Tunge tak i Saltstraumen

Jeg kunne i evigheter ramset opp følelser, tanker og sinnstemninger som inntok meg en augustdag i 2016. Svaret bak erlik-tegnet i et langt og tungt regnestykke. Den komplette følelsen av å ha lykkes med målsetninger. Et skikkelig klapp på skuldra fra fiskegudene for iherdig jobbing over flere år. Takknemlighet. Ydmykhet. Fellesskap. Standhaftighet.

Innsjekking

Det startet med ei travel nattevakt på fredag. Det neste på agendaen var en kjapp tur hjemom for å pusse tenner og bytte boxer, før jeg igjen var tilbake på jobb i ei midtvakt lørdag morgen. Det normale folk gjør etter et slikt raid, er å legge seg etter lange timer på jobb. Neida, jeg hadde enda ei nattevakt på lørdagskvelden, og samme runden med ei ny midtvakt på søndag. Allerede her begynte jeg å merke kjøret, men da jeg tok fatt på den siste nattevakta på søndagskvelden var jeg så fokusert på hva som ventet etter en godkjent innsats på jobb. Først måtte jeg gjennom to flyturer, først fra Haugesund til Oslo, og deretter fra Oslo til Bodø.

Brunt gull er flyplassmat mens man venter på take off.
Foto: Lasse Bøe

Det normale folk gjør mens man har seks timers mellomlanding, er å finne nærmeste sted med ledig sitteplass og som helst serverer kalde, brune halvlitere. Det er først etter tre halvlitere jeg for alvor merker at jeg var sterkt i underskudd av søvn. Etter en pissepause og en matbit, som ble fulgt opp av et par flasker vann ble jeg igjen hypp på et par av disse brune fristerinnene i gjennomsiktig lingerie. Det holdt med en til, før jeg tenkte at jeg faktisk skulle holde profilen på flyet også. Og til slutt, gikk jeg med stødige skritt ombord  på flyet som skulle frakte meg til mine dypeste, våte drømmer.

Ankomst

Den kalde kveldslufta på flyplassen i Bodø vekker meg raskt, og jeg kan med enorm glede og forventning sette meg inn i en bil, der pappa ventet. Han og mamma hadde dratt opp noen dager i forveien, og gjort det meste klart. Ei kasse frossen sild stod klar til tining sammen med en kald Isbjørn som ble innhalert med en viss dannelse, og før jeg krøp nedi soveposen på bedchairen i forteltet, hadde vi pakket nok agnfisk for ei ukes kveitesatsing fra land i Saltstraumen.

Det at mamma var med på årets guttetur nordover, bød først og fremst på endel kjærkommen oppvartning med måltider tilberedt av en så kjærlig hånd som bare en mor kan, kald øl servert på bedchairen på kvelden og kaffelukt i forteltet før jeg hadde pressa kontaktlinsene på øyeeplene om morgenen.

Men det byr på endel komplikasjoner også, det å ha med mamma på guttetur. Først og fremst stiller det krav til at vår personlige hygiene er bedre enn når man er gutter på tur, og ikke minst at man ikke kliner silderogn og blåskjellsaft på buksa allerede første dagen. Her har vi store problemer begge to, men av respekt for mamma, etterkom vi visse krav.

Når mor er med på fisketur, innebærer det litt mer comfort.
Foto: Tone Bøe

Det å ha med mamma på fisketur i Saltstraumen er forøvrig en svært comfy greie. Hun har sin egen teknikk på shadinga etter torsk og sei, har sitt eget spesialtilpasset fiskeutstyr etter eget ønske og har en iskald tilnærming og ro som de ivrigste kystmeiterne bare kan drømme om.

Kveite!

De første dagene har vi et svært varierende fiske, og jeg har et sterkt behov for å restituere meg etter lange timer på jobb. Det tar jeg fint igjen i en eller annen fjellsprekk, i en tangklase på land eller rett i det tørre gresset, mens stengene fisker av seg selv. Fatter er ikke stort bedre, og det er faktisk mamma som er den som er mest utholden av oss.

Kystmeite slik det skal være: selvfiskende stenger og døsing i sola etter inntak av øl.
Foto: Tone Bøe

De første kveitene lar ikke vente på seg, og vi har fire-fem kveiter på land i løpet av noen effektive økter. Snittstørrelsen er likevel i snaueste laget, og imponerer ingen med sine 3-4 kilo på det meste. Det er først midt i fortæring av nygrillede kyllingvinger det bråker heftig fra den ene snella mi, og den første kveita i anstendig størrelse kommer på land.

