Hjem Fiske I regnvær og kulingkast ved Sandbotnevatni

I regnvær og kulingkast ved Sandbotnevatni

Av Redaksjonen

I regnvær og kulingkast ved Sandbotnevatni

Jeg hadde ikke før lagt beina høyt i sofaen etter siste langtur før Per Andreas var på telefonen og ville til fjells. Vi drar på søndag ble vi enige om.

Bilder og tekst av: Bjarne Heyerdahl Sætrang – Bjarnesturblogg.no

I to biler kjører vi østover i mot Seljestad, i Odda kommune, i finfint turvær. Vi vet likevel begge at det er meldt regn mot ettermiddagen og det gjelder å komme så langt inn i fjellet før det når fram. Ved Rullestadvatnet tar vi av europaveien ved campingplassen og følger gamleveien oppover forbi svingene etter juvet. Øverst her setter vi igjen bilen min siden vi planlegger å komme ned hit gjennom Borddalen om en fire-fem dager. Logistikken til returen er planlagt.

I bilen til Per Andreas bærer det videre til Seljestad og parkeringsplassen der. Her er det bare å komme seg i vei, og like over 12 krysser vi europaveien og vi er i gang. Vi følger den T-merka stien oppover som er godt merket. Dette er nemlig «Gullruta» til DNT som går herfra og helt vest til Olalia, vest i Etnefjellene. Flere steder her i starten er det en mer eller mindre god traktorvei å følge etter tidligere tiders anleggsarbeid oppe i fjellet her, i forbindelse med regulering av noen vann. Like før vi passerer Seljestadstølen får vi selskap av to karer som har tatt oss igjen. De bærer lettere bør på ryggen så det er ikke så rart. Karene skal opp til et vann å fiske. En liten dagstur. De er godt kjente i området og det blir en trivelig prat den kilometeren vi holder følge oppover.

Vi får snart god utsikt mot Folgefonna i nordvest etter hvert som vi kommer høyere og høyere opp i fjellet. Sør for Flådalsvatnet krysser vi bekken fra Steinavatnet og tar kneika opp rett vestover. Vi har sett det en stund nå, regnværet, og like før vi er oppe ved Steinavatnet treffer det oss med full kraft. Per Andreas er smart nok til å ta på vanntett bukse, men jeg velger å fortsette i den tynne turbuksa. Den er snart gjennomvåt. Det får ikke hjelpe og jeg satser på å få den tørr i teltet seinere. Oppe ved hytta som står i nordenden av Steinavatnet tar vi en liten stopp i le for vinden. Det er sørvestlig kuling som hamrer av full kraft over vannet og treffer oss midt i fleisen her oppe. Krokbøyd følger vi stien videre. For sikkerhets skyld har vi tatt stengene av sekkene. Vi hører nemlig torden i det fjerne og vil ikke leke lynavledere med karbonstenger på sekken. Det føles langt tryggere å ta stanga i hånda i stedet.

Vi holder godt tempo i uværet og stien er lett å følge. Snart er vi over det høyeste punktet på ruta vår. Her i rundt 1150 meters høyde er det sidelengs regnvær og kulingkast. Ikke noe vær å stoppe opp i og vi fortsetter i godt driv, men nå heldigvis nedover mot målet vårt for turen, nemlig Sandbotnevatni. Vi er litt mer i le av vinden på vei nedover og like etter ser vi ned på vannet i regnværet. Vi setter kursen mot østenden og en liten høyde der, nær et lite innos. Haugen ser rimelig flat ut på toppen og det er plass til to telt akkurat. Ellers i området her er det veldig tuete og vanskelig å finne plant underlag. Vi mener vi har en grei teltplass akkurat her kort ned til vannet.

Vi hjelper hverandre med å få opp teltene i vinden. Det er en stor fordel å være to stykker når man setter opp tunneltelt. Steiner til barduneringen og på plugger henter vi nede i vannkanten. Det blåser stikker og strå og vinden kommer ned fra fjellet i kast. Bare vi får plugget og bardunert skikkelig så skal teltene tåle vinden. Det er vi sikre på.

Vi har hørt det skal finnes fin fisk i vannene her og spesielt i dette vi ligger ved her, nemlig Sandbotnevatni på akkurat 1000 meter. T-stien som går fra Seljestad og vestover går langs vannet på sørsiden. Vi ligger nesten helt i østenden av vannet ikke langt fra stien.

