Kveite fra land, del 1

Noe av det som kribler mest i mitt kystmeitehjerte, er jakten på havets dronning. Selve ruteresset i kortstokken. Kveita. Her snakker vi om en formidabel sportsfisk som allerede i lettvektsklassen ikke gir seg før den har tapt. Per april 2017 har jeg landet over 100 kveiter fra land på kystmeiteutstyr, og jeg opparbeidet meg den kunnskapen og erfaringen jeg føler jeg trenger for å kunne drive et effektivt og ikke minst forsvarlig kveitefiske. Jeg føler jeg aldri blir utlært som både sportsfisker og kystmeiter, og håper at etter å ha lest denne artikkelserien om kystmeite etter kveite, vil flere dra nytte av kveita som sportsfisk.

Minstemål

Kveite er en fremragende matfisk, og gjør seg særdeles godt på bordet enten det er ovnsbakt med masse digge grønnsaker eller som sushi.  Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg har tatt livet av kveite under minstemålet i mine yngre dager, men da har det handlet mye om uvitenhet og en gammeldags tankegang om at man slipper ikke tilbake prima matfisk. Dette er en ikke ukjent problemstilling blant de som fisker stort sett for å bringe mat på bordet. Feriefiskere, fritidsfiskere og såkalte mataukfiskere er naturligvis i flertall i forhold til sportsfiskere som kjenner lover, regler og normer ved sjøen, og jeg forstår at det er svært fristende å klappe kniven i hodet på ei kveite som er under minstemålet. Kveita er minstemålregulert og lovbestemt i Forskrift om utøvelse av fisket i sjøen, kapittel IX, § 43, og er satt til 80cm. Man kan være så uenig i denne lengden man bare vil, men en lov er liksom en lov.

Et lite smårips på 92cm, noe som kvalifiserer til 9,2kg. Selv om den var over minstemål, ble den satt tilbake. Foto: Tone Bøe

I de senere årene har fiske-Norge blitt mer opplyst gjennom et økt fokus på fiskevelferd, måtehold og et ønske om at våre barn og barnebarn skal oppleve hva vi opplever nå, og det er skrevet mye om catch & release. Min respekt for minstemål og mine holdninger til utøvelse av minstemål har blitt viktige for meg gjennom årene, og jeg har vokst mye som sportsfisker over tid, blant annet gjennom en sunn balansegang mellom uttak av matfisk og den opplevelsen jeg får av vise en bekjempet fisk respekt ved å sette den tilbake til sitt rette element.

Kilde: Lovdata.no

Landing av kveite

Landingsøyeblikket er ofte den mest kritiske delen av kveitefisket, og her må man ha gjort seg opp en mening om man vil beholde den som matfisk eller om man vil sette den ut igjen. Jeg bestemmer meg for dette så tidlig jeg kan – som regel før jeg begynner fisket – da dette også er kritisk for hvor hardt jeg vil kjøre kveita. Jeg vil alltid kjøre kveita så hardt som forholdene og utstyret tilsier, da kveita har bedre forutsetninger for å tåle en gjenutsetning hvis den blir raskt sprengt fremfor å tømme den fullstendig for energi gjennom en langvarig kamp. Erfaringsmessig kommer kveitene raskere til hektene om den har blitt kjørt hardt, og jeg blir vill av glede når kveita sier «takk for kampen» og sparker ifra så vannspruten står i ansiktet på meg.

Jeg lander kveita temmelig greit med et tak under gjellelokket og en hånd rundt sporden. Mindre kveiter opp til 7-8kilo er greie å «taile» (altså at man griper rundt sporden på kveita) og en støttende hånd under buken. Alternativt gjør en stor håv samme jobben, men den er unødvendig drass siden kveitene som regel er for store for håven.

Småkveiter i denne dimensjonen er null problem å taile. Foto: Lasse Bøe

Stor fisk som skal gjenutsettes – uavhengig av art – bør aldri bæres, holdes eller løftes uten støtte under buken. Om man likevel gjør dette, riskikerer man at kveitas vekt alene strekker ryggraden og rive knoklene fra hverandre. Det er veldig mye vekt som skal hvile på den skjøre ryggraden, og det løser man med å holde en støttende hånd under buken eller et godt tak rundt sporden. Det ville vært tidenes selvmotsigelse å knekke ryggraden på en fisk man vil slippe ut igjen.

Om man ønsker å veie kveita , bør dette gjøres med veienett som omfavner fisken. Om man veier kveita dinglende fra ei vekt etter kjeft eller spord, har man samme problemstilling som nevnt over, og det blir for dumt om man vil sette den ut igjen.

Om du vil veie kveita eller bruke lengde for å estimere vekta, er opp til deg. Foto: Lasse Bøe

Kveitetabellen

Mitt kveitefiske går mye ut på å sette kveitene tilbake, selv om jeg tar en og annen matfisk. I stedet for å dra med vekt og veienett for å finne eksakt vekt på kveitene jeg får, måler jeg kveitas lengde for å lese av et estimat på den såkalte kveitetabellen. For mitt vedkommende er det ikke viktig om kveita veier 15 eller 20 kilo (som i kveitesammenheng aldri blir noen rekord uansett), og jeg hadde aldri tatt livet av ei virkelig stor kveite for å kunne registrere den som en norgesrekord. Kveitetabellen er alt jeg trenger, så lenge jeg har med noe å måle med.

Kilde: andoy-fjordfiske.blogspot.no

Kveitetabellen er basert på data fra mange hundre (hvis ikke tusen) fangster, der kveita har blitt målt og veid. Resultatet er en tabell som praktiseres av svært mange havfiskecamper i Norge. Og hvorfor skal ikke dette gjelder kystmeitere som går etter kveita fra land også?

Med sine 147cm, kunne kveitepersen til Egil Bøe estimeres til 44kilo, og slippes tilbake i sitt rette element. Foto: Lasse Bøe