LeCie. Bare navnet minner om en sexy fransk sommerflørt. For mitt vedkommende – som kan hverken fransk eller canadisk, representerer også navnet LeCie det elementære i fluefiske. Det estetiske. Det emosjonelle. Det følsomme. Det deilige.
Av: Lasse Bøe (tekst og bilder) og Egil Bøe (bilder)
For snaut 15 år siden prøvekastet jeg en ni-fots Guideline LeCie i klasse fem, og har siden vært forelsket. På den tiden hadde jeg på ingen måte råd til å kjøpe noe annet enn fjorårets modeller på restesalg fra alle mulige produsenter, og når jeg var blitt såkalt «økonomisk selvstendig», var disse stengene svært vanskelige å oppdrive. Etter mange år og flere forsøk på å skaffe meg denne på bruktmarkedet, fikk jeg til slutt lagt mine klamme hender på dette smykket av ei stang.
Et halvt år lå stanga fint innpakka i tuben sin på hylla i garasjen, men jeg var stadig inne og kjente på henne. Når fatter til slutt ringte og sa at han var lei av å våkne opp om nettene av at han dro fluesnøret av snella og begynte å lage kastebevegelser med underarmen, var jeg forsvinnende enkelt å be. Og vi var ikke kommet lenger enn til midten av mai.
Dagen før avreise sendte han en kjapp melding om hva han trengte til flueboksen sin. «Noen March Brown, noen caddiser, og noen sånne stygge og svarte» var ikke til å ta feil av. Rett før jeg skulle på nattevakt var fluene ferdige, bilen pakka og forventningene på topp.
Godt utpå ettermiddagen kommer vi frem, og foreldrene mine er allerede på plass med campingvogna. Jeg og min bedre halvdel er småsigne etter en lang kjøretur der vi begge har vært på jobb natta i forveien, og det er fantastisk å kunne gå rett til bords og spise mammas pasta med hvitløksmarienerte scampi.
Etter å ha spist en bedre middag, overlater vi en kartong Riesling til våre bedre halvdeler mens jeg og fatter kaster oss i bilen og setter kurs mot bøyde stenger, det forbanna fluesnøret som hekter seg i lyngen, og knuter på fortommen. Fordommene mot rustne hender som skal trenes opp til å håndtere fluestenger etter vinteravbrekket, er en viktig del av å senke forventningene til det kalde vannet, lite klekking og null fisk i håven.
Den første fisken er det som regel fatter som får, og i år er intet unntak. En flott ørret på rundt 500gr sklir over håvkanten og jubelen slipper løs.
Jeg kødder fælt med kastinga. Min elskede LeCie ligger fremdeles nedpakket i forteltet, da jeg ikke har fått rigget et snøre som passer til henne ennå. Nok en gang blir jeg minnet på at jeg egentlig hater CTC-en fra Scierra, og jeg forblir fiskelaus med første passet mens fatter drar fire til på rappen. Vi beslutter til slutt å være litt sosiale med de andre, og tusler tilbake til bilen – godt fornøyde med en temmelig brukbar start.
Utpå kvelden begynner fjærmyggen å klekke, og det tar ikke lang tid før jeg og fatter lister oss bortover jordekanten for å speide etter vak. Denne gangen har jeg med LeCie-en, som jeg fikk rigget mellom chips-spisinga og fortæring av brune fristerinner.
Vi legger oss flatt på jordet for å speide, og de små sip-vakene forteller ørretens vandringsrute. Tøff i trynet lar fatter meg få første kastet, og den lille mygg-imitasjonen lander perfekt. Det tar ikke lang tid før flua forsvinner i et lite dragsug, og jeg setter tilslaget. Jeg blir overrasket over hvor stor fisken er, og på 0.12mm-fortommen som skal manøvreres mellom kvister og steiner får til slutt fatter lagt håven under fisken.
I løpet av ei lita kveldsøkt med myggimitasjoner på 0.12mm-fortom sikrer vi oss flere ørreter mellom 480gr og 840gr, og vi kunne si oss svært godt fornøyd med årets første dag med fluestengene.
Neste morgen er det et skikkelig drittvær, og vi tar der rolig resten av dagen. Utpå kvelden løyer vinden og regnet gir seg, og det begynner å klekke døgnfluer.
