I det siste har det dukket opp det Stefan A. Martinsen beskriver som «nesten ekle bilder» av stor sei på telefonen hans. På grunn av den harde hverdagen, med bryllup og andre begivenheten, har det blitt lite fiske i det siste. Helt til han fikk med seg bror, samt sønnen på 5 år. Og akkurat denne turen skulle bli noe helt spesielt.
I første omgang var det lite sei å speide for gutta på tur. Det er likevel ikke uvanlig at det er akkurat når man er på vei til å dra at det faktisk skjer noe.
– Men like før vi skulle dra hjem beit det på noe ganske så brukbart på 10-40g stanga til lillebroren min. Snella hylte og stanga knelte, mens broren min ropte; Jeg tørr ikke å gi mer brems. Tankene var selvfølgelig innom kveite i det sena raste avgårde uten tegn til å stoppe med det første.
Men snella greide seg den, og en fantastisk sei på nesten 10kg var på andre enden. Stefan ble supergira. Men sønnen, noe forståelig, hadde sett seg lei. Derfor var det bare å finne seg i at det ikke ble noe storsei på han denne gangen heller.
-Men midt oppi høstferie, utdrikningslag og hjelping av svigermor kom stjernene ut av kurs, og det ble plutselig en åpning for en kjapp fisketur med sønnen min.Jeg hadde jo egentlig skrinlagt planer om egen fisking da sønnen min var med, jeg som desperat prøver å få han hektet på fisking.
Men sønnen hadde gangen før fått lov til å prøve å styre måten – og det hadde han fryktelig lyst til å gjøre igjen. Da så Stefan sitt snitt. Sønnen så en samling av måser og ytret at det kanskje var fisk der. Personlig hadde ikke Stefan troen, men lot det gå.
-Men idet vi begynner å nærme oss våkner plutselig måsene til liv … Jeg roper til ungen at han må sikte på måsene, mens jeg setter på en sluk. Noe jeg i etterpåklokskap innser at kanskje ikke er den beste setningen man kan si til en unge.
Stefan trør så på en sg sqish jig på jerbaitstanga si. Sekunder etterpå står motoren fri. Nå var det snella som gikk på høygir istedenfor.
-Sei på 6 kg. Ungen var like glad som meg , og vi måtte prøve mer. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for ungen men han stortrivdes fremdeles med å holde i rattet.
De fortsatte å dorge da det plutselig smalt på noe med betydelig høyere vekt. Stefan ropte, sønnen ropte, snella ropte, og stanga skrek etter hjelp. For Stefan var det bare å kjempe i mot; og etter å ha stanget seg ferdig på rundt hundre meter, far fisken klar til å pumpes opp. En sværing på hele 9.7 kilo og 112 centimeter.
-Dette var uten tvil ny pers og hysterisk morsomt, så her var det bare å trykke på.
Deretter kom fisken på løpende bånn. En torsk på fire kilo. En sei mellom tre og fire. Men Stefan måtte innrømme at disse føltes litt som en nedtur etter sværingen på 9.7 kilo. På vei hjem, etter å tilfeldigvis ha nevnt til sønnen at Bestemor hadde blitt glad for sei, ser Stefan plutselig at måsene på ny stuper. Han gasser på – kommer for sent – men gir ikke opp av den grunn.
Plutselig ropte Stefans ekkolodd at både han og båden var i ferd med å gå på grunn. Da var det bare å komme seg opp. Men så, plutselig; smalt det.
-Den var fullstendig spinnvill, og gjorde sitt beste for å tømme den stakkars ambassadeuren for snøre . Til slutt kom den opp til båtripen. Jeg prøvde å ta tak i gjellene men den var alt annet enn ferdig , så her måtte det klepp til . Men idet jeg heiste den over ripa sprellet fisken seg av kleppen og for i dørken med et smell og et hjerteskjærende knekk. Min kjære Abu garcia svartzonker jerk hadde gitt sitt liv for meg og fisken. Så nå er det bare å gå vinteren i møte med sparing og minner om vannvittige utras.