Leiren er ferdig etablert utpå ettermiddagen og vi får gjort oss litt kjent langs bredden av vannet her ved leiren. Vi fisker i flere omganger utover kvelden, med kaffepauser i teltet inni mellom. Det regner godt og blåser surt fra sørvest hele tiden. Det er ikke før godt utpå kvelden at det blir fisk. Jeg tar inn to sølvblanke, pene ørreter på rappen like ved leiren. Begge ville ha en 18 grams møresild, blank holografisk med blå rygg. De er i godt hold ørretene og knallrøde i kjøttet. Den største nesten halvkiloen. Magesekkene er fulle av bitte små krepsdyr og jeg antar det er linsekreps det er snakk om. Viktige krepsdyr som gir den fine rødfargen til fisken. Det er såpass seint nå at jeg klargjør fisken til frokost i morgen.

Vi våkner til gråvær og vind på morgenen, men når jeg kikker ut ser jeg at det er mer sprekker i skylaget i dag. Ikke så hermetisk lukket som vi opplevde i går. Likevel ser vi at skylaget kan inneholde regn og vi kler oss deretter. Det er såpass grått. Karene vi møtte i går tipset oss om Fellevatnet litt lenger nord og litt lavere og dit settes kursen etter frokost. I småtjønnene på veien dit er vi borti et par ørreter, men ingen av noen størrelse å snakke om. Snart ser vi ned på Fellevatnet og vi ser fort at det kan være lovende, djupt som det er og litt bortgjemt i terrenget. Hadde vært moro om storørreten gjemte seg her.

Det går ikke mange kastene før Per Andreas roper fast fisk. Han har ørret på, men gir snart lyd om at det ikke er noen storing. Et par hekto kanskje. Selv har jeg fisk på like etter og denne også i samme størrelse som Per Andreas nettopp satte ut igjen. Storørretvannet vi trodde kanskje befant seg her skuffer litt. Her går det mye ørret, men nok ikke så mye større enn opp i halvkiloen er vi enige om. Vi tar inn et par til, bare å oppdage at ingen av dem bikker nettopp halvkiloen. Per Andreas tar den største på kanskje akkurat en halv kilo.

På vei tilbake mot leiren tar vi et par ørreter i tjønnene som renner ned i Sandbotnevatni ved teltene våre. Den ene tar vi med oss til leiren for å se på kvaliteten. Den viser seg å være kritt hvit i kjøttet og den har ikke tegn til krepsdyr i magen. Med andre ord er fisken oppstrøms nord og øst for Sandbotnevatni uten den delikate rødfargen. Det er bare å notere seg det bak øret.

Utover ettermiddagen tar været seg opp igjen etter en liten pause med litt blå himmel oppe i skylaget. Det angriper igjen fra sørvest over fjellet med regn og kulingkast. Det blir mye kaffedrikking i teltet i uværet og vi tenker høyt oss i mellom om å rive leiren i morgen hvis dette ikke gir seg. Været hamrer løs mot duken på teltene og vinden legger hardt press på teltstengene. Jeg har med meg et Helsport Fjellheimen Superlight Camp som jeg tester for Helsport denne sommeren og nå ser jeg at det nærmer seg grensen for hva jeg tror det kan tåle. Utpå kvelden kommer det ene kraftige vindkastet ned fra fjellet etter det andre og presser nådeløst mot teltet i fotenden. Vi har satt opp teltene med fotendene mot vindretningen og bardunert kraftig mot vinden, etter boka. Per Andreas har det ordinære Fjellheimen Camp fra Helsport og det står solid og støtt mot vindkastene, men teltet mitt gir mer etter mot vinden ser jeg. Det lover ikke godt. I noen av de hardeste vindkastene må jeg presse beina opp i telttaket mot teltstanga for å holde i mot ellers så vil teltet knele helt.

Det er slik ulykken oppstår i det jeg er ute av teltet et lite, nødvendig ærend. En kraftig vindkule gyver løs ned fra fjellet og jeg velter nesten over ende der jeg står. I øyekroken ser jeg teltet knele flatt bak meg og med ett smeller det fra teltstanga som står ut gjennom duken i en svær revne. Per Andreas roper fra teltet sitt da han hører jeg banner og hyler utenfor. Han skjønner snart hva som har skjedd. Jeg gjør en kjapp liten undersøkelse på om det går an å få fikset skaden, men revnen i duken er for stor. Teltstanga i fotenden her knekt midt på den midtre stangdelen. Den kan nok repareres, men ikke teltduken. I dette været er det utrolig lite trivelig å jobbe med slikt utendørs.

Foto: Per Andreas Haftorsen

Per Andreas tilbyr asyl i teltet sitt og etter å ha fått pakket ned teltet mitt, flytter jeg inn hos han med alt pikkpakket jeg har. Dette var jo egentlig ikke tanken. Den gode komforten vi hadde i hvert vårt store telt forsvinner fort når svære mannfolk må dele et par små kvadratmeter. Vi holder likevel humøret stort sett oppe mens vi koker kaffe i uværet og småprater til det er sengetid.