Vi måler alle kveitene vi får, og setter lengden inn i en tabell fremfor å veie de.
Foto: Tone Bøe

Årets første brukbare kveite – 92cm og estimert til 9,2kg.
Foto: Tone Bøe

Vi slipper tilbake 9 av 10 kveiter, med mindre vi har planer om en fiskemiddag.
Foto: Tone Bøe

Fantastiske Salten

Enda vi har brukt utallige dager over mange år i Saltstraumen og områdene rundt, hindrer ikke dette oss i å lete etter nye steder og nye perler. Dette innebærer ofte parkering langsmed veien på ugunstige steder og endel trasking med alt for mye utstyr.

Seat box, stangbag, agnbøtte, mat, stenger og hund må jeg ta ansvar for, mens fatter har nok med å klø seg bak.
Foto: Tone Bøe

Den ene dagen bestemmer vi oss for å nedskalere ustyret for å meite flatfisk og hyse, og denge jigg etter torsk og kveite.

Finnes det noe vakrere enn nordnorske fjorder?
Foto: Tone Bøe

Ikke ei skrukke på sjøen og krystallklart vann. Magisk!
Foto: Tone Bøe

Vi slenger ut et par flyndretackler og fyrer opp grillen. Mens jeg rigger ei stang til å hive shad med, er fatter allerede i gang med å kjøre en tung fisk på karpestanga. Den har noen lange, sugende utras før vi til slutt ser den, og det er ikke uventet ei kveite. Sannsynligvis ny kveitepers for pappa, og før den rister shaden ut av kjeften, rekker vi å estimere den til rundt 10-12 kilo. Bittert, men sånn er fiske!

Senere på dagen er vi på plass i selve Saltstraumen for mer kveitejaging, og temmelig umiddelbart melder stangtoppen til pappa om interesse på agnsilda. Et nytt ruteress kommer seilende oppover i vannet.

Ei ny kveite nærmer seg landing.
Foto: Tone Bøe

Når man har kjent hverandre i snart 29 år, samarbeides det om alt!
Foto: Tone Bøe

Samarbeid mellom far og sønn.
Foto: Tone Bøe

Vi får til slutt to kveiter til, før vi stikker hjem til campen og griller.

Last shot

Det begynner å nærme seg avreisedag for mitt vedkommende, og selv om jeg er over 28 år gammel, er det fremdeles like trivelig å være på familietur med mamma og pappa. Jeg har ikke laget mat en eneste gang, stort sett fått servert god mat og kald øl før jeg har rukket å bli sulten eller tørst og jeg har aldri manglet noe som helst. Noen ganger er det godt å være gutten til mamma og, ikke store voksne mannen med regninger, snus mellom tennene og forventninger om å komme på jobb igjen.

Den siste passet skulle vise seg å bli legendarisk. Etter flere timer uten et eneste napp, melder pappa om at det er noe som jobber med silda, men runnet uteblir. Når han til slutt gjør tilslag, sitter det bom fast. Med surfstanga i fullspenn i håp om å dra søkket løs fra «bunnen», bøyer stanga seg enda mer og vi blir stående  og se på hverandre mens det unisont høres «fy faen!» fra tre Bøer. Her er det jaggu fisk!

Fisken tar hardt ut, og fatter – som ikke er kjent for å kjøre særlig løs brems – står og tviholder i surfstanga mens fisken ruser. Etter en stund stopper heldigvis fisken, og han kan begynne å jobbe fisken tilbake.

Det funker bare delvis, for fisken tar et nytt sugende utras. Fatter gjenvinner endel meter, før det samme skjer igjen. Fisken ruser, og har på det verste tømt snella for over halvparten av snøret. Jeg kikker på fatter, som begynner å se bekymret ut. Mamma står i bakgrunnen og filmer mens hun hikster av fryd og glede, og hva med meg?

Jeg holder på å pisse i buksene. Det er en illsint fisk der ute som tyner utstyret til det maksimale, og surfstanga slår nærmest hjul på seg mens fisken gjør akkurat hva den vil. At det er ei kveite, er hevet over enhver tvil. Og den er stor! Fatter er bekymret for knuter og krokens kvalitet, enda jeg sier at det er ikke noe han trenger å tenke på.

