Som sportsfisker er jeg vant med å sette meg mål. Noen av dem er greie å oppnå, mens andre byr på kraftige utfordringer med alle mulige faktorer som spiller inn. I sommer oppnådde jeg et mål jeg har strevet etter i mange år – bli med på tungt kystmeite i Saltstraumen.
Av Lasse Bøe
Den kraftige sidestrømmen gjør det vanskelig å skille drivende tang og tare på snøret fra småsei som maltrakterer agnsilda mi. Den søvndyssende og monotone gyngingen i stangtuppen er en grei indikasjon på at tidevannet nærmer seg topp flo. Og når jeg har sveivet opp det tredje beinrangelet der kun hode og skjelett er igjen på kroken, bekrefter det mine mistanker og jeg skifter taktikk.
Dagen tidligere hadde vi hatt et godt torskefiske med surfstengene og hele sild som agn, som blant annet resulterte i en ny bestenotering for min del på arten med en flott eksemplar på 9,3kg.
Vanligvis korter jeg ned ventetiden på napp på surfstengene med å kaste shadjigg. Torsk og sei i trekilos-klassen er et ålreit tidsfordriv, men jeg har gått meg mer lei av å småseien på surfstengene.
Løsningen blir å lage ei hekle med to blanke kroker over et 100gr søkke som slynges 10 meter utenfor svaberget.
Ganske raskt begynner det å vibrere i stangtuppen og jeg drar inn to seier på på rundt 25cm. Utrolig nok er sei i denne dimensjonen langt i fra det enkleste å skaffe når man fisker målrettet etter de– selv i Saltstraumen, så jeg benytter anledningen til å sikre meg enda fem sei til.
Jeg kaster to sei bortover svaberget til venstre for meg, der pappa sitter med sine surfstenger. Han har naturlig nok samme utfordringen som meg med utrolige mengder med småsei som river hele og halve sild i fillebiter. Han nikker samtykkende og sveiver raskt inn stengene sine og bytter til hel sei.
Jeg rekker ikke kaste ut en gang før pappa melder om kontakt med fisk. Han gir fisken litt tid til å få den hele agnfisken godt inn i munnen, før han drar til. Fisken svarer med å flerre 10 meter av snella, og vi begynner å ane at det er en 10kg+ fisk på gang.
Jeg og fatter har alltid med oss en sigarillo på tur, som går til den første som bikker 10 kilo. Denne gangen ble det han…
… og fatter har gjort seg fortjent til turens sigarillo. Etter en stunds drakamp mellom fisk og fisker, kommer en stor torsk til syne, enda vi mistenkte at ei kveite hadde tatt agnet. Og når 
Noen minutter senere skulle det vise seg å være min dag likevel. Småseien lar tydeligvis sin artsfrende i enden av tackelet mitt være, og et lite byks i stangtuppen vekker meg ut av dvalen. Ristinga i stangtuppen er ikke til å ta feil av – her er det fisk på gang!
Jeg venter til jeg kjenner tyngen av fisken, før jeg rapper til. Og det svarer i andre enden! Jeg klarer ikke holde igjen fisken selv med knallhard brems og tommelen på spolen og må til slutt godta at den må tømme seg litt for krefter.
Til slutt er jeg redd for at fisken setter utenfor kanten på platået vi fisker på, og må prøve å stoppe den. Tommelen kommer igjen tilbake på spolen, og i en jevn bevegelse klemmer jeg ned. Endelig snur fisken og for første gang får jeg følelsen av å være med på kampen. I nærmere en halvtime bytter vi på å stjele snøre – fisken og jeg.
Vi har ennå ikke sett fisken, men begynner å anta at det dreier seg om en stor torsk. Den er ikke vill nok til kveite å være, men den massive tyngden kan minne om kveita fatter fikk et par år i forveien. Den var nemlig 147cm og ble estimert til 44 kilo!
Etter hvert blir fisken noe mer medgjørlig, og når sjokkfortomsknuten knepper seg på innsiden av toppringen, stirrer vi med store øyne ned i vannet. For det er en massiv torsk som kommer oppover kanten!
I ettertid er det irriterende å tenke på at stortorsken bare manglet drøye halvkiloen på å bikke 20 kilo, men som kystmeiter er jeg vant med å strekke meg etter målsetninger. Nå venter nye mål – hva vil fremtiden bringe?