Noen heftig klekking blir det ikke, men vi har noen nervepirrende øyeblikk der klekkerne våre driver over vakende fisk, for så å bli refusert gang på gang.
Godt utpå kvelden gjør vi oss klare for å jakte de større predatorene, og lader stengene med 0.18mm-fortom og store, svarte muddlere som fiskes rett under overflata. Jeg lander flere fisker med en toppfisk på rundt 7-800gr mens fatter ikke er borti en eneste fisk.
Når jeg har sluppet tilbake ørret nummer fire, forteller fatter om at han har
har en teori om at fisket er bedre i stryket oppstrøms for oss, mens jeg mener det er for grunt. Likevel trasker han oppover. At fatter tilsynelatende ikke har dagen mens jeg gjør det bra, er noe jeg forøvrig liker svært dårlig, og det ender alltid på den samme måten. Alltid.
Det vaker en bra fisk foran meg, og brått har jeg glemt å følge instinktet mitt, som skriker at jeg bør følge etter fatter oppover elva. Med den ene håven vi har på deling. Etter 10 minutter kommer fatter tuslende tilbake, og holdningen hans sier sitt. Enten har han knekt stanga, mista telefonen i vannet eller mista en svær fisk.
«Har du flere sånne svarte?» er det første han sier når han setter seg på elvebredden bak meg. Jeg sanser at det ligger en historie bak spørsmålet hans, og sveiver inn. Jeg setter meg ned og finner frem flueboksen.
«Bak steinen der oppe står det en tokilos ørretjævel med piercing» sier han tankefullt mens han ser studerer røykringen fra sigaretten som brer seg ut. Røyken i munnen hans dirrer når han forteller at han aldri har sett en så rød ørret i hele sitt liv, og at fortommen røyk i et forsøk på å manøvrere fisken inn på en liten sandbanke…
Jeg har i mellomtiden fått en 400-grammer som jentene i vogna har bestilt som kveldsmat, og jeg sjekker alltid mageinnholdet på fisk vi velger å ta som matfisk.
Vi fisker en liten stund til, før det hugger kraftig i stanga mi. Jeg kjenner det biter litt i sønnen i meg etter å ha hørt min far forteller om den store han mistet. Når fisken til slutt kommer over håven som fatter slår rundt ørreten, er den mindre enn vi først trodde.
Tilbake i vogna var det tid for kveldsmat, og det står to kalde øl til oss på bordet når vi åpner forteltet. Det er en viss tilfredsstillelse å ha med mor og samboer på tur, som har vett på å ta vare på oss.
Ørreten jeg fikk blir gjort opp og stekt, og det er ufattelig lite som smaker bedre enn stekt ørret på loff og en kald øl ved siden av. Praten fortsetter ut i de små timer, før øynene blir smale og kroppen trenger å strekke seg ut i ei seng.
Vi har ingen hast med å komme oss avgårde neste dag, men plutselig står fatter i vaderne og jeg må kle meg i ei dritfart. På vei oppover elva diskuterer vi muligheten for at den røde ørreten han mista kunne vært ei røye. Når fluene blir løsna fra korken på fluestengene har vi enda ikke kommet til en konklusjon.
Vi er egentlig godt fornøyde med turen, og driver bare kosefiske. Jeg fisker med caddiser og ulike klekkere uten at det skjer noe som helst, før fatter igjen hoier til. Noe med litt størrelse har tatt muddleren, som han har fisket dypt. Oppførselen på fisken indikerer at det er en temmelig bra fisk, men likevel er det noe rart. Og når fisken kommer til syne, ser vi at det er en flott ørret! Dessverre er den syltynn som et slips, og skuffelsen er stor hos begge.
Noe av det siste som skjer på denne turen, er at fatter kroker nok en brukbar ørret og konkluderer med at muddler-zonkere med kuleøyne er noe han ha i boksen sin fremover.
Jeg har hatt noen dagers fiske med min nye Guideline LeCie på 9 fot og i snøreklasse 5, og storfornøyd! Og jeg er svært spent på fortsettelsen! Stanga er nå prøvefisket under myggfiske med syltynne fortommer på nærdistanse og tørrfluefiske på lengre avstand, og jeg tror faktisk jeg har funnet stanga i mitt liv…