Kampen begynner å bli langdryg, og jeg begynner å miste håpet om å lande den. Når den til slutt kjører seg fast i en kant, er vi helt utmattet. Fatter av intens jobbing med ei helspent surfstang, mamma av spenning og jeg av fortvilelse og skuffelse. Surfstanga har ikke mer ryggrad igjen, bremsen på Ambassadeuren har ikke mer bremsekraft igjen og vi bestemmer oss for at pappa skal løfte stanga mens jeg tar tak i braiden med en hånd og gi støtte til surfstanga med den andre. En god stund tandem-kjører vi fisken, som begynner å komme sigende.

I den avsluttende delen av fighten overtar jeg, og siden det er jeg som har bygget surfstanga, knytt knutene og tackelet, valgt krok og skjøtet braiden til sjokkfortommen, tør jeg være tøffere med utstyret enn fatter er. Og til slutt kommer ei stor, brei hvitside til syne i det klare vannet. Jeg kjenner nakkehårene reiser seg og jeg blir kald over hele kroppen. Mamma står med en hånd foran munn og gjentar et eneste ord flere ganger. «Egil… Egil… Egil…»

Jeg håndlander kveita greit, men blir overrasket over hvor tung den faktisk er når den er klar av vannet.

Fatter ble plutselig liten med sin nye kveitepers mellom bena. Lengden? 147cm! Noe som kvalifiserer til vanvittige 44kg med kystmeitekveite!
Foto: Tone Bøe

Etter at kveita er målt og behørig dokumentert, bærer vi kveita mellom oss ned mot vannkanten, og lar den få hvile litt i vannet før vi slipper den. Den er litt daff til å begynne med, men når den til slutt slår med halen så vannspruten står, står tre Bøe’er og hopper og spretter over glede for å se den svømme rett ned mot bunnen igjen. Den eneste måten å avslutte et slikt øyeblikk på, er en gedigen gruppeklem. Makan! For en kystmeiteopplevelse!

Det måtte bli pappa som stod for noe av det råeste jeg har sett av kystmeitefangster.
Foto: Lasse Bøe

Det går noen minutter før vi får summet oss, og vil blir sittende og sende sigarettene på rundgang mens latteren sitter nevrotisk løst. Jeg kjenner en akutt glede over å ha vært med på en slik opplevelse, og etter reaksjonen fra mamma og pappa å dømme, føler de nøyaktig det samme.

Ti minutter senere knarrer det heftig fra venstresiden, der surfstengene mine står. Det er ny fisk på gang!

Jeg plukker opp stanga og løfter den rolig i et halvhjertet tilslag. Fisken har allerede kroket seg selv, og er på full fart utover. Bremsen på snella får kjørt seg godt og jeg begynner å le vilt og rått når kveita akselererer mer og mer. Til slutt må jeg bremse litt på spolen med tommelen for å ikke ha for mye ute, og jeg klarer å få kveita til å snu.

Jeg gjenvinner ca halvparten av det jeg har sveiva inn før fisken tverrsnur og flekker av en bunke med meter fra snella. Den er sprek til tusen, men jeg føler meg trygg på at knuter og kroker holder og legger enda mer press på den.

Og endelig kan vi skimte den kritthvite kveitesida der nede. Fatter får tatt et gjellegrep på den, og løftet mine soleklare nye kveitepers på land.

Min kveitepers måles til 120cm, som utgjør 20,9kg på kveitetabellen – og jeg er i himmelen!
Foto: Tone Bøe

En av de råeste kystmeitefangstene mine så langt, og med over 20kg med kveite er et kystmeitemål nådd.
Foto: Tone Bøe

Når kveita er gjenutsatt, og jeg finner ut at jeg har både ny kveitepers og nådd flere kystmeitemål på en gang, er hele opplegget komplett. En ekstrem lykkefølelse brer seg inn over meg, og uten å tenke meg om, begynner jeg å pakke sammen sakene mine og legger meg rolig i gresset bak tripoden til pappa mens jeg skriker av glede så det dunker i tinningene.

«Lønner seg å ha med mamma’n sin på fisketur, vøttø!» sier mamma med tidenes glis, og bak ryggen hennes rekker fatter meg en tommel opp. Jeg kunne ikke vært mer enig.