Det var lørdag ettermiddag og jeg hadde nettopp ankommet min mors residens for å feire hennes bursdag da det kom en melding på Facebook Messenger: Er du fiskesugen i morra? Jeg spontansvarte med: Alltid!
Det var Vidar som ville ut og fiske. Han fikk jo noen småtasser på det hemmelige vinterstedet sitt for et par uker siden. Et sted jeg vet hvor er. Hvor jeg fikk fisk i Mars i fjor. Jeg fikk svar igjen: Avreise i 11:00 tiden, plassen holder vi som vanlig hemmelig.
Jeg fikk brått lyst til å dra hjem for å legge meg så det kunne være i morgen veldig snart, men jeg måtte igjennom middag og kake før jeg kunne komme meg hjemover. Da jeg kom hjem var det bare å grave frem brukerutstyret for nymfing. Hanakstanga hadde ligget og støvet så alt for lenge. Snelle, nymfebokser, den lille håven og den lille nymfeveska mi. Alt var klart. Jeg så jo også mitt snitt til å prøve de nye vadebenklærne mine.
Jeg er veldig fornøyd med SIMMS G3 guide vadebuksene mine. De har holdt i tre sesonger uten noen hull, men de går bare til livet. Såkalte femivadere i følge drammensgutta. Jeg skulle gjerne hatt de samme buksene i full lengde, men det er i overkant mye penger for et par bukser. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe Hodgman Aesis Sonic Zip, men det var vanskelig å få prøvd dem. Så da jeg fikk et godt tilbud på Guideline Alta Sonic Tizip Wader så ble det dem. Tiden vil vise om de holder mål.
Det ble endelig søndag. Overskyet med litt snø i luften. To kuldegrader. Jepp. Jeg dro på fisketur og ikke skitur som de fleste andre gjør om dagen.
Vel fremme sto Vidar og rigga stanga. Han var blid og hadde trua. Jeg hadde som alltid trua og begynte å skifte. Jeg oppdaget til min fortvilelse at jeg hadde glemt ullfrottébuksa så jeg måtte ha turbuksa under vaderne. Det ble litt klumpete og kjipt, og det romantiske bildet jeg hadde i hodet mitt om den første fisketuren med de nye vadebuksene raste. Men det fikk gå. Jeg rigget stanga og vi tusla ned til elven.
Vi kavet oss igjennom snøen ned til den første kulpen. Det var mer vann enn sist jeg var der og det så lovende ut. Men etter at vi begge hadde fisket over hele kulpen uten et napp fortsatte vi videre nedover. Vi spiste Wienerbrød og drakk kaffe og fisket i de kulpene vi synes så lovende ut. Jeg mistet noen nymfer. Ikke fordi jeg satt dem i bunnen, men på grunn av den helvetes krattskogen som hang over elven over alt. Det var ikke lett å få vippet ut en nymfe uten å få en kvist fra et tre på andre siden i veien. Og med 6x tippet så skal det ikke tykke greina til før det er snøret som ryker.
Men det betyr jo bare nymfebytte. Jeg prøvde litt forskjellig. Også en Bloodworm, men uten hell. Jeg satte på en Red Tag med Grovt matt kulehode og en fin CDC krage som anker og en liten røver med orange krage som dropper. Red Tag-en forsvant i en busk før den hadde vært i nærheten av vannet. Men jeg hadde trua på den. Og satte på en ny da vi ankom neste fine plass. Det var en dyprenne i en fin sving. Vidar sa det var en finfin plass for tørt. Når det er sesong for denslags selvfølgelig. Jeg begynte litt nede og fisket meg oppover.
Brått var det noe som dro i snøret. Det var ikke bunnen. Det dro faktisk ganske bra også. Jeg så det glitret i gull under vannflata. Jeg hadde forventet maks 100 grams ørret, men det var jo en ordentlig fisk. Rusten i håveteknikken tok jeg det veldig forsiktig, men fikk “ruggen” i håven med en fin Red Tag i kjeften.
Etter en fotoseanse sto jeg, nei svevde jeg, like over bakken i vannkanten. For en følelse. Fisk på fluestanga. I Februar. Det var lenge siden. Det var på tide med en øl (Clausthaler Indian Pale Lager) og bare nyte følelsen av å nettop ha fått fisk.
Da tok Vidar stanga mi. Han hadde egentlig lagt opp for dagen, men kjente vel at det var dumt om det var bare jeg som skulle få fisk. Dessuten tror jeg han var litt hypp på å prøve seg på kortlinenymfing. Han brukte selv indikator med to nymfer. Etter en kjapp innføring i kortlinenymfingens hemmeligheter fikk han på en fin liten ørret han også. Vi var begge storfornøyde med dagens tur og satte kursen hjemover.