Den mystiske fjellrøya

Så var dagen her. Kalenderen viste 3 juni. Nå skulle endelig den store vårrøya lures opp av isen. Like optimistisk som vanlig. Det vi ikke visste var at dårlig is og dårlig bett ventet på oss inne i fjellheimen. Turen opp gikk raskere enn forventet. Godt føre og fin temperatur gjorde det til drøye 2 spektakulære timer med vandring. Da vannet kom innenfor øyets rekkevidde oppsto det raskt bekymringer. Gråsvart is med store råker. Dette så ikke bra ut. Vi skimtet et par telt på andre siden av vannet, og etter hvert noen folk på isen. Det var en lettelse, – det var fortsatt mulig å fiske! Men likevel var isen dårlig, så dårlig at planker som lå i nærheten ble brukt til å fordele vekta når vi smøg oss ut, rustet med ispigger og tau.

Vi kom i prat med de som lå på isen, det ga forhåpninger. De hadde to pene røyer mellom 1 og 2 kilo liggende på isen. Jeg fant et hull like i nærheten, noen meter fra ei stor råk. Forsiktig la jeg liggeunderlaget ved hullet. Det var som å se i et akvarium, man kunne til og med se marflo svømme langs bunnen. Isen så for så vidt grei ut, drøye 20 cm med delvis svak stålis/nåleis. Dividalsblinken ladet med maggot dalet ned mot bunnen. De første 10 minuttene er alltid de mest spennende. Denne gangen tok det drøyt 10 minutter før den første storrøya kom svømmende. Like moro hver gang. Den virket stresset, sirklet rundt skjeia og virket ikke veldig interessert i agnet. Store finner med hvite striper ytterst, fet over ryggen og lite hode. Anslagsvis veide røya rundt halvannen kilo. Timene gikk og forholdene på isen endret seg raskt. Det var helt stille under isen, ingen røyer hadde vist seg unntatt den ene. Hadde vi blitt lurt?

Etter mange timer under fjellduken roper en av de andre som lå på isen at det er røye i hullet. 3-4 store fisker sirklet rundt skjea hans. Jeg lå vel 20 meter til høyre for han. Ingen aktivitet. Men vel viten om at røyene var der, gjorde at jeg holdt ut noen timer til. Fortsatt ingen røyer innom hullet mitt. Etter en lang økt på isen var det på tide å «balansere» seg tilbake til land for å stelle i stand litt middag. Etter at middagen var fortært var det dags for en halvtimes tid på øyet før det igjen skulle fiskes.

Ute på isen med hodet trødd ned i hullet og kald nesetipp skulle det endelig skje! Ut av ingenting kommer et beist av ei røye! Majestetisk svømmer den rett mot blinken. Hjertet hamrer raskt mot liggeunderlaget, men røya snur i det den er like ved agnet. Den tar noen elegante svinger rundt blinken, fet som en gris, og blågrønn på ryggen. Den svømmer ut av synet. Like fort som den kom, var den nå borte, og håpet var i ferd med å forsvinne. Det var en skikkelig storfisk, måtte vært over 3 kg tenkte jeg. Fortvilet som jeg var prøvde jeg å få røya tilbake til hullet. Plutselig var den der igjen! Og denne gangen var det fart, den svømte rett mot maggoten, og røya gapet over. Agnet forsvant ned i gapet og jeg gjorde et ordentlig rykk. Fast fisk! Røya var ikke av det late slaget, den dro så snøre slet. Nærmest kavende inne i fjellduken forsøkte jeg å få ut mer snøre fra pilkestikka.

Det var ikke sjans. Røya var borte, og jeg sitter igjen med en god erfaring; Ikke fisk med «sytråd»…

Det er ikke moro å slite fisk. Greit å miste, eller at fisken ikke tar, men å slite, det er en annen liga. Resten av helga var det ikke mer å se. Men i hodet gikk episoden med storrøya i reprise hele tiden, og det kjentes i magen. Likevel var jeg takknemlig for opplevelsen, og ikke minst erfaringen. Neste gang er jeg rustet med bedre utstyr. Takk for turen!

Markus Holmer