Neida, det har ikke gitt seg været da vi våkner dagen etter telthavariet mitt. Det regner i bøtter og spann ennå. Slik det kan gjøre i disse fjellområdene. Vi visste godt det at her kan det være bløtt lenge. Etter en god frokost pakker vi oss ut og legger i vei langs bredden på sørsiden av vannet like nedenfor T-stien. Hadde enda sola strålt fra blå himmel i dag så hadde vi kanskje blitt et døgn til her, selv om vi var nødt å dele telt. Nå tok vi konsekvens av været og den manglende teltkomforten og setter kursen hjemover.

Det regner tett, men vinden har gitt seg en del i løpet av natta. Den tar ikke like mye som i går. Fjellet langs vannet på sørsiden gir oss nok noe mer le for de kraftigste vindkastene. Vi fisker oss vestover og mot sørvestenden har Per Andreas endelig pen ørret på. Han kjemper en stund før han får den inn. Den er lang som en kilosørret, men ganske tynn. Det gjentar seg ganske snart, da enda en ørret i samme størrelse og form tas inn. Pussig dette. Ørreten vi får like etter på halvkiloen er fin i formen, men de som er større er slanke. Kan det være vanskelig for de større ørretene her å skaffe seg nok mat, lurer vi på. Ørretene jeg fikk første kvelden i vannet her var jo fulle av linsekreps og fine i formen. Vi sjekker ikke dette med ørretene vi får nå, men antar at de store kanskje ikke får nok føde av kun linsekreps. Linsekrepsen klarer nok ikke å dekke behovet til større ørret i vannet er teorien vår.

I tjønnet nedstrøms tar jeg også inn en halvmeter ørret. Slank den også. En halvkilos like etter bekrefter nettopp de vi har sett tidligere. Den er fin i formen. Vi kunne selvsagt tatt fisken vi fikk med oss, men vi har et stykke ned fra fjellet og setter all fisk forsiktig ut igjen. De får vi komme tilbake til seinere er vi enige om.

I regnværet fortsetter vi på stien vestover. Tåka truer en stund med å legge seg over fjellene der vi går, men holder seg heldigvis litt på avstand akkurat i vårt område. Vi leter en stund etter stien som skal kunne vise oss veien ned til Borddalen og vi finner den etter hvert. Den er vel mer eller mindre et tråkk, selv om den er markert på kartet. Et par steder ser vi at den har vært merket som T-sti. En falmet «T» på en stein her og der er så vidt synlig. Nå er det kanskje bare sauene vi ser her som bruker den. Det er i allefall spor av de dyrene overalt. Regnværet går over i regnbyger og en sjelden gang kikker sola gjennom skylaget. Tåka sprekker opp under oss og blottlegger den fine, furubevokste Borddalen der nede. Et flott syn som åpenbarer seg med tåkedotter mellom fjellveggene. Mot vest skimter vi så vidt Simlebu på andre siden av dalen. Borddalselva går stor der nede.

Nede ved det lille Sandvatnet tar vi en pause. Det har vært bratt ned hit og vi har begge hatt noen små nestenulykker på det sleipe underlaget mange plasser. Vi trenger en pust her. Jeg tar et par kast med stanga i dette lille vannet og har snart på en ørret i to-tre-hektosklassen. Den er fin i formen og får friheten tilbake i vannet med en gang. Etterpå pakker jeg også ned stanga som Per Andreas også har gjort. Fisketuren er over her. Nå er det ned i Borddalen og nedover den mot bilen.

Nedover mot Borddalstølen som tråkket fører oss, er det frodig vegetasjon. Vi gjør oss noen tropiske assosiasjoner her i den fuktige bregneskogen nedover. Snart ser vi hyttene på stølen og like forbi dem kommer vi inn på hovedstien opp i fjellene her som går mot Simlebu. Herfra er det mest utforbakke nedover. Over de store myrene nedover i Borddalen er det lagt ut klopper som gjør fremkommeligheten god. De har gjort et formidabelt arbeid karene i turistforeningen med alle de hundre meterne som det må være av disse. Man kan nok diskutere et slikt inngrep, men man kommer ikke bort fra at dette nok sparer myrene her for stor slitasje.

Det er litt av en nedstigning vi har foretatt i dag. Nesten tusen meter har vi tatt oss ned og endelig dukker bilen min fram der jeg parkerte den. Det var et smart trekk det der. Da slapp vi å haike eller ta bussen opp til Seljestad. Beina våre er møre som gele og vi priser det deilige bilsetet i bilen da vi setter oss inn. For en tur vi har hatt! Vi skal tilbake opp dit en gang er vi enige om, og da må undertegnede ha med et mer solid telt.

Tekst/foto: Bjarne Heyerdahl Sætrang

Ikke glem å følg Bjarne på Facebook: Facebook.com/bjarnesturblogg
www.bjarnesturblogg.no

Strossle

Du vil kanskje like dette også

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Aksepter Les mer

Privacy & Cookies Policy