Høstens jakt etter havål er et av årets store begivenheter, og årets sesong startet med fullklaff, jackpot og 12 rette på en ny plass.
Tekst: Lasse Bøe Foto: Daniel A. Fjelde
Så lenge jeg kan huske har havål vært en av de desidert kuleste artene som har fascinert meg mest, og det er uten tvil den arten jeg har fisket mest etter på flest plasser langs kysten vår. Bomturene har kommet som perler på en snor, men det er også litt av sjarmen med kystmeite. Jeg vil nemlig ikke lykkes på hver tur, av frykt for at det skal bli kjedelig og forutsigbart. I motbakke går det oppover, ikke sant?
Etter fjorårets havåltur med Artur Klavins i Bergen satt jeg igjen med mye ny lærdom. Særlig var det nyttig å se hvordan en av hans havålplasser så ut, og hva han så etter for å finne sine egne havålplasser. Stappfull av pågangsmot og økt intelligens begynte Daniel og jeg å lete etter havålplasser på kartet, og det gikk noen kvelder med dybdekart på storskjerm og noen øl mens diskusjonen pågikk.
Til slutt ble det endelig tid for å testfiske en av plassene vi hadde markert oss, og vi hadde forberedt oss så godt som vi kunne med stor håv og presenning som avkrokingsmatte.
Det å rigge opp to tripoder på et fjell med få naturlige oppriggingsplasser er som oftest avgjort med stein-saks-papir. Jeg vant (eller tapte), og fikk velge hvor min tripod skulle rigges opp først. Venstrefløyen ble min sniper position.
Det første kastet går, og havner på gode 20 meters dyp. Det å kaste en halv makrell og et 160gr gripesøkke langt er bare å glemme, men det er heller ikke misjonen her. Vi vil nemlig holde oss i nærheten av kanten.
Det går ikke lange tiden før den ene stangtuppen min begynner å gynge, og de umiskjennelige krabbenappene forplanter seg videre nedover stanga og. Tikk. Tikk. Tikk tikk. Jeg lar den holde på litt til i et håp om at en havål skal jage krabben vekk. Men det skjer som så ofte før ikke, og jeg sveiver til slutt opp en maltraktert makrell.
I løpet av 20 minutter har vi krabbe på alle stengene, og det virker håpløst. Plutselig runner det muntert og flott fra den ene stanga mi, og jeg drar til. Jeg har kontakt med fisken noen sekunder før den slipper. Men jeg gliser. For det var uten tvil arten vi var ute etter.
Vi tar et par agnbytter før vi setter oss ned og tar en kald øl. Midt i en god munnfull runner det på den samme stanga, og denne gangen sitter tilslaget. Herrejemini for noen krefter! Fisken er illsint og jeg begynner å bli bekymret. Den tar flere meter fra stram brems før den sitter fast. Konstant press på stanga får lirket den opp igjen før den tverrsnur ned til bunnen igjen. Sånn holder vi på en stund.
Det tar sin tid å få havålen oppover og jeg merker at jeg begynner å få heliumstemme og pusten går fortere. Jeg sier til Daniel at siden dette er den første havålen på en ny plass, så er det viktigste å se den. Daniel er enig. Mister vi den, har vi likevel fått bekreftet en omtrentlig størrelse og ikke minst art, selv om det sistnevnte er uten tvil i dette tilfellet.
Når havålen til slutt kommer til syne, kommer bekymringene på løpende bånd. Håven, som vi hadde anslått skulle være mer enn stor nok, blir forsvinnende liten og hver gang vi håver den, snoker den seg ut. Etter utallige forsøk ber jeg Daniel ta et par kjappe bilder, da det begynner å se mørkt ut for om dette er noe vi faktisk vinner.
Havålen er helt vill og ruller og ruller. 1,4mm krokfortom av monofilament begynner å se noe snaut ut. Til slutt får vi håven bak den så den får rygge inn i håven slik den skal og vi kan til slutt løfte den på land.
På presenningen viser det seg at havålen bare er 194cm – bare 2 centimeter kortere enn jeg selv er. Vekta klokker inn til ny pers med sine 21,1kg og ny pers med nesten 3 kilo.
Etter gjenutsetting går det treigt med meg. Krokfortommen ser ikke ut i måneskinn og må byttes. Fingrene svikter og alt blir bare tull. Det gir en mental break down å lykkes, og ting blir ikke så viktige lenger. Målet for kvelden er nådd, selv om jeg skulle ønske at Daniel også fikk en.
Det hører selvfølgelig med til historien at jeg senere den natta kroker en havål til.
Denne er noe mindre, og blir anslått til et sted mellom 12 og 15 kilo. Vi velger å avkroke den i håven uten flere bilder før håven settes i vannet igjen. Det er noe magisk og majestetisk å se den bukte seg ut av håven og svømme ned mot bunnen igjen.
Det blir ikke mer fisk på oss, men vi er jevnlig bort fisk. Daniel kroker en sint sak som etter en stund biter av krokfortommen hans på 1,2mm monofilament, og krokholdet på en av mine agn glipper 20 sekunder etter at jeg har satt tilslaget.
Totalt har vi kontakt med et sted mellom 6 og 10 havåler i løpet av natten, før vi til slutt må kapitulere og komme oss hjem.
Rå tur, Daniel! Neste gang er det din tur!
