Himmelen er lyseblå. Ikke mørkeblå, slik den er i timene før solnedgang på sensommeren. Ikke mørkegrå, slik den som oftest er. Ikke lett dekket med halvveis gjennomsiktige skyer heller. For det er ingen skyer på himmelen. Jeg titter opp, også titter jeg ned, også ser jeg akkurat det samme. Et dødsstille skogstjern som reflekterer himmelen så perfekt at det nesten er ubegripelig. Et dødsstille skogstjern som reflekterer himmelen så perfekt at man i noen få sekunder glemmer hva som er opp og hva som er ned. Men selv om vannet ligger dødsstille denne tidlig høstdagen, er den mer levende enn man skulle tro. For på vannoverflaten er det innsekter. Biller. Fluer. Mat. Og fisken vaker på maten, på billene og fluene og alt annet levende som har funnet veien ned dit. Det er rart å tro at om bare noen måneder vil det være virkelig dødsstille her. Et tjern dekket av is, et tjern som går i dvale, og som bare våkner i de få øyeblikkene en lysten isfisker setter seg ned og borer et hull.
Skrevet av: Martin Tilrem
Alt er perfekt. Dager som denne, tenker jeg, og ser på klokken. Dager som denne er slike vi friluftsmennesker drømmer om. Som fluefisker er det vanskelig å forestille seg en bedre dag. Som 17 år gammel gutt har jeg kanskje bare opplevd en eller to av disse perfekte dagene gjennom livet, og om jeg er heldig, vil jeg kanskje oppleve noen til.
Men tross alt sammen. Tross den skyfrie, lyseblå himmelen. Det dødsstille skogstjernet som reflekterer himmelen bedre enn noe speil. Tross aktiviteten på vannoverflaten og ørreten som vaker på den. Tross det faktum at jeg befinner meg på et sted i et tidspunkt jeg har drømt om siden jeg tok min første fisk på fluestang for to år siden, så vil jeg hjem.
Og det verste er at jeg ikke vet hvorfor. Jeg har aldri hatt problemer med å reflektere og verdsette naturen. Selv når regnet fosset sideveis i stiv kuling fant jeg alltid rom for kos. For refleksjon og verdsettelse som naturen uten tvil fortjener. Og nå satt jeg der, i et perfekt vakuum av et skogstjernparadis, uten å føle noe annet en hjemlengsel. Et ønske om å være alle andre steder enn akkurat der, akkurat da.
Jeg hadde hørt at det var mulig å gå lei hverdagen. Å gå lei de hverdagslige rutinene, skole, jobb, middag, tv, senga, frokost, skole, jobb, middag. Og jeg hadde hørt at det bare var en medisin; å gå ut. Ut i skogen. Bort til tjernet. Ned til elva. En medisin som funket på absolutt alle sammen, så lenge de lot den funke. Så lenge de hadde troen på at det ville funke. Som om skogen, tjernet og elva hadde en fetter i Snåsa.
Men hva skjer når man går lei naturen selv? Som om de onde rutine-bakteriene har vokst seg store, sterke og antibiotika resistente. Hva gjør man egentlig da? Når man som frilufts-elsker mister kjærligheten som står så sentralt?
Det er nok mange som vet mye mer om kjærlighet og parlivet enn meg. For å være ærlig, så tror jeg de fleste vet mer enn meg. Og derfor har jeg lyttet til de andre; og jeg har hørt at det viktigste med å være i et forhold, er å forholde seg til det forholdet, å ikke forvente noe mer enn hva det er. Å skyve bort den trangen til at alt skal være så perfekt.
Så hva om jeg gjør det samme med naturen? Kanskje man må pleie sitt eget forhold til naturen like mye som man pleier sitt forhold til andre mennesker? Å senke forventingene. For gjennom alle de timene, dagene, ukene og månedene før jeg satt der, en tidlig høstkveld. Hvor himmelen var lyseblå, foran et dødsstille skogstjern som pustet bedre og fortere enn noe annet. Hvor billene og fluene ble snappet opp av sulten ørret, hadde jeg bygd opp en forventing. En forventing over hvordan den perfekte frilufts-dagen ville se ut. Og plutselig så satt jeg der, i min egen forventingsbaserte fantasi, hvor alt var akkurat slik jeg ville ha det.
Også var det ikke godt nok, det heller.