Med minstemann på tur

Jeg har alltid hatt fiskefeber så langt jeg kan huske. Jeg kan ikke si når det startet, men jeg regner med at det at mine foreldre dro meg med på tur fra før jeg kunne gå, har mye med saken å gjøre. Det var alltid en fiskestang og et vann eller en elv i nærheten, så valget var enkelt. Det var kanskje ikke de største fiskene som blei tatt i starten, men det blei fort mange i antall, så da var det vel gitt hva som ventet i årene som kom.

Da jeg selv blei far, hadde jeg et ønske om at mitt barn skulle få oppleve de samme gledene som jeg selv hadde opplevd som barn. Å ikke minst at hun skulle kunne bli glad i å være ute i vær og vind, det er mange turer som blir bra selv om ikke været er på vår side.

Så jeg bestemte meg tidlig for å ta henne med på fisketurer. Å når jeg sier tidlig, så satt hun faktisk i barnevognen de første turene. Vi dro ikke langt og vi blei heller ikke lenge. Men med boller og juice som avledningsmanøver, så gikk dette bare flott.

Tiden gikk og turene blei litt lengre, og hun fikk i en alder av 3 år egen fiskestang.

Dette var selvfølgelig stor stas, og her startet en ny era for oss. Jeg passet på å dra til plasser der jeg visste at vi fikk fisk uansett forhold, flere av plassene var korte kjøreturer unna slik at ting ikke skulle ta lang tid, maks 10 – 15 minutter unna.

Slike turer var lettvindt å ta på vanlige hverdager, så da blei det fort litt hverdags bonus på oss begge i form av fisking og frisk luft.

Hun er nå 7 år og ting har bare utviklet seg til at vi ofte er på fisketur både sommer og vinter. Det er nå hun som spør meg om å dra på tur, ikke omvendt…

Alle turene har ikke gått bare smertefritt og flott, det har vært turer som har blitt for kjedelig, og det har vært turer som har endt opp på legevakta med kutt i fingre. Det er jo viktig at de får prøve seg frem.

Men om man ser bort fra små bommerter og uhell, så har vi hatt mange flotte turer og lært mye av hverandre, Ja det går faktisk fint å lære ting av et barn, enkle ting som det å nyte tiden du er i. Og ikke hele tide tenke på hva som kommer.

Hennes store mål er å kunne være med pappaen sin til Finnmark på laksefiske, noe som jeg gjør en ukes tid hvert år. Og det ser ikke ut for at det er uendelig langt frem i tid heller. Så jeg tror at jeg muligens har klart å skaffe meg en fiskevenn for livet, og jeg kan skrive under på at det ikke har vært hverken vanskelig eller tidkrevende. Mange av hennes øyeblikk har virkelig blitt mine og, så det er bare å dra barna med ut på fisketur, de takler mye mer enn vi tror. Bare husk på å ta det på deres premisser. Da blir det mange store minner å ta med seg.