Hjem Forskning Noko lågare risiko for rømt fisk i elvane

Noko lågare risiko for rømt fisk i elvane

Av Redaksjonen

HI-teknikar Kaja Ch. A. Fjeldheim held ein rømt oppdrettslaks som gjekk i fiskefella i Etneelva.  Fotograf: Erlend A. Lorentzen/HI

Likevel er det framleis høg risiko for at det oppstår meir genetisk påverknad på villaksen i fem av produksjonsområda.

HAVFORSKNINGSINSTITUTTET – Forfatter: Beate Hoddevik

Dette kjem fram i årets risikorapport av norsk fiskeoppdrett.

I dei resterande produksjonsområda er det moderat risiko for meir genetisk påverknad i fem område og låg risiko i tre.

Noko mindre risiko – men ingen friskmelding

I årets risikovurdering har eit nytt produksjonsområde, Vestfjorden og Vesterålen, blitt flytta frå kategorien “høg risiko” til “moderat” i forhold til vurderinga som vart gjort i fjor.

– Vi har i fleire år sett at observasjonar av rømt oppdrettslaks går ned i lakseelvane våre. Det er vi sjølvsagt nøgde med, men det er ikkje nok til å friskmelde alle elvane når det gjeld risiko for meir genetisk påverknad, seier HI-forskar Monica Solberg.

I den første risikovurderinga som vart gjort når det gjeld genetisk påverknad i 2019, var det sju produksjonsområde som hamna i kategorien “høg risiko”. No er det altså fem. Vurderingane er baserte på data frå dei fem siste åra. 

– Det er viktig å vere klar over at det kan vere store forskjellar mellom elvar i same produksjonsområde. I enkelte elvar kan det vere svært lite rømt fisk, i andre mykje, seier ho.

kvinne i sort kåpe i en park med høstfarger
Færre observasjonar i elvane, men inga friskmelding – er bodskapen til havforskar Monica F. Solberg. Foto: Christine Fagerbakke/HI 

Må opp på gyteplassen for å kunne påverke

For at ein rømt oppdrettslaks skal kunne påverke genetikken til villaksen, må dei få felles avkom. Og skal det skje, må oppdrettslaksen klare å komme seg opp på gyteplassane langt oppe i elvane.

– Villaksen er “programmert” til å svømme tilbake til elva den vart klekka i. Rømt oppdrettslaks derimot, har ikkje tiltrekking til ei bestemt elv, men når den er kjønnsmoden, har den også ei trong til å svømme opp i elvane, seier Solberg. 

Mengde ferskvatn, talet på villfisk og størrelse på stryk avgjer

Over år har forskarane sett at mengda oppdrettslaks i to nærliggande elvar kan vere heilt ulik, det er gjerne mange rømlingar i den eine elva og berre eit fåtal i den andre. 

– Med tanke på at det skal gjerast avbøtande tiltak etter rømmingar, er det viktig å finne ut kvifor det er slik. Dette har vi no begynt å sjå på, seier Solberg.

– Ved bruk av informasjon frå det nasjonale overvakingsprogrammet, har forskarane sett nærare på kva som får rømlingane til å velje elv – og kva som hindrar dei i å komme opp i ei elv.

Følgjande faktorar ser ut til å kunne påverke om ei elv har eit stort eller lite tal rømt oppdrettslaks på gyteplassane:

  • Dersom det er mykje vatn i ei elv, tiltrekker den seg rømlingar. 
  • Er det mykje villfisk i same område som rømlingen er, kan den følgje etter opp i elva som villfisken skal til.
  • Dersom elva har hindringar i form av til dømes kraftige stryk, er det ein effektiv stoppar for rømlingane.

På sikt vil forskarane bruke denne informasjonen i risikovurderinga.

– På sikt håpar vi å få sett på alle dei over 400 lakseførande elvane våre slik at vi kan seie noko om kvar enkelt elv når det gjeld risiko for at rømlingar skal komme opp i dei, seier Solberg.

Er genetisk påverknad eit problem?

– Heilt sidan ein starta med oppdrett av laks, har det blitt jobba med å tilpasse oppdrettslaksen til eit liv i merd og som matprodusent. Denne avlen gjer at det no er genetiske forskjellar på villaks og oppdrettslaks, seier Solberg.

Det er dokumentert at det oppstår genetiske endringar i villaksen når den gyt saman med villaks.

– Det er observert genetiske endringar i 67 prosent av alle undersøkte bestandar som følgje av at oppdrettslaks har kome opp på gyteplassane og fått til å gyte med villaksen, seier ho.

Slik innblanding kan resultere i mindre robuste bestandar av villaks. 

– Forsking har dokumentert at innkrysning av rømt oppdrettslaks fører til endringar i ei rad eigenskapar hos villaksen, inkludert lågare overleving i elv, noko som igjen kan føre til lågare produksjon av villaks, seier Solberg. 

I kor stor grad villaksen blir negativt påverka, heng saman med nivået av genetisk innblanding.   

– Enkelt forklart betyr det at meir innkryssing gir større risiko for negative biologiske konsekvensar, medan låge rømmingstal, slik vi ser no, reduserer risikoen for meir genetisk innblanding, seier Solberg.

Strossle

Du vil kanskje like dette også

Legg inn en kommentar

[script_24]

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